Aggresjon, den del av vår totale atferd som er rettet mot våre medmennesker og andre levende vesener så vel som mot andres eiendom og interesser.

Aggresjon er ikke bare destruktive utfall mot levende og døde objekter. Også skryt og uvennlighet kan være aggressive handlinger. Ethvert menneske har en viss mengde aggressive tilbøyeligheter. I dagens samfunn kan det være vanskelig for mange å finne akseptable utløp for disse. Får en vendt sin aggresjon i en gunstig retning, kan den nemlig stimulere til konstruktiv aktivitet. Aggresjon er vanskelig å forstå, nesten umulig å kontrollere og vanskelig å forebygge. Den kan opptre i mange former, hos én person eller i en gruppe, mellom befolkningsgrupper eller mellom hele nasjoner. Mange faktorer og motsetninger spiller med, såsom mellom raser og mellom grupper med ulike økonomiske kår og politiske oppfatninger. Religiøs rettroenhet har ofte gitt opphav til aggresjon mot annerledes troende. Ofte blander det seg også politiske motiver inn i dette. Psykopater kan piske opp aggresjon mot syndebukker for å kamuflere sine egne motiver og mål.

Aggressive handlinger behøver ikke medføre skade. De kan også være et ledd i mellommenneskelig kommunikasjon, f.eks. ved at en eller annen vil demonstrere hvor tøff, sterk eller sint han er. I en slik situasjon kan en ytre irritasjon utløse en virkelig aggressiv handling. Når en ser andre utøve vold, kan en selv få lyst til å gjøre det samme eller gå enda hardere til verks.

Av en annen natur er den aggresjonen en kan se hos personer med psykiske forstyrrelser. Hjernens funksjon kan skades på flere måter. Sjansen for at en irritasjon skal føre til åpen aggressiv atferd, er større hvis de normale hemningsmekanismene er satt ut av spill. Når hjernen fungerer unormalt, kan normale følelser og stemninger forsterkes, og dette kombinert med sviktende selvkontroll kan føre til alle slags aggressive handlinger, endog mord. Handlinger av typen vandalisme og pyromani kan bl.a. sees hos psykopater og hos epileptikere i demringstilstand. Selvmord er også en aggressiv handling.

Når en skal bedømme en aggressiv handling, må en ta hensyn til hvem som utførte den og under hvilke omstendigheter. En kan skjelne mellom tre kategorier: Den første omfatter handlinger begått av tilsynelatende normale personer. Visse typer av slik atferd aksepteres til en viss grad når det som utløser den, vinner sympati. Slik atferd inntreffer oftest som kortvarige enkeltepisoder fremkalt av spesielle forhold.

Den andre kategorien innbefatter at hele hjernen eller deler av den svekkes eller forstyrres i sin funksjon. Dette kan føre til umotivert aggressiv opptreden. I noen av disse situasjonene er hemningene svekket (f.eks. under alkoholpåvirkning), og i andre fungerer hjernen unormalt fordi sterke følelser er satt i sving. I slike tilfeller kan det være nødvendig å bringe den aggressive under behandling.

Den tredje kategorien omfatter aggressive handlinger som ikke tolereres av samfunnet. Når slike handlinger blir betraktet som kriminelle, oppstår en konflikt mellom personen og samfunnets ordensvern. I en viss forstand er mange aggressive forbrytere psykisk syke eller avvikende, og noen hevder at de bør få behandling i stedet for straff. Men det er bare noen få psykiske tilstander (om man er psykotisk, bevisstløs eller har utviklingshemning) som virkelig fritar den som har begått ellers straffbare voldshandlinger, for ansvaret for handlingen (se strafferettslig utilregnelig). Isteden blir gjerningspersonene da ilagt såkalte strafferettslige særreaksjoner i form av tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Årsakene til aggresjon er mangfoldige og vanskelige å utrede i det enkelte tilfellet. Aggresjon kan oppstå som følge av skuffelse, frustrasjon, ønske om makt, ødeleggelsestrang, panikk osv. I løpet av de senere årene er det utviklet flere teorier om hvordan aggresjon oppstår, hvorav de tre følgende er de viktigste:

Dødsdriftteorien, som er eldst og ble utviklet av psykoanalysens grunnlegger, Sigmund Freud. Den går ut fra at det finnes to primitive drifter hos mennesket, livskraften og dødsdriften. Den sistnevnte får skylden for nedbrytende og destruktive krefter hos mennesker og dyr. Ifølge Freud og andre som tror på hans teori, er aggressiv atferd og ødeleggelsesdrift ett av grunnelementene i menneskelig atferd.

Frustrasjonsteorien, som går ut på at det er en sammenheng mellom bevisste og ubevisste, men uoppfylte, ønsker og lyster (frustrasjon) og aggresjon. Når individet frustreres, dvs. møter motgang og blir hindret i å få tilfredsstilt et behov, oppstår aggresjon som en umiddelbar reaksjon. Dette må betraktes som et normalt utslag av individets selvhevdelsestrang og realisering av seg selv. Blir frustrasjonen altfor voldsom, forstyrres personens emosjonelle balanse, og dette kan føre til åpen aggressiv atferd.

Etter sin måte å forvalte sin aggresjon på kan menneskene deles inn i tre typer: a) de som retter sine følelser utad i raserianfall eller andre fiendtlige handlinger (ekstrovert eller ekstropunitiv type), b) de som prøver å undertrykke sin aggresjon og biter den i seg, som aldri gir uttrykk for denne affekten, og som etter hvert kan bli meget kritiske overfor seg selv (intropunitiv type), og c) de som snakker seg ut av alle sine problemer og avfinner seg med sin skjebne, men som etter hvert kan bygge opp et system av selvbedrag (impunitiv type).

Instinktteorien, som forutsetter at mennesket er født aggressivt. Det er derfor viktig at en ikke bare lærer å erkjenne den instinktive delen av sin aggresjon, men også å kontrollere den. Spørsmålet er om det også finnes tilstrekkelig instinktiv hemning til at denne aggresjonen kan holdes innenfor rimelige grenser. Arten kan bare bestå dersom aggresjonen kan beherskes. Skulle ukontrollert aggresjon bli utbredt, ville menneskeslekten komme til å utrydde seg selv.

Ut fra disse teoriene kan vi spørre oss selv om det finnes faktorer i vårt samfunn som stimulerer til aggresjon. Aggressive oppvekstmiljøer kan skape anlegg for aggressiv atferd, og det aktuelle miljøet personer lever i, kan dempe eller utløse aggressive impulser som kan føre til voldsom atferd. For at aggresjon skal oppstå, må det finnes noe (personer, dyr eller ting) i nærheten som den kan rette seg mot.

Familien. Over 90 % av alle aggressive handlinger foregår innendørs, og oftest er det ektefelle og barn som må ta støyten.

Massemedia, som også spiller en stor rolle i kjernefamilien eller andre små grupper. Radio, fjernsyn og aviser bringer daglig rapporter om voldsbruk inn i hjemmet. Vi konfronteres her stadig med voldshandlinger som egentlig ikke angår oss. For noen svekker dette hemningsmekanismene overfor egen aggresjon. Lett påvirkelige personer som selv kanskje er frustrerte, kan således ta etter den modellen for aggresjon de opplever i massemedia. En anser nå som opplagt at vold på film og fjernsyn har bidratt sterkt til å øke voldsbruken i samfunnet.

Overbefolkning og dermed trangboddhet er gunstig grobunn for aggresjon. Der mange personer lever trykket innpå hverandre i en liten leilighet gjennom lengre tid, vil det lett oppstå gnisninger som forstyrrer forholdet dem imellom.

Aggresjon blant barn avviker ikke mye fra den hos voksne. Barn har også evne til å hate. Mye av barns aggressive følelser bunner egentlig i frykt. Når barn føler seg truet eller utrygge, uttrykker de det ved å hyle, hive ting og slåss med andre.

For at vi skal kunne ha kontroll over vår aggresjon, bør vi vite litt om mekanismene bak aggressiv atferd og under hvilke forhold den opptrer. Hvis en kjente til nøyaktig hvor i menneskets sentralnervesystem impulser til aggressive handlinger oppstår, ville en også ha langt bedre muligheter til å behandle uakseptabel aggresjon.

Der midthjernen og storhjernen møtes, ligger et område som inneholder mange sentre og knutepunkter. Dette kalles det limbiske system (av lat. limbus, 'grense') fordi det ligger som et bånd eller belte rundt hjernen. Tidligere trodde en at dette hjerneavsnittet bare hadde med luktesansen å gjøre. Det viste seg imidlertid at selv om dette området ble skadet, var luktesansen like bra, mens derimot forsøksdyrets personlighet og atferd ble forandret. De senere års forskning har vist at blant andre funksjoner har dette hjerneavsnittet betydning for koordinasjon mellom instinkter og atferd (psykoaffektiv atferd). Stimulerer en visse deler av det limbiske system hos forsøksdyr, reagerer det med bevissthetsforstyrrelser, spontane affektutbrudd og instinktpreget atferd.

Setter en fine elektroder i den såkalte mandelkjernen (amygdala) og stimulerer, begynner dyret å slikke, tygge, lete etter mat og vise aggressiv atferd i forbindelse med dette. Forandringer i stimulusstyrke eller grad av celleskade gir tilsvarende endringer i denne atferden. En har også funnet ut at hos personer som lider av atferdsforstyrrelser i form av raserianfall og uforklarlig frykt, kan det foreligge sykelige forandringer i hippocampus. Dette fører til forstyrret affektiv balanse. Andre pasienter med skader i dette området kan være påfallende apatiske og ikke vise noen interesse for sine omgivelser. Disse observasjonene er bakgrunnen for at en kan foreta nevrokirurgiske inngrep på disse hjerneavsnittene hos visse aggressive psykopater. I flere tilfeller har en oppnådd gunstige resultater av slike operasjoner. En har også undersøkt om bestemte kjemiske forandringer i hjernen har sammenheng med aggressiv atferd.

All aktivitet i nervesystemet er avhengig av at impulser kan overføres fra en nervecelle til en annen. Dette skjer ved hjelp av spesielle kjemiske stoffer, transmittersubstanser. Sammensetningen til flere slike transmittersubstanser er nå klarlagt, og en har legemidler som kan øke eller minske deres aktivitet. Noen spesifikk aggresjonstilstand er imidlertid ikke påvist.

Det er utviklet flere legemidler som kan øke eller minske aktiviteten til transmittersubstansene slik at impulsoverføringen og dermed funksjonen i bestemte hjerneavsnitt påvirkes radikalt. På denne måten kan flere typer av funksjonsforstyrrelse i sentralnervesystemet normaliseres.

Vi må forutsette at vi kan kontrollere aggresjon. Vi må ta sikte på å utvikle alternative reaksjonsformer, eventuelt antiaggressive følelser. Her baserer vi fortsatt våre antagelser på at det er feil å behandle aggresjon med mer aggresjon, spesielt når det gjelder barn. Imidlertid kan det være nødvendig å dempe et barn som raser vilt, for at det ikke skal skade seg selv eller andre. Således kan vi ved å stimulere alternative reaksjonsmønstre og antiaggressive følelser forsterke individets hemningsmekanismer. Hvordan dette best kan gjøres, er fremdeles under utforskning.

Det er utviklet legemidler som delvis demper aggresjon av den type som forekommer hos syke mennesker og fører til uakseptabel atferd og plagsomme psykiske opplevelser. Dette er det første store fremskrittet medisinen har gjort i retning av å kunne påvirke menneskelig atferd. Disse legemidlene (psykofarmaka) virker spesifikt på enkelte hjerneavsnitt og fremkaller dermed ulike forandringer i pasientens psykiske reaksjonsmåte og funksjon.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.