Antidepressiva er en fellesbetegnelse for legemidler som brukes mot depresjoner. Antidepressiva brukes også i behandling mot andre psykiatriske tilstander som angst og tvangslidelser. Legemidlene i denne gruppen kan deles inn i selektive og ikke-selektive reopptakshemmere, samt andre antidepressiva.

Behandling med antidepressiva bidrar gradvis til å heve og stabilisere stemningsleie, men kun hos individer der dette er sykelig senket. Felles for alle antidepressiva er at den antidepressive virkningen først kommer etter to ukers behandling, mens full effekt vanligvis oppnås etter fire til seks uker. Den akutte eller umiddelbare virkningen er derimot svært forskjellig for de ulike midlene.

De ulike legemiddelgruppene virker forskjellig ved at effekten skyldes karakteristiske forandringer av gruppespesifikke reseptorer. Den generelle virkningsmekanismen for antidepressive legemidler er å hemme inaktiveringen av monoaminer, først og fremst serotonin og noradrenalin, i hjernen. Dette fører til økt konsentrasjon av disse nevrotransmitterne, som man tror er nedsatt ved depresjoner.

Gruppen omfatter:

  • Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI)
  • Trisykliske antidepressiva (TCA)
  • Monoamino-oksidasehemmere (MAOH)
  • Atypiske antidepressiva: Antidepressive midler med forskjellige virkningsmekanismer som ikke hører hjemme i disse tre gruppene  

Legemidlene i SSRI-gruppen er mindre toksiske og har langt færre bivirkninger enn TCA og MAOH. SSRI er derfor førstevalget ved behandling av mild til moderat depresjon.

Andre alternativer til SSRI er selektive noradrenalin- og serotoninreopptakshemmere (SNRI), atypiske antidepressiva og serotoninmodulatorer. Antidepressiva i disse gruppene er generelt sett sammenlignbart effektive.

De aller fleste antidepressiva utskilles etter at de er omdannet i leveren til mer vannløselige produkter. Det har vist seg å være store individuelle variasjoner i omdannelsen. En standarddose kan derfor gi for lave eller for høye konsentrasjoner i blodet. For lav konsentrasjon medfører manglende antidepressiv virkning hos enkelte, mens for høye konsentrasjoner kan gi toksiske bivirkninger hos andre. Dette er en vanlig årsak til behandlingssvikt og individuell dosering er derfor påkrevet.

Blodprøver kan benyttes som veiledning for individuelt tilpasset dosering. Ut ifra terapeutisk effekt, bivirkninger og serumkonsentrasjon av legemidlet, vil doseringen tilpasses for den enkelte pasient. 

Bivirkninger kan være plagsomme, spesielt i startfasen. Mange av bivirkningene, som kvalme, opptrer særlig i starten av behandlingen, men avtar som regel etter én til to uker.

Behandling med antidepressiva kan være forbundet med økt forekomst av selvmordstanker og selvmordsforsøk, særlig i de første ukene. Pasienten bør være oppmerksom og kontakte lege ved ubehagelige bivirkninger. 

Dersom pasienten skal slutte med antidepressiva, er det viktig å trappe ned dosen langsomt etter anvisning fra legen. Ved brå seponering, kan pasienten oppleve betydelig ubehag (seponeringssyndrom). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.