atferdsterapi

Operant atferdsterapi baserer seg på B. F. Skinners teorier, og består i å assistere pasienten i å bygge opp et repertoar av atferd som er mer funksjonelt enn det eksisterende. Dette foregår ved forsterkning av ønsket atferd ved ros, premier eller andre former for belønning. En skal heller ikke se bort fra den forsterkende effekt det i seg selv har å mestre ny atferd og oppleve den som funksjonell. Utslukning skjer ved at uønsket atferd ignoreres. I enkelte tilfeller kan som tenkepauser («time out») eller tilbaketrekning av privilegier og goder fungere. Negativ forsterkning skilles fra straff, som har til hensikt å fjerne uønsket atferd ved å tilføre et ubehagelig stimulus. Operant atferdsterapi anvendes ofte ved atferdsproblemer, se Aggression Replacement Training (ART), multisystemisk terapi (MST), parent management training (PMT) og Carolyn Webster-Stratton.

Atferdsterapi med prinsipper fra klassisk betinging bygger på arbeidene til Pavlov, Watson og Wolpe og har som formål å redusere ubehagelige eller uønskede emosjonelle reaksjonsmønstre (klassisk atferdsterapi) for eksempel ved angst og fobiske reaksjoner, eller å skape aversjon mot noe uønsket, som for eksempel nikotin (aversjonsterapi, se aversjonsbehandling). Atferdsterapi etter klassiske prinsipper anvendes hovedsakelig ved behandling av angst og fobier. Aversjonsterapi har vært forsøkt benyttet ved behandling av pasienter med seksuelle avvik, for eksempel pedofili, men med vekslende hell.

Kombinasjon av operante og klassiske atferdsterapier benyttes ofte og med relativt gode resultater ved ulike former for avvenning, som for eksempel slanking, røykeavvenning og rusbehandling. I dag er det også svært vanlig å kombinere teknikker fra atferdsterapi med teknikker fra kognitiv terapi. Dette har gitt gode resultater for blant annet angstlidelser og depresjoner.

• atferdsanalyse.