autoantistoffer

Autoantistoffer oppstår når immunsystemet ved en feil reagerer mot noen av kroppens egne bestanddeler. Årsakene til dette er ikke fullt ut forstått, men en kombinasjon av arvelig disposisjon og miljøfaktorer antas å være av betydning. Prosessen betegnes som autoimmunitet. Måling av autoantistoffer kan også være nyttige for diagnostisering av flere sykdommer.

Antistoffer er en del av immunsystemet, kroppens infeksjonsforsvar. De produseres av B-celler som er en type hvite blodlegemer. Hovedhensikten er å forsvare oss mot infeksjoner som virus og bakterier. Slike inntrengere kalles da antigener.

Immunsystemet skal skille mellom inntrengere og eget vev (selvtoleranse). Autoantistoffer oppstår når immunsystemet ved en feil reagerer mot noen av kroppens egne bestanddeler (opphevet selvtoleranse). Dermed blir visse proteiner i kroppen oppfattet som antigener og en skadelig betennelsesreaksjoner oppstår, uten at infeksjon foreligger. De utløsende årsakene er ikke helt forstått, men en kombinasjon av arvelig disposisjon og uheldige miljøfaktorer, for eksempel infeksjoner, antas å være av betydning. Prosessen betegnes som autoimmunitetsreaksjon eller autoimmunitet.

Ikke alle autoantistoffer fører direkte til vevsskade og sykdom. Imidlertid kan de være nyttige i diagnostisk sammenheng. Autoantistoffer er ofte rettet mot helt spesielle strukturer. Autoantistoffer mot røde blodceller skader disse og fører til anemi, mens autoantistoffer mot blodplater kan føre til trombocytopeni og fare for blødninger. Visse sykdommer i nyrene (glomerulonefritt), skjoldbruskkjertelen og galleganger skyldes også autoantistoffer som reagerer med kroppens eget vev. Ved mange betennelsesaktige (inflammatoriske) revmatiske sykdommer foreligger produsere ulike autoantistoffer som kan være til hjelp i diagnostisering.

Ved systemiske bindevevssykdommer, typisk ved systemisk lupus erythematosus (SLE), påvises vanligvis antinukleære faktorer / antistoffer (ANA) i kombinasjon med undergrupper av ekstraherbare nukleære antistoffer (ENA). Disse er i større grad er typiske for den enkelte sykdom. Tilsvarende ses a-CCP hos de fleste med leddgikt og anti-PR3 eller anti-MPO ved blodårebetennelsene granulomatose med polyangiitt (GPA) og mikroskopisk polyangiitt (MPA).

Liste over noen autoantistoffer:

• ANA (autoimmune sykdommer som systemiske bindevevssykdommer med flere, ses også blant friske personer)
• AMA (anti-mitokondrie antistoff foreligger ved primær biliær cirrhose)
• PR-3 ANCA (c-ANCA, ses ved granulomatose med polyangiitt/GPA)
• MPO-ANCA (p-ANCA, ses ved mikroskopisk polyangiitt og eosinofil granulomatose med polyangiitt/EGPA)
• anti-CCP (ved leddgikt)
• anti-dsDNA (ved systemisk lupus erythematosus/SLE)
• antifosfolipid-antistoff (ses ved antifosfolipidsyndrom)
• anti-SSA (ved Sjøgrens syndrom)
• anti-SSB (ved Sjøgrens syndrom)
• anti-TPO (autoimmun skjoldbruskkjertelbetennelse)
• anti-TG (autoimmun skjoldbruskkjertelbetennelse)
• TRAS (autoimmun skjoldbruskkjertelbetennelse)
• revmatoid faktor (ved leddgikt, men også andre tilstander og blant friske personer)