Benet, bena, underekstremitetene, tilsvarer baklemmene hos firbente dyr. Hos mennesker er bena utviklet til å bære hele kroppsvekten i oppreist stilling. De er konstruert etter samme mønster som armene, men er lengre og har tyngre og sterkere knokler; de er stivere og har mer robuste ledd og kraftigere muskler.

Her omtales bare lår og legg. Foten, som også regnes til underekstremiteten, omtales i egen artikkel.

Lårets skjelett består av én knokkel, lårbenet (femur). Det er den største rørknokkelen i kroppen, ofte over 50 cm lang. Lårbenets runde hode (caput femoris) er forbundet til knokkelskaftet med en noe tynnere hals, lårbenshalsen (collum femoris). Den danner en vinkel på ca. 125° med skaftet, men kan også være mindre enn 120° (coxa vara) eller større enn 130° (coxa valga). Lårbenshalsen vender dessuten litt fremover, ca. 5–15° (antetorsjons- eller anteversjonsvinkelen) i forhold til tverraksen gjennom kneleddet. Hos eldre mennesker, særlig kvinner med redusert benmasse, kan lårhalsen brekke ved fall mot siden. Lårbenet danner øverst et kuleledd med hoftebenets leddskål (acetabulum), og er festet til denne ved en kraftig bindevevskapsel samt et lite bindevevsbånd (ligamentum capitis) som forbinder leddhodet med bunnen av leddskålen og således bidrar til å redusere trykket av bekkenet mot leddhodet. Nederst danner lårbenet et modifisert hengselledd – også betegnet som et spiralledd – med skinnebenet.

I overgangen mellom lårhalsen og skaftet har knokkelen et tykkere parti (trochanter major) som kan kjennes under huden og er feste for muskler som kan rotere knokkelen utover samt føre den ut fra kroppen (abduksjon). Langs baksiden av lårbenet går det en ru, oppstikkende kam (linea aspera); også den tjener til feste for flere muskler, spesielt de som fører benet inn mot kroppen (adduktormuskler). Nedentil, mot kneleddet, blir lårbenet bredere og danner to valseformede leddflater (kondyler). Den indre kondylen (condylus medialis) er litt større og stikker lengre ned enn den ytre (condylus lateralis). Det fører til at lårbena står litt på skrå – avstanden mellom hofteleddene blir altså større enn mellom kneleddene – og danner en vinkel (vanligvis 5-8°) med de vertikalt rettede skinnebena. Er vinkelen (og den indre kondylen) liten: "hjulbent" (genu varum); er den stor: "kalvbent" (genu valgum). På hver side av femurkondylene har knokkelen leddknuter eller epikondyler (epicondylus medialis & lateralis) som kan kjennes under huden, og som er feste for leddkapsel, sideligamenter og muskulatur.

Leggen er bygd opp av to rørknokler, skinnebenet (tibia) og det tynne, laterale leggbenet (fibula). De er innbyrdes forbundet med en bindevevsmembran (membrana interossea), og henger dessuten sammen ved ledd øverst og nederst. Det øvre leddet, nær utsiden av kneleddet, er et ekte ledd, men med liten bevegelighet (amfiartrose). Det nedre leddet er et uekte ledd (syndesmose); her blir leggbenet litt fortykket og kan kjennes under huden som den ytre ankelknoken (malleolus lateralis). Det er bare skinnebenet som er direkte forbundet med lårbenet. Mellom de to knoklene går det dessuten kraftige sidebånd (kollateralligamenter) fra leddknutene (epikondylene) på inn- og utsiden av kneleddet. På grunn av lårbenkondylenes form blir de strammere jo mer kneleddet strekkes. Lårbenet er også forbundet til skinnebenet ved de to korsbåndene (ligamenta cruciata). De to valseformede leddflatene (kondylene) passer ikke helt til skinnebenets leddskåler. Dette misforholdet avhjelpes ved meniskene som fyller ut mellomrommets inkongruens og derved bidrar til å fordele trykket fra lårbenet på skinnebenets øvre leddflate og samtidig skape bedre stabilitet.

Omkring kneleddet finnes det dessuten flere slimposer (bursae), dvs. væskefylte hulrom i bindevevet, som bidrar til å redusere friksjonen mellom sener og knokler ved bevegelse. Slimposene kan bli betente og oppsvulmede ved for stor belastning (se bursitt). Kneskålen (patella) er et seneben, dvs. en liten knokkel som er innleiret i senen fra den store muskelen foran på låret. Slike innleirede knokler kalles også sesamben. Når lårmuskelen strekker kneet, vil kneskålen løfte senen ut fra rotasjonsaksen, bedre momentet og redusere de nødvendige strekkreftene. Samtidig reduseres friksjonen mellom selve senen og leddflaten. Kneskålen er forbundet til et kraftig bånd som fester seg fortil på skinnebensknuten (tuberositas tibiae).

Selv om leggbenet og skinnebenet er forbundet med ledd, kan de ikke beveges innbyrdes, slik som knoklene i underarmen. Foten er derfor mindre bevegelig enn hånden. Til gjengjeld kan ankelen, hvor disse to bena danner en gaffelformet leddskål som omslutter vristbenet (talus), tåle langt større belastning enn håndleddet.

De musklene som får låret til å bevege seg i hofteleddet, går dels ut fra bekkenet og virvlene, dels fra lårbenet. De kan grupperes etter beliggenheten. Indre hoftemuskler fra hoftebenet og bakre bukvegg: store lendemuskel (musculus psoas major) og lille lendemuskel (musculus psoas minor), som springer ut fra nedre brystvirvel og de fire øverste lendevirvlene (tilsvarer «indrefileten» hos dyrene), løper sammen med tarmbensmuskelen (musculus iliacus) fra innsiden av hoftebenet, og forenes med den til en felles tarmlendemuskel (musculus iliopsoas). Den fester seg til et utspring (trochanter minor) på innsiden av lårbenet og er en viktig bøyer (fleksor) og utoverrotator i hofteleddet.

Ytre, bakre hoftemuskulatur utgjøres av den store, mellomste og lille setemuskel (musculus gluteus maximus, medius og minimus). De springer ut fra baksiden av bekkenet. Den store muskelen ligger bakerst og fester seg over et stort område på lårbenets øvre, bakre og laterale del. De to andre fester seg på den store lårbensknuten (trochanter major). Sammen bevirker de både strekking av lårbenet, dels utoverføring (abduksjon), innoverføring (adduksjon), og utoverrotasjon i hofteleddet. De bidrar også til å holde bekkenet i balanse i stående stilling og under gange (se Trendelenburgs tegn). Den store muskelen er særlig viktig når vi skal gå opp bakker og trapper, reise oss fra en stol o.l.

Dyp, bakre hoftemuskulatur utgjøres av små, korte muskler som dels har utspring inne i bekkenet. En av dem er den pæreformede muskelen (musculus piriformis), fra forsiden av korsbenet til den store lårbensknuten. Den er en viktig utoverrotator og kan irriteres ved langvarig overbelastning (f.eks. «skøyting» på ski).

Lårets ytre, fremre muskelgruppe domineres av den firehodede knestrekkeren (musculus quadriceps femoris) som fester seg fortil på skinnebensknuten under kneet. Dens forreste del (musculus rectus femoris) springer ut fra nedre, fremre hoftespiss og går dermed over to ledd. Den kan både bøye hofteleddet og strekke kneleddet. De øvrige delene av den firehodede muskelen (musculus vastus medialis, lateralis og intermedius) springer ut fra selve lårbenet og bidrar kun til å strekke kneleddet. Skreddermuskelen (musculus sartorius) utgår fra øvre, fremre hoftespiss og fester seg øverst på innsiden av skinnebenet. Også den er en toleddet muskel: den bøyer i hofteleddet og bidrar samtidig til utoverføring (abduksjon) og utadrotasjon av benet. I kneleddet virker den hovedsakelig som en fleksor. Navnet har den fått etter gamle dagers skreddere, som satt på bordet og sydde med bena krysset i «skredderstilling».

Lårets bakre muskelgruppe («hamstrings»): Disse musklene er stort sett toleddete, de går mellom bekkenet og undersiden av kneleddet, og bevirker strekking av låret og bøying av kneet. Den tohodete knebøyeren (musculus biceps femoris) springer dels ut fra bekkenets sitteknute, dels fra baksiden av lårbenet, og den fester seg øverst og ytterst (lateralt) på leggbenet. Den halvsenete lårmuskelen (musculus semitendinosus) springer ut sammen med det lange bicepshodet og fester seg på innsiden (medialt) av skinnebenet sammen med skreddermuskelen. De danner her (sammen med musculus gracilis) en trekantet seneplate som kalles «gåsefoten» (pes anserinus). Den flatsenete lårmuskelen (musculus semimembranosus) kommer også fra bekkenets sitteknute og går dels til innsiden av skinnebenet, dels over i bakre del av leddkapselen i kneet.

Lårets indre (mediale) muskelgruppe: Disse bevirker bl.a. en innoverføring (adduksjon) av benet, og kalles derfor adduktormuskler. Musklene springer ut fortil på bekkenet og fester seg bak på innsiden av lårbenet. De viktigste er den store innoverførermuskel (musculus adductor magnus), den lange innoverførermuskel (musculus adductor longus) og den korte innoverførermuskel (musculus adductor brevis).

Musklene i leggen kan grovt deles inn i ekstensorer (strekkemuskler) og fleksorer (bøyemuskler). Mens strekking av kneleddet kun utføres av lårmuskulaturen, skjer bøyingen ved hjelp av muskler fra både lår og legg. Musklene i leggen virker også inn på fotens bevegelser og regnes til fotens lange muskler. Foran medvirker de ved løfting/oppoverbøying av foten. Vi kaller dette ekstensjon eller dorsalfleksjon av foten, mens den motsatte bevegelsen, hvor vristen strekkes og foten presses ned, kalles fleksjon eller plantarfleksjon. Språkbruken har sin opprinnelse i fotleddets anatomiske utvikling. En viktig ekstensormuskel er fremre skinnebensmuskel (musculus tibialis anterior), som springer ut fra ytre fremside av skinnebenet og fester seg på knoklene i indre fotrand. Den bidrar dermed også til en innovervridning (inversjon) av foten. Ved siden av denne går tærnes lange strekkemuskel (musculus extensor hallucis longus & digitorum longus). På leggens utside er det to muskler (musculus fibularis longus og musculus fibularis brevis) som begge bidrar til utovervridning (eversjon) av foten.

På baksiden av leggen ligger den store trehodete tykkleggsmuskel (musculus triceps surae). Den består av en to-buket overflatisk del, musculus gastrocnemius, og en dypere del, musculus soleus, som ved en felles sene, akillessenen (tendo Achillis), fester seg til hælbenet. Den overflatiske delen av muskelen medvirker ved bøyning i kneleddet, mens de begge to forårsaker plantarfleksjon og inversjon av foten. Noen mennesker har dertil en liten "ekstra" muskel, fotsålemuskelen (musculus plantaris), mellom disse to leggmusklene. Muskelen selv er liten, men har en lang og tynn sene som forener seg med akillessenen ved hælen. Både den og akillessenen kan ryke når de blir utsatt for altfor store belastninger (akillesseneruptur), f.eks. ved hopp og sprang.

Under disse, helt inntil skinnebenets bakside, ligger det tre muskler med lange sener som går bak indre ankelknoke til fotens innside og tærnes underside. De inverterer ankelen (musculus tibialis posterior) og bøyer tærne (musculus flexor hallucis longus & digitorum longus).

Benet får hovedsakelig blod gjennom den store lårarterien (arteria femoralis) som kommer fra ytre tarmbensarterie (arteria iliaca externa) og går under lyskebåndet. Høyt oppe på låret avgir den en gren, arteria profunda femoris, som går i dybden og bl.a. forsyner lårets bakside. Setemusklene på baksiden av hofteleddet får grener direkte fra den indre tarmbensarterien (arteria iliaca interna). Lårarteriens fremre hovedgren går langs innsiden av låret. Den følger skreddermuskelens skrå forløp og passerer bak kneleddet, hvor den skifter navn til arteria poplitea. Like under kneet deler den seg i to grener: fremre og bakre skinnebensarterie (arteria tibialis anterior og arteria tibialis posterior). Fra den sistnevnte går arteria fibularis til utsiden av leggen. Foten forsynes med blod gjennom en mengde små grener fra de større arteriene ovenfor. De danner buer og forbinder seg med hverandre (anastomoser) slik at foten normalt får god blodtilførsel under alle forhold, også dersom en åre skulle klemmes av. Pulsen kan som regel føles over fotryggen (arteria dorsalis pedis, gren fra arteria tibialis anterior) eller bak indre ankelknoke (arteria tibialis posterior). Som på armen finner man også på benet et dypt og et overflatisk venenett. De dype venene følger hovedsakelig arteriene og har tilsvarende navn. Overflatiske vener ligger oppå musklenes fascie, like under huden. De største overflatiske venene er vena saphena magna og vena saphena parva. Venene i benet er innvendig forsynt med små ventillignende veneklaffer som sammen med muskelaktiviteten gjør det mulig å føre blodet opp til hjertet. Svikt i disse og forkalkning av åreveggen kan føre til åreknuter (varicer).

Benets nerver kommer dels fra ryggmargens utløpere i lenderegionen (plexus lumbalis), dels fra korsbensregionen (plexus sacralis), slik at nervene fra lumbalpleksus i prinsippet forsyner forsiden og innsiden av låret, mens nervene fra sakralpleksus forsyner baksiden av låret og hele leggen og foten.

Hovednerven til forsiden av låret kalles nervus femoralis (fra 1.-4. lumbale ryggmargssegment). Hvis den skades i bekkenet, kan pasienten ikke fullt ut bøye i hoften eller strekke i kneet. Muskulaturen på innsiden av låret forsynes av nervus obturatorius, også den fra lumbalpleksus. Denne nerven kan skades i bekkenet, men også ved lårbensbrudd. Dersom det skjer, vil benet dreie utover når man går.

Musklene på baksiden av låret og alle musklene i leggen forsynes av isjiasnerven (nervus ischiadicus), som er kroppens lengste og tykkeste nerve (mer enn 1 cm tykk). Den kommer fra samtlige deler av sacralpleksus. Trykk på nerverøttene eller irritasjon av nerven lenger nede utløser smerter i seteregionen med utstråling nedover baksiden av lår og legg (se diskusprolaps, isjias).

Omtrent midt bak på låret deler nerven seg i to: i nervus tibialis og nervus fibularis communis. Førstnevnte nerve forsyner muskulaturen på leggens bakside, mens sistenevnte går lateralt bak leggbenets hode og deler seg på nytt: i en overflatisk (nervus fibularis superficialis) og en dyp del (nervus fibularis profundus). Førstnevnte forsyner leggens laterale muskulatur, sistnevnte leggens fremre muskler.

Gåbevegelsen er betinget av et uhyre komplisert samspill mellom mange muskler i både bena og kroppen for øvrig. Under gange hviler kroppsvekten hele tiden på minst ett av bena. Løping er imidlertid å oppfatte som en serie hopp, der begge bena slipper underlaget for hvert skritt.

Under gange vil hvert av bena gjennomgå en belastningsfase og en svingefase. Belastningsfasen varer fra hælens kontakt med underlaget og til stortåen løftes opp. Hælen vil bremse kroppsbevegelsen, mens forfoten vil bidra til å drive kroppen fremover igjen ved frasparket. Svingefasen er perioden fra stortåen løftes fra underlaget og til hælen igjen settes ned. Når vi går normalt, vil belastningsfasen vare lengst, slik at begge føttene berører underlaget samtidig et lite øyeblikk. Når vi løper, er svingefasen lengst, slik at ingen av bena berører underlaget samtidig. Svingebenet føres frem ved fleksjon i hofte- og kneledd. Samtidig forandres bekkenets stilling, slik at hele kroppsvekten føres over på ståbenet. At det ved gange blir en forholdsvis liten bevegelse av kroppen, skyldes både bekkenbevegelsene, fjæringen i kne- og hofteleddene, samt at føttene ligger tettere sammen enn hva hofteleddene gjør. Med stive knær og parallelle ben ville gangen bli gyngende og vaggende.

Den vanlige gåhastigheten hos friske, voksne mennesker ligger på 4–6 km/t. Til tross for at mange muskler deltar, er energiforbruket lite. Det utgjør ca. 625 kJ (ca. 150 kcal) per time ved alminnelig jevn gange, hvilket svarer til energien av noen ganske få sukkerbiter. Spaserturer hjelper til å holde hele kroppens muskulatur intakt, og er et godt alternativ til dem som ikke ønsker eller orker å jogge eller trene.

Lidelser i sener, seneskjeder og slimposer kan forekomme ved overbelastning (akillesseneruptur, bursitt, periostitt). Svulster og infeksjoner (benmargsinfeksjon) forekommer forholdsvis sjelden. Derimot er kretsløpsforstyrrelser i bena alminnelige, særlig hos eldre (leggsår, årebetennelse, åreforkalkning, åreknuter). Nervesmerter i bena kan skyldes irritasjon av isjiasnerven, eller andre sykdommer i ryggen, bekkenet eller bena.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.