Gå-bevegelsen er betinget av et uhyre komplisert samspill mellom mange muskler i både beina og kroppen for øvrig. Under gange hviler kroppsvekten hele tiden på minst ett av beina. Løping er imidlertid å oppfatte som en serie hopp, der begge beina slipper underlaget for hvert skritt.
Under gange vil hvert av beina gjennomgå en belastningsfase og en svingefase. Belastningsfasen varer fra hælens kontakt med underlaget og til stortåen løftes opp. Hælen vil bremse kroppsbevegelsen, mens forfoten vil bidra til å drive kroppen fremover igjen ved frasparket. Svingefasen er perioden fra stortåen løftes fra underlaget og til hælen igjen settes ned. Når vi går normalt, vil belastningsfasen vare lengst, slik at begge føttene berører underlaget samtidig et lite øyeblikk. Når vi løper, er svingefasen lengst, slik at ingen av beina berører underlaget samtidig. Svingebeinet føres frem ved fleksjon i hofte- og kneledd. Samtidig forandres bekkenets stilling, slik at hele kroppsvekten føres over på ståbeinet. At det ved gange blir en forholdsvis liten bevegelse av kroppen, skyldes både bekkenbevegelsene, fjæringen i kne- og hofteleddene, samt at føttene ligger tettere sammen enn hva hofteleddene gjør. Med stive knær og parallelle bein ville gangen bli gyngende og vaggende.
Den vanlige gå-hastigheten hos friske, voksne mennesker ligger på fire til seks kilometer i timen. Til tross for at mange muskler deltar, er energiforbruket lite. Det utgjør cirka 625 kJ (cirka 150 kcal) per time ved alminnelig jevn gange, hvilket svarer til energien av noen ganske få sukkerbiter. Spaserturer hjelper til å holde hele kroppens muskulatur intakt, og er et godt alternativ til dem som ikke ønsker eller orker å jogge eller trene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.