berøringssans

Berøringssans. Signalveier for berøringssansen. Sanseapparatet for berøringssansen er lokalisert til huden og underhuden og består av endeforgreningene av sensoriske nervefibrer. Disse ender delvis i forbindelse med spesialiserte sanselegemer. Noen slike er vist i figuren. Andre sensoriske fibrer til huden ender tilsynelatende fritt mellom vanlige epitelceller. Den kompliserte strukturen av sanselegemene bidrar til viktige egenskaper som følsomhet og adaptasjon. De sensoriske nervefibrene går inn til ryggmargen gjennom de dorsale røtter. Noen (blå) bøyer direkte inn i bakstrengen i ryggmargen og forløper i denne til hjernestammen. Her kobles signalet synaptisk over til nerveceller i bakstrengskjernene. Deres aksoner krysser så over til motsatt side og går videre rostralt i hjernestammen. Neste koblingsstasjon er en cellegruppe i thalamus, hvis aksoner formidler signalet videre til den soma-sensoriske hjernebark. Andre sensoriske aksoner fra huden (rød) har sin første koblingsstasjon i dorsalhornet i ryggmargen. Neste akson krysser over til forstrengen på motsatt side og forløper gjennom hjernestammen, direkte til thalamus (spino-thalamisk bane). Omkoblingen her formidler igjen signalet til den somato-sensoriske hjernebark. I dette barkområdet ender signalene fra hvert område av huden i sin avgrensede del av barken (her antydet med betegnelsene ben, arm, ansikt). Berøring, trykk og vibrasjon er vanlige beskrivelser av ulike komponenter av berøringssansen. Slike stimuli oppleves bevisst som en følge av den videre signalbehandling i storhjernebarken. Huden har også sanseapparater som gir opphav til smerte og temperaturfornemmelser. Sentralt løper de aktuelle signalene i den spino-thalamiske banen.

Berøringssans av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Berøringssans, vår (og dyrs) evne til å registrere mekanisk deformering (berøring, trykk) av hudens overflate. Denne egenskapen beror på spesielle sensoriske (sanse)nerveceller hvis perifere nervefiberforgreninger fordeler seg over hele hudoverflaten og tilgrensende slimhinner. De terminale forgreningene av disse sensoriske nervefibrene har spesielle ionekanaler i sin overflatemembran. Når terminalene deformeres av et mekanisk stimulus, øker ionepermeabiliteten og terminalene depolariseres. Dette gir opphav til nerveimpulser i den sensoriske nervefiber. Impulsene ledes langs nervefiberen inn til sentralnervesystemet. Via flere koblingsstasjoner i ryggmargen og hjernen formidles signalene til den sensoriske hjernebarken. Aktiviteten i nervecellene her gir opphav til vår bevisste opplevelse av arten og kvaliteten av irritamentet vi har vært utsatt for. Hele prosessen som omtalt her er gjennomført på brøkdeler av et sekund.

De berøringsfølsomme sensoriske terminalene i huden ender delvis i forbindelse med hårrøtter. I håndflaten, fotsåler og lepper ender de sensoriske nervefibrene i forbindelser med ulike typer spesielle sanselegemer. Disse bestemmer viktige egenskaper for de sensoriske fibrene, slik som følsomheten og graden av adaptasjon.

Tettheten av den sensoriske innervasjonen varierer betydelig i de ulike deler av hudoverflaten. Den er størst på fingertupper og lepper, noe mindre i håndflaten og minst på kroppen. Følsomheten for berøring varierer tilsvarende. Dette er påvist ved å bruke svake mekaniske stimuli mot huden og måle laveste kraft som trenges for at forsøkspersonen skal kjenne stimulus. I mange tilfeller er det tilstrekkelig med bare brøkdeler av en millimeter deformering av hudoverflaten. En annen vanlig prøve er å bestemme avstanden som er nødvendig mellom to stimuli for at forsøkspersonen skal oppleve dem som separate (to-punkt-diskriminering). Egenskapene i denne forbindelse er bestemt både av antallet sensoriske nervefibrer til et hudområde og utbredelsen av de terminale forgreningene fra hver av fibrene.

Berøringssansen, spesielt i håndflatene, spiller også en betydelig rolle for kontrollen av bevegelser (motorikk). For mange arbeidsoppgaver er håndgrep av presist gradert styrke nødvendig. I slike sammenhenger er en følelsesløs hånd et betydelig handikap. Berøringssansen undersøkes rutinemessig ved nevrologiske undersøkelser, og det kan påvises funksjonstap ved skader eller sykdommer både i perifere nerver og i sentralnervesystemet.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg