berøringssans

Berøringssans. Signalveier for berøringssansen. Sanseapparatet for berøringssansen er lokalisert til huden og underhuden og består av endeforgreningene av sensoriske nervefibrer. Disse ender delvis i forbindelse med spesialiserte sanselegemer. Noen slike er vist i figuren. Andre sensoriske fibrer til huden ender tilsynelatende fritt mellom vanlige epitelceller. Den kompliserte strukturen av sanselegemene bidrar til viktige egenskaper som følsomhet og adaptasjon. De sensoriske nervefibrene går inn til ryggmargen gjennom de dorsale røtter. Noen (blå) bøyer direkte inn i bakstrengen i ryggmargen og forløper i denne til hjernestammen. Her kobles signalet synaptisk over til nerveceller i bakstrengskjernene. Deres aksoner krysser så over til motsatt side og går videre rostralt i hjernestammen. Neste koblingsstasjon er en cellegruppe i thalamus, hvis aksoner formidler signalet videre til den soma-sensoriske hjernebark. Andre sensoriske aksoner fra huden (rød) har sin første koblingsstasjon i dorsalhornet i ryggmargen. Neste akson krysser over til forstrengen på motsatt side og forløper gjennom hjernestammen, direkte til thalamus (spino-thalamisk bane). Omkoblingen her formidler igjen signalet til den somato-sensoriske hjernebark. I dette barkområdet ender signalene fra hvert område av huden i sin avgrensede del av barken (her antydet med betegnelsene ben, arm, ansikt). Berøring, trykk og vibrasjon er vanlige beskrivelser av ulike komponenter av berøringssansen. Slike stimuli oppleves bevisst som en følge av den videre signalbehandling i storhjernebarken. Huden har også sanseapparater som gir opphav til smerte og temperaturfornemmelser. Sentralt løper de aktuelle signalene i den spino-thalamiske banen.

Av /KF-arkiv ※.

Berøringssansen er en sans som gir oss informasjon om berøring i form av mekanisk trykk og bevegelse på hudoverflaten.

Evnen til å registrere berøring på huden skyldes forskjellige typer spesialiserte sensoriske nerveceller og deres forgreninger som fordeler seg over hele hudoverflaten og tilgrensende slimhinner. De sensoriske nervecellene kan selv fungere som reseptorer, men er også ofte tilknyttet hårceller eller andre spesialiserte sensoriske reseptorceller. Alle disse formene for reseptorer faller under betegnelsen mekanoreseptorer. Variasjonen i egenskaper hos de forskjellige mekanoreseptorene gir opphav til vår evne til å skille mellom forskjellige former for mekanisk stimuli, samt evnen til å bestemme styrken på stimulusen vi opplever.

Berøring og funksjon

Berøringssansen, spesielt i håndflatene, spiller en betydelig rolle for kontrollen og tilpasningen av kraft i bevegelser, og er derfor svært viktig for vår funksjon og evne til å utføre enkle gjøremål. Det finnes mange forskjellige nevrologiske sykdommer som kan ramme både det perifere nervesystemet og sentralnervesystemet. Skader eller sykdommer i perifere nerver og i sentralnervesystemet kan forårsake nedsatt eller manglende følsomhet. Ettersom berøringssansen er så viktig for vår evne til å utføre daglige gjøremål er den ofte gjenstand for rutinemessige nevrologiske undersøkelser.

Signaloverføring

Signaloverføring er en prosess der informasjon formidles mellom nerveceller. Signalene beveger seg fra reseptorer til hjernen langs signalveier som består av nerveceller. Disse nervecellene utgjør et omfattende nettverk som strekker seg over hele kroppen, langs hudoverflaten, og inn til hjernen vår. De sensoriske nervecellene er som regel tilknyttet hudcellene via forgreninger som strekker seg ut fra nervecellekroppen. Disse forgreningene har spesielle ionekanaler i sin overflatemembran. Ionekanalene responderer på mekanisk stimuli ved å øke ionepermeabiliteten på tvers av cellemembranen, slik at positivt ladede ioner strømmer inn i cellen. Innstrømningen av disse ionene fører til en rask depolarisering av nervecellen, og det er dette som gir opphav til nerveimpulser, også kjent som aksjonspotensialer. Aksjonspotensialer er elektriske signaler som beveger seg raskt langs nervefibre. På denne måten videreformidles signaler fra hudoverflaten. Disse ledes langs nervecellen i det perifere nervesystemet, og videre inn til sentralnervesystemet. Signalene skal innom flere koblingsstasjoner, blant annet i ryggmargen og i hjernen, før de når parietallappen. Her blir signalene behandlet av et omfattende nettverk av nerveceller, og tolkningen av disse signalene gir opphav til vår bevisste opplevelse av berøring. Hele denne prosessen tar kun brøkdeler av et sekund.

Mekanoreseptorer

Mekanoreseptorene kan deles inn i kategoriene enkle, komplekse og ikke-nevrale reseptorer. De enkle reseptorene er nerveceller med frie nerveender tilknyttet epitelceller i huden. De enkle reseptorcellene er ikke myeliniserte og formidler derfor signaler tregere enn komplekse reseptorceller. De komplekse reseptorene er myeliniserte nerveceller med nerveender som er omsluttet av et bindevev. Dette vevet er igjen i kontakt med epitelceller, og viderefører mekanisk stimuli fra disse cellene til nervecellen. De ikke-nevrale reseptorene er spesialiserte mekanoreseptorer som videreformidler signaler til perifere myeliniserte nerveceller gjennom synapser. Disse forekommer særlig i håndflaten og på fotsåler og lepper. Forskjellige typer mekanoreseptorer er også spesialisert på å respondere på forskjellige typer berøring. Vi har mekanoreseptorer som er spesifikke for blant annet lett berøring, kraftig berøring, vibrasjon og strekk i huden.

Signaltolkning

Signaltolkning er en prosess som foregår i hjernen, der signalene fra de forskjellige nervebanene tolkes og behandles som informasjon. Signaltolkningen er avhengig av hvordan nervebanene som formidler signalene er koplet. Måten nervebanene er koplet til hverandre og til hjernen gjør at hjernen vet hvor på kroppen signalet kommer fra, og hva slags reseptor det er som har sendt signalet. Dette gjør at sanseinformasjonen fra mekanoreseptorene blir mer utfyllende, og gjør at vi kan oppleve aspekter ved berøringen som kraft og findetaljer.

Følsomhet for kraft

De spesialiserte mekanoreseptorene bestemmer viktige egenskaper ved den sensoriske informasjonen, som følsomheten for kraft. Dette skyldes at forskjellige spesialiserte celler vil respondere på forskjellige styrkegrader på en stimulus. I tillegg går den videre signaleringen fra slike celler gjennom separate og ordnede signalveier til hjernen, og dette gjør at signalene kan tolkes og forstås som stimuli med forskjellig styrkegrad. Hjernen kan dermed fastslå styrken på en stimulus ut ifra hvilken signalvei det er som overleverer signalet. Denne struktureringen av signalveier gjør at vår opplevelse av styrken til en berøring samsvarer med den faktiske styrken til berøringen vi har blitt utsatt for.

Følsomhet for detaljer

Vår evne til å føle fine detaljert varierer mye over hudoverflaten. Den er størst på fingertupper og lepper, noe mindre i håndflaten og minst på store åpne hudflater, som ryggen. Denne variasjonen skyldes den varierende forekomsten av mekanoreseptorer på forskjellige steder i huden, hva slags mekanoreseptor det er som responderer, og hvordan de sensoriske nervefibrene tilknyttet reseptorene er koplet. Nervefibrene som er involvert i signalering av sensorisk informasjon fra hudoverflaten til hjernen er enten primære fibre, eller sekundære fibre. Disse ligger i en bestemt rekkefølge i signalveien, der signalene alltid sendes fra primære nervefibre, til sekundære nervefibre. I tillegg er det svært ofte at mange primære fibre sender signaler til en enkel sekundær fiber. Dermed vil signaler fra mange reseptorer i samme område sendes gjennom like mange primære fibre, og videre gjennom en sekundær fiber. Det er altså ikke mulig for hjernen å vite hvilken reseptor det er som har respondert på en stimulus, bare hvilket område reseptoren befinner seg i. Denne ordnede koplingsrekkefølgen kalles konvergens. Økt grad av konvergens vil gi dårligere evne til å føle detaljer. Følgelig samsvarer variasjonen i konvergens med hvor vi har størst og minst behov for å føle detaljert. Graden av konvergens er lavest på fingertuppene og leppene våre, og høyest på hudflater som rygg og lår. Dette kan måles med en metode kalt to-punkts diskriminering, hvor man finner den minste avstanden mellom to stimuli som vi opplever som separate.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg