Vår evne til å føle fine detaljert varierer mye over hudoverflaten. Den er størst på fingertupper og lepper, noe mindre i håndflaten og minst på store åpne hudflater, som ryggen. Denne variasjonen skyldes den varierende forekomsten av mekanoreseptorer på forskjellige steder i huden, hva slags mekanoreseptor det er som responderer, og hvordan de sensoriske nervefibrene tilknyttet reseptorene er koplet. Nervefibrene som er involvert i signalering av sensorisk informasjon fra hudoverflaten til hjernen er enten primære fibre, eller sekundære fibre. Disse ligger i en bestemt rekkefølge i signalveien, der signalene alltid sendes fra primære nervefibre, til sekundære nervefibre. I tillegg er det svært ofte at mange primære fibre sender signaler til en enkel sekundær fiber. Dermed vil signaler fra mange reseptorer i samme område sendes gjennom like mange primære fibre, og videre gjennom en sekundær fiber. Det er altså ikke mulig for hjernen å vite hvilken reseptor det er som har respondert på en stimulus, bare hvilket område reseptoren befinner seg i. Denne ordnede koplingsrekkefølgen kalles konvergens. Økt grad av konvergens vil gi dårligere evne til å føle detaljer. Følgelig samsvarer variasjonen i konvergens med hvor vi har størst og minst behov for å føle detaljert. Graden av konvergens er lavest på fingertuppene og leppene våre, og høyest på hudflater som rygg og lår. Dette kan måles med en metode kalt to-punkts diskriminering, hvor man finner den minste avstanden mellom to stimuli som vi opplever som separate.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.