berøringssans

Berøringssansen, spesielt i håndflatene, spiller en betydelig rolle for kontrollen og tilpasningen av kraft i bevegelser, og er derfor svært viktig for vår funksjon og evne til å utføre enkle gjøremål. Det finnes mange forskjellige nevrologiske sykdommer som kan ramme både det perifere nervesystemet og sentralnervesystemet. Skader eller sykdommer i perifere nerver og i sentralnervesystemet kan forårsake nedsatt eller manglende følsomhet. Ettersom berøringssansen er så viktig for vår evne til å utføre daglige gjøremål er den ofte gjenstand for rutinemessige nevrologiske undersøkelser.

Signaloverføring er en prosess der informasjon formidles mellom nerveceller. Signalene beveger seg fra reseptorer til hjernen langs signalveier som består av nerveceller. Disse nervecellene utgjør et omfattende nettverk som strekker seg over hele kroppen, langs hudoverflaten, og inn til hjernen vår. De sensoriske nervecellene er som regel tilknyttet hudcellene via forgreninger som strekker seg ut fra nervecellekroppen. Disse forgreningene har spesielle ionekanaler i sin overflatemembran. Ionekanalene responderer på mekanisk stimuli ved å øke ionepermeabiliteten på tvers av cellemembranen, slik at positivt ladede ioner strømmer inn i cellen. Innstrømningen av disse ionene fører til en rask depolarisering av nervecellen, og det er dette som gir opphav til nerveimpulser, også kjent som aksjonspotensialer. Aksjonspotensialer er elektriske signaler som beveger seg raskt langs nervefibre. På denne måten videreformidles signaler fra hudoverflaten. Disse ledes langs nervecellen i det perifere nervesystemet, og videre inn til sentralnervesystemet. Signalene skal innom flere koblingsstasjoner, blant annet i ryggmargen og i hjernen, før de når parietallappen. Her blir signalene behandlet av et omfattende nettverk av nerveceller, og tolkningen av disse signalene gir opphav til vår bevisste opplevelse av berøring. Hele denne prosessen tar kun brøkdeler av et sekund.

Mekanoreseptorene kan deles inn i kategoriene enkle, komplekse og ikke-nevrale reseptorer. De enkle reseptorene er nerveceller med frie nerveender tilknyttet epitelceller i huden. De enkle reseptorcellene er ikke myeliniserte og formidler derfor signaler tregere enn komplekse reseptorceller. De komplekse reseptorene er myeliniserte nerveceller med nerveender som er omsluttet av et bindevev. Dette vevet er igjen i kontakt med epitelceller, og viderefører mekanisk stimuli fra disse cellene til nervecellen. De ikke-nevrale reseptorene er spesialiserte mekanoreseptorer som videreformidler signaler til perifere myeliniserte nerveceller gjennom synapser. Disse forekommer særlig i håndflaten og på fotsåler og lepper. Forskjellige typer mekanoreseptorer er også spesialisert på å respondere på forskjellige typer berøring. Vi har mekanoreseptorer som er spesifikke for blant annet lett berøring, kraftig berøring, vibrasjon og strekk i huden.

Signaltolkning er en prosess som foregår i hjernen, der signalene fra de forskjellige nervebanene tolkes og behandles som informasjon. Signaltolkningen er avhengig av hvordan nervebanene som formidler signalene er koplet. Måten nervebanene er koplet til hverandre og til hjernen gjør at hjernen vet hvor på kroppen signalet kommer fra, og hva slags reseptor det er som har sendt signalet. Dette gjør at sanseinformasjonen fra mekanoreseptorene blir mer utfyllende, og gjør at vi kan oppleve aspekter ved berøringen som kraft og findetaljer.

• perifere nervesystem
• sentralnervesystemet
• sansene
• huden
• hjernen