Bevissthet, vår evne til å oppleve og registrere hva som påvirker oss og hva som fortløpende hender i samspillet mellom oss og våre omgivelser. Bevissthet preges av en regelmessig, om ikke kontinuerlig opplevelse av en selv, i forhold til betydningsfulle begivenheter og tidligere opplevelser og erfaringer i ens liv.

Signalene fra våre ulike sanseorganer gir opplysninger om omgivelsene og funksjonell aktivitet i kroppen. Disse formidles til hjernen, dels gjennom de sensoriske banene og dels gjennom retikulærsubstansen i hjernestammen og de mediale og intralaminære thalamuskjerner. Signalene via de sensoriske banene ender opp i hvert sitt velavgrensede sensoriske område i hjernebarken og gir opphav til våre bevisste opplevelser av sensoriske stimuli. Signalene via retikulærsubstansen og de mediale thalamuskjernene spiller en vesentlig rolle i kontrollen av hjernebarkens funksjonelle tilstand, og derved vår bevissthetsgrad og muligheten for lagring av de sensoriske opplysningene i hukommelsen.

«Bevisstheten» har en tendens til å tolke sanseinntrykk. F.eks. er mange av våre visuelle opplevelser ikke en naturtro representasjon av det bildet våre øyne registrerer. Den blinde flekk på netthinnen svarer til området hvor synsnerven forlater øyet. Dette området mangler lysreseptorer og kan derfor ikke formidle noe bilde av omgivelsene. Det er på en måte som en fotografisk film som mangler emulsjon i det tilsvarende området. I vårt øye er den blinde flekk omtrent på størrelse med en ert på en fots avstand. Vi opplever imidlertid ikke dette blinde området i synsfeltet under vanlige forhold. Det skyldes at synsbarken hele tiden prøver å «tolke bildet» som mottas. Er det noen åpenbare defekter, blir disse «reparert» ved at synsbarken fyller ut feltet, f.eks. ved å «gjette» på innholdet i defekten ut fra hva som befinner seg i dens nære omgivelser. Slike «forbedringer» av bildet er sannsynligvis funksjonelt fordelaktig, og utfyllingsprosessen er langt på vei forklart av forskning på signalformidlingen mellom nervecellene i synsbarken. Lignende utfyllingsmekanismer finnes innen hørselssystemet og somatosensorisk persepsjon.

Det er imidlertid andre sider av vår bevisste opplevelse som er vanskelig å forklare. Vi har tre typer fotoreseptorer av typen tapper, og hver type er spesielt følsom for lys innenfor ulike deler av det synlige fargespektrum. De er opphavet til opplevelsen av farger i våre omgivelser. Signalene i synsbarken består av impulsaktivitet i lokale nervebaner, og det er vanskelig å fatte hvorledes vår bevisste opplevelse av signalene blir «farget» av det vi opplever som spekterets synlige farger. Det samme gjelder flere andre av våre bevisste sanseopplevelser som f.eks. smerte, lukt, smak og hørsel. Vi vet i dag ikke hvorledes hver av disse under sin behandling i hjernen blir preget av hver sin «kvalitative» opplevelse som impulsaktiviteten i seg selv ikke gir noen forklaring på.

Hva er det fysiologiske grunnlag for bevissthet? Bevissthet er avhengig av en fungerende hjerne, og må derfor kunne knyttes til bestemte fysiologiske prosesser i hjernen. Allikevel mener mange at en vitenskapelig forklaring på hvordan hjernen skaper subjektive opplevelser aldri vil kunne oppnås. Dette beror på det faktum at subjektive opplevelser ikke kan måles per se, men kun kan rapporteres av individet som har dem. Hvorvidt slike rapporter er nøyaktige og pålitelige er vanskelig å fastsette under noen omstendigheter, og særlig under forsøk der hjernefunksjon skal samtidig kartlegges og manipuleres for å komme frem til en sammenheng. Forskning på bevissthet innebærer med andre ord betydelige tekniske og tolkningsmessige begrensninger. Allikevel har forskere ved bruk av ulike metoder som lokaliserer og avspeiler hjerneaktivitet, kunnet fastslå en rekke fakta om bevissthet. Samtidig reiser denne forskningen stadig nye og vanskelige spørsmål. Det er kjent for eksempel at bevissthet er avhengig av aktivitet i bestemte deler av hjernen men ikke andre. Aktivitet i forbindelsene mellom thalamus og hjernebarken, det såkalte thalamokortikale system er essensielt for bevissthet. Lillehjernen derimot, kan stimuleres eller lederes uten at dette virker inn på bevisstheten. Basalgangliene, som har intime forbindelser med det thalamokortikale system, og som er svært viktige for generering av tanker og motorikk i riktig sekvens, for eksempel i forbindelse med språk, er heller ikke essensielle. Men både lillehjernen og basalgangliene er like kompliserte, og lillehjernen inneholder like mange nerveceller som det thalamokortikale system. Hvorfor danner ikke disse strukturene bevissthet? Det er også kjent at bevisstheten er en egenskap knyttet til et betydelig distribuert nettverk av nerveceller innenfor det thalamokortikale system. Ulike deler av det thalamokortikale system bidrar til ulike aspekter av bevisste opplevelser, særlig når det gjelder prosessering av sensorisk informasjon. For eksempel, ulike thalamokortikale forbindelser innen synssystemet vil bære informasjon om form eller farge, og innen hørselssystemet om lydfrekvens eller lokalisering. Men ingen har funnet et bestemt område innen det thalamokortikale system som alene har et overordnet ansvar for bevissthet. Bevissthet er som en flyktig essens som gjennomsyrer det hele. Allikevel kan bevissthet splittes dersom det thalamokortikale system splittes. I forbindelse med invalidiserende epilepsi har det vært foretatt operasjoner hvor den store nervebanen som forbinder de to hjernehalvdelene (corpus callosum) er blitt overskåret (split brain). Dette gir betydelig bedring i epilepsianfallene, men samtidig blir de to hjernehalvdelene nærmest uavhengig av hverandre. Den ene hjernehalvdelen får ikke direkte vite hva den andre gjør. Normalt har bare den ene hjernehalvdelen talesentrene og kan kommunisere med språk. Den andre hemisfæren er stum, men kan uttrykke seg med tegn, registrere sanseinntrykk og sågar løse noen typer oppgaver bedre enn den «talende», oftest den venstre hjernehalvdelen. Med den manglende kommunikasjonen mellom de to hemisfærene opptrer den venstre og høyre hjernehalvdelen som om de har hver sin separate bevissthet og derved også forskjellig personlighet.

Bevissthet har et tydelig tidsaspekt i og med at bevisste opplevelser kan oppfattes og registreres i bestemte sekvenser. Men vi oppfatter ikke alle sensoriske stimuli med like stor grad av bevissthet. Elektriske registeringer fra det thalamokortikale system viser at ved et sensorisk stimulus vil mange nerveceller bli aktivert uansett om dette oppfattes bevisst, men visse nerveceller vil bli aktivert kun dersom det oppstår en bevisst opplevelse av det aktuelle stimulus. Denne sammenheng kan selv være tidsbestemt hos noen nerveceller: I forsøk hos aper har man funnet at de samme nerveceller i det ene øyeblikk kan reagere på et stimulus i fravær av en bevisst oppfatning, og i neste øyeblikk kun hvis en bevisst oppfatning oppstår. Hva som predikerer når og hvilke nervecellers aktivitet som knyttes til bevisste opplevelser er fortsatt uklart. At tidsaspektet er avgjørende understrekes av funn som viser at det generelle aktivitetsnivå åpenbart er mindre viktig. Nerveceller i hjernebarken er for eksempel like aktive under såkalt « slow wave » søvn (SWS) som under våkenhet, selv om bevissthetsgraden er svært forskjellig ved disse to tilstander. Likeledes er nervecelleaktiviteten meget høy under såkalte «absence» epileptiske anfall, når bevisstheten tilsynelatende er borte. Enkelte studier har vist at endringer i hvilke nerveceller i hjernebarken som fyrer samtidig sammenfaller bedre med oppfatning av et sensorisk stimulus, enn endringer i den enkelte nervecellens fyringsfrekvens. Slik synkronisert aktivitet er derfor blitt foreslått som en mekanisme som binder sammen ulike aspekter av et stimulus til en helhet og som tillatter at helheten bringes videre til bevisstheten.

Bevissthet er blitt definert som det som forlater oss hver natt når vi faller i drømmeløs søvn og som kommer tilbake når vi våkner om morgenen. Men selv når vi er våkne går vi normalt gjennom bevissthetsvariasjoner, og de er ledsaget (forårsaket?) av karakteristiske forandringer i hjerneaktivitet. Dette kan lettest påvises ved å registrere den elektriske aktiviteten i hjernen ved elektroencefalografi. Denne metoden gir et bilde av summen av aktiviteten i store grupper av nerveceller i ulike deler av hjernebarken. Ved aktivert oppmerksomhet finner vi et mønster med høyfrekvente bølger (beta-aktivitet). I mer avslappet våken tilstand er bølgefrekvensene lavere (alfa-aktivitet), og i dyp søvn er bølgefrekvensene enda lavere (delta-aktivitet). Alt dette representerer normale forandringer i bevissthetsgraden, og det gir en pålitelig illustrasjon av hvorledes bevissthetsgraden forandrer seg gjennom døgnet. Bevisstheten kan forandres ved ulike typer av sykdommer og skader i hjernen. I nevrologisk klinikk graderes gjerne pasientenes bevissthetsgrad over en skala som strekker seg fra full, aktivert bevissthet til koma hvor pasienten ikke lenger reagerer på stimuli fra omgivelsene.

Når vi står overfor viktige og utfordrende oppgaver opplever vi hvorledes bevisstheten skjerpes og fokuseres på den aktuelle oppgaven, til fortrengsel av engasjement i andre oppgaver. Denne fokuseringen av oppmerksomhet er en viktig egenskap, og bidrar til løsning av oppgaven, blant annet ved bedret lagring og tilgjengelighet av relevant materiale i hukommelsen. I forbindelse med mer trivielle og repeterende oppgaver reduseres oppmerksomheten, virksomheten automatiseres og foregår uten tilsvarende fokusert bevissthet. Slik fokusering ser ut til å være avhengig av aktivitet i spesielle nervecellepopulasjoner i retikulærsubstansen og de mediale thalamuskjernene. Mange av disse nervecellepopulasjoner bruker såkalte modulatoriske transmittersubstanser som påvirker signaloverføring i store deler av det thalamokortikale system. Signaloverføring kan således bli forsterket eller hemmet, med tilsvarende endringer i hvorledes informasjon når frem til hjernebarken. Noen av de modulatoriske transmittere er blitt knyttet til generell oppmerksomhet, mens andre (særlig acetylkolin frigjort av de kolinerge nervecellene i nucleus basalis) er blitt knyttet til mekanismer for skifting av fokus mellom ulike sensoriske oppgaver. De samme modulatoriske systemene affiseres ved ulike psykoser og av hallusinogene midler, og er blitt implisert i regulering av det thalamokortikale system under drømming. Alle disse unormale tilstander kan sies å innebære forstyrrelser av bevissthetsfokusering.

Hos de fleste pattedyr inklusive menneske er drømming ledsaget av aktivitetsbølger som begynner i den pontine delen av hjernestammen og spres til thalamus og videre til hjernebarken, særlig i de delene av det thalamokortikale system som formidler synsinformasjon og som induserer emosjoner. Nerveceller som kontrollerer øyebevegelser ligger i den samme delen av hjernestammen og blir også aktivert, hvilket forklarer sammenhengen mellom drømming og såkalt REM-søvn. Disse aktivitetsbølger ligner det som skjer under vår bevisste oppfatning av virkeligheten i den forstand at de aktiverer de samme områder av hjernebarken, men skiller seg fra bevisst aktivitet fordi de ikke trigges av ekte sensoriske stimuli og derfor ikke er systematisk knyttet til faktiske hendelser. Søvntilstanden preges av frakoblingsmekanismer som sørger for at aktivitet i det thalamokortikale system under drømming blir isolert fra virkeligheten. Disse medfører en hemming av signaloverføring i sensoriske baner slik at informasjon fra omverdenen ikke når inn til thalamus, og en hemming av signaloverføring i motoriske baner slik at motoriske impulser som oppstår i hjernebarken ikke formidles til de motoriske nervecellene som styrer musklene. På en måte har vi under drømming en slags innelukket kvasibevissthetstilstand som lever sitt eget liv uten påvirkning fra eller innflytelse på omverdenen. Dagens drømmeforskere mener at det kaotiske og bisarre innholdet i drømmer der usannsynlige og tildels fysisk umulige hendelser får fritt spillerom, er et resultat av hjernens ubendelige trang til å tolke en mest mulig sammenhengende historie inn i de usystematiske aktivitetsmønstre, på samme måte som hjernen under våkenhet tolker inn informasjon der sansesystemene mangler den (jf. den blinde flekk ovenfor).

Kategorisk bruk av begrepet bevissthet som betegnelse for vår oppfatning av omverdenen i våken tilstand kompliseres av det faktum at hjernen påvirkes kontinuerlig av informasjon som vi aldri bevisst oppfatter. Som nevnt ovenfor kan responser til sensoriske stimuli registreres i nerveceller i hjernebarken, selv om en bevisst oppfatning av stimuleringen ikke finner sted. I hvilken grad denne informasjon brukes til å forme våre opplevelser eller kan lagres i hukommelsen til senere bruk har vært gjenstand for atskillig diskusjon, der såkalt subliminal terapi eller markedsføring har blitt lansert som et ytterpunkt som det finnes bare svake holdepunkter for i dag. Det finnes imidlertid klare eksempler på ubevisst persepsjon som har betydning for både atferd og læring. For eksempel, pasienter som er funksjonelt blinde grunnet skader til synsbarken kan allikevel evaluere til en viss grad visuelle egenskaper til stimuli som de ikke kan se. Dette såkalte « blindsight » formidles trolig av subkortikale forbindelser som av den grunn ikke har adgang til bevisstheten. Pasienter med prosopagnosi, en manglende evne til å gjenkjenne kjente ansikter, kan allikevel vise ubevisste atferdsmessige og psykofysiologiske responser til nye versus velkjente ansikter. Enkelte studier har vist at maskerte stimuli som ikke oppfattes av forsøkspersonen, likevel kan virke inn på oppfatningen av senere stimuli, særlig i forbindelse med ord- og språkoppgaver. Rapporter om erindringer av hendelser som har funnet sted under generell narkose tyder også på en viss evne for ubevisst registrering av omgivelsene. Grenselandet mellom bevisst og ubevisst persepsjon er vanskelig å utforske og er fortsatt kontroversiell. Hos enkelte forskere har derfor begrepene «automatiske» kontra «kontrollerte» prosesser blitt mer populære, der automatiske prosesser er de som er instinktive eller såpass innlærte at de ikke lenger krever bevisst styring. Dette gjelder både prosessering av sensorisk informasjon og utførelse av motoriske oppgaver. Automatiske prosesser legger ikke beslag på bevisstheten og kan således tenkes å spare hjernens ressurser til fordel for mer utfordrende oppgaver. I en evolusjonær sammenheng ville mange automatiske prosesser kunne tenkes å være felles for mennesket og laverestående virveldyrarter, der begrepet bevissthet kan være problematisk.

Fullstendig tap av bevissthet er noe alle opplever hvert døgn. Søvn er en naturlig tilstand der bevissthetstap forårsakes av redusert aktivitet i det retikulære aktiveringssystem i hjernestammen og ledsages av en dempning av sensorisk signaloverføring inn til det thalamokortikale system. Søvn kommer som regel snikende, men kan også inntreffe nærmest momentant ved narkolepsi, der plutselig anfallsmessige forandringer i aktivitet i hjernestammen vipper hjernen over i den bevisstløse tilstanden. Dette viser at mekanismene som regulerer søvn/våkenhet og som derfor kan mediere overgangen fra bevissthet til bevisstløshet kan fungere under visse omstendigheter nærmest som en bryter på hjernens funksjonelle tilstand. Dette kan ha sammenheng med bevissthetstap ved hodeskader som også kan opptre momentant. En rekke tilstander utover søvn og hodeskader kan gi fullstendig bevissthetstap. Felles for alle er innvirkningen de har på de områdene som regulerer eller som er nødvendig for bevissthet. Narkose gir bevissthetstap ved kjemisk blokade av nervecelleaktivitet eller signaloverføring. Epilepsi kan gi unormale aktivitetsmønstre som virker inn på det thalamokortikale system. Elektriske støt kan på samme måte virke inn på den elektriske aktivitet i de aktuelle hjerneområder. Andre patologiske forhold som påvirker aktivitet i hjernestammen eller det thalamokortikale system direkte, slik som hjernehinnebetennelse, svulster, sirkulasjonsforstyrrelser i hjernen (forårsaket av blodpropp eller blødninger) vil kunne gi bevissthetstap. Blodtrykksfall, hypoglykemi eller hypoksi kan gi bevissthetstap fordi hjernen får ikke tilstrekkelig næring og energi til å vedlikeholde normal aktivitet. Mange av disse tilstandene kan i alvorlige tilfeller føre til økt intrakranialt trykk som i seg selv er en svært viktig og vanlig årsak til bevissthetstap i klinisk medisin.

Atskillig gjenstår før vi fullt ut kan forklare de ulike sider av våre bevisste opplevelser. Med stadig bedre muligheter til objektivt å følge og lokalisere hjerneaktivitet hos våkne personer kan vi vente forklaringer på mange aspekter av bevisstheten som i dag er gåtefulle. I hvilken grad de underliggende mekanismene vil utredes fullt ut, er det fremdeles delte meninger om blant fagfolk.

Foreslå endring

Kommentarer

26. mars skrev Håkon Dragland

HEI. Personlig er jeg opptatt av emnet. Jeg har noen kommentarer til første avsnitt i artikkelen om bevissthet, som jeg leser som en definisjon.
Personlig synes jeg ikke definisjonen er presis nok. Her er noen kommentarer:

KOMMENTARER TIL BEVISSTHET- SE STORE BOKSTAVER,
Sakset direkte fra artikkelen: se små bokstaver heretter:

Bevissthet (Norges medisinske leksikon): Vår evne til å oppleve og (SAMTIDIG) registrere hva som påvirker oss
(KAN BLI MISVISENDE, DET MOTSATTE UBEVISSTE TANKER OPPLEVES OG REGISTRERES OGSÅ –, HVA MED Å TILFØRE ”SAMTIDIG” SE OVENFOR.
SE ORDET REGISTRERE: REGISTRERING SKJER OGSÅ I DET UBEVISSTE SELV OM JEG VANLIGVIS TENKER BEVISSTHET NÅR VI REGISTRERER NOE, MEN…..ORDET ER IKKE PRESIST. HVIS IKKE FØRSTE SETNING SKAL OMARBEIDES KAN DET DELVIS REPARERES MED TILFØYELSE AV SAMTIDIG, FORDI DET DA LETTERE HENFØRER TANKENE PÅ EN BEVISST SITUASJON…
og hva som fortløpende hender i samspillet mellom oss og våre omgivelser. Bevissthet preges av en regelmessig, om ikke kontinuerlig opplevelse av en selv
(HVORFOR ORDENE ”OM IKKE KONTINUERLIG”? DETTE HØRES LITE PRESIST UT I EN DEFINISJON. NÅR BEVISSTHETEN ER ”SLÅTT PÅ” BETYR DETTE FOR MEG AT DET ER KONTINUITET – PR. DEFINISJON.
i forhold til betydningsfulle begivenheter og tidligere opplevelser og erfaringer i ens liv”. DENNE SETNING ER NOE RAR, HVORFOR BETYDNINGSFULL?, ENTEN ER BEVISSTHETEN TIL STEDE ELLER SÅ ER DEN DET IKKE, UAVHENGIG GRAD AV BETYDNING.

Med vennlig hilsen
Håkon Dragland…

5. april svarte Georg Kjøll

Hei Håkon. Takk for innspill og interessante innvendinger til definisjonen om bevissthet. Du har rett i at den ikke er 100% presis, men det har å gjøre med at fenomenet er såpass vanskelig å fange og skille fra de mentale prosessene vi ikke karakteriserer som bevisste. Utfordringen med tilføyelsene du foreslår er at vi bearbeider informasjon på mange ulike nivå til enhver tid, og det er ikke noe direkte, tidsmessige samsvar mellom informasjonsprosesseringen og det som når det "øverste", bevisste laget. For eksempel kan du registrere en kirkeklokke som slår i bakgrunnen uten å samtidig være bevisst på dem. Likevel kan du i et par sekunder etterpå gå tilbake og telle slagene, og slik bli inntrykkene bevisst, selv om de ikke når deg nøyaktig der og da.

Bruken av ordet 'betydningsfull' er, såvidt jeg skjønner, ment å fange det at en bit av informasjon må ha en spesifikk relevans, eller være av en viss styrke, for at den skal nå bevissthetslaget i det mentale. Du opplever og registrerer til enhver tid utrolig mye mer enn det som er mulig å reflektere over, og en teori om hva det bevisste er må forsøke å si noe om hva som gjør at noe når overflaten (for eksempel at noen står foran deg og prater) mens så mye ikke gjør det (som at veggen i rommet du sitter i er hvit, eller at det er trafikkstøy i bakgrunnen).

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.