Biologisk antropologi, tidligere fysisk antropologi, læren om menneskets evolusjonshistorie, individets utvikling og vekst og den anatomiske og fysiologiske variasjon innen de enkelte etniske grupper i tid og rom. Faget kan betraktes som en gren av primatologien, hvor evolusjonslæren inntar en sentral plass, samtidig som komparativ anatomi er dens klassiske metode til studiet av mennesket. På grunn av flytende grenser til den generelle biologien har betegnelsen «humanbiologi» kommet til anvendelse, side om side med antropologibegrepet.

Trolig var Aristoteles (384–322 f.Kr.) den første som brukte ordet antropologi, men da i betydningen «antropologos», dvs. et menneske å lære av. Begrepet dukket opp igjen først ved inngangen til det 16. århundre i et anatomisk-fysiologisk verk av den tyske legen og teologen Magnus Hundt (1449–1519): Anthropologium de hominis dignitate fra 1501. Ut over generell menneskelære i anatomisk-fysiologisk forstand synes ikke forfatteren å ha tillagt ordet noen spesiell betydning. I løpet av 1600-tallet utkom det en rekke bøker hvor antropologibegrepet ikke bare ble en fellesbetegnelse for anatomi og fysiologi, men ikke sjelden rommet en videre betydning i etnografisk forstand. Europeernes ekspansive virksomhet i denne tiden skapte etter hvert interesse for andre menneskeraser og kulturer. Antropologien utviklet seg derfor til å bli en egen vitenskap for de forsøk man hittil hadde gjort på å beskrive og forklare mangfoldigheten av de fysiske mennesketyper og folkeslag, deres skikker, trosforestillinger, språk og former for sosial organisasjon. Antropologien ble dermed en generaliserende, halvt humanistisk vitenskap med forankring i naturhistorisk tradisjon. Fra midten av 1800-årene oppstod det et markert skille mellom det vi kaller biologisk antropologi og kulturantropologi, ikke minst fordi faget ble brakt frem til sin moderne, medisinsk-naturvitenskapelige stilling av forskere som Paul Broca (1824–80) i Frankrike, Carl Ernst von Baer (1792–1876) i Tyskland og Russland, og Anders Retzius (1796–1860) i Sverige. Også i Norge var antropologi-begrepet i begynnelsen ensbetydende med anatomi og fysiologi. Her var de mest kjente forskerne anatomene Kristian Emil Schreiner (1874–1957) og Johan Torgersen (1906–1978).

I de senere år har arvelighetsforskningen blitt en viktig gren av den biologiske antropologien. Sentralt står populasjonsgenetikken som i løpet av de siste tiår har forvandlet faget fra å være en statisk, deskriptiv virksomhet, overveiende basert på fysiske målinger, der studiet av individuelle forskjeller og typologiske varianter stod i forgrunnen, til å bli en dynamisk vitenskap for studier av både den biologiske normalversjon og av selve vevsprosessene og de faktorer som styrer dem. Antropologiske metoder brukes i utstrakt grad innen den såkalte osteo-arkeologien (undersøkelse av gamle ben), og som rettsantropologi (kriminalteknisk identifikasjon av benfunn).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.