bulimi (bulimia nervosa)

Hos noen kan dette i seg selv føre til medisinske problemer som for eksempel forstyrrelser i væske- eller elektrolyttbalansen, eller skader på tennene. Ved samtidig diabetes kan bulimi forstyrre egenbehandling med insulin med mer alvorligere komplikasjoner av diabetesen som følge.

Bulimi skilles fra sykelig overspising med rituelt preg, også kalt tvangsspising (på engelsk: binge eating disorder). Som ved bulimi er det også ved denne tilstanden episoder av overspising med ledsagende følelse av sterkt ubehag eller manglende kontroll, men det foreligger ingen kompenserende adferd for å bli kvitt maten igjen, slik vi ser ved bulimi. Disse pasientene blir derfor også oftest overvektige.

Visse indremedisinske og nevrologiske sykdommer kan gi forstyrrelser i spiseadferd eller oppkast av mat etter måltider, men slike sykdommer mangler de karakteristiske psykologiske kjennetegnene som man ser ved bulimi.

Den eksakte forekomsten av bulimi er usikker. I den vestlige verden er forekomsten anslagsvis fra null til to prosent hos menn og fra 0,3 til syv prosent hos kvinner. I ikke-vestlige land er forekomsten svært mye lavere. Debutalderen er oftest mellom 17 og 25 år, men minst en tredjedel av kvinnene har tidligere hatt perioder med svært lav vekt (anorexia nervosa). Sammenlignet med friske vil personer med bulimi ha en tendens til å overvurdere egen kroppsstørrelse (kroppsbildeforstyrrelse), og de ønsker seg ofte en kropp som er betydelig mindre og tynnere enn det personer uten bulimi gjør.

De som lider av bulimi har oftest samtidig også andre psykiske problemer. Symptomer på depresjon er det vanligste, og selvmordstanker så vel som selvmordsforsøk kan forekomme. Mange er også impulsive i den grad at det også kan gi andre impulsrelaterte problemer som for eksempel rus- eller alkoholmisbruk.

Årsaker til bulimi og andre spiseforstyrrelser er ofte sammensatte. Når det gjelder bulimi bekrefter en rekke studier to forklaringsmodeller for utvikling av bulimi, nemlig en todelt bane ('the dual pathway model'), og en tredelt innflytelsesmodell ('the tripartite influence model').

Modellen om en dobbel bane til utviklingen av bulimia nervosa forklarer hvordan individet internaliserer samfunnets press om å være tynn, også opplever økt kroppsmisnøye når man ikke greier å oppnå dette idealet. Dette fører til økt slanking og negative følelser. Sammen, eller hver for seg, vil disse to bidra til bulimiske symptomer. Både underskuddet på kalorier og det at man 'sprekker' eller bryter slankekuren fører til overspising.

Den tredelte innflytelsesmodellen beskriver hvordan jevnaldrende, familie og media påvirker personers opplevelse av seg selv og sin kropp. Det er i midlertid to faktorer som er spesielt viktige i utviklingen av eventuell kroppsmisnøye og spiseproblemer, nemlig at man sammenligner seg med andre, og at man internaliserer det samfunnsdefinerte utseendeidealet. Sammenligning er en viktig, individuell påvirkningsfaktor som har vist seg å være av stor betydning for hvorvidt påvirkning fra omgivelsen (familie, jevnaldrende og media) bidrar til kroppsmisnøye.

Fra et biologisk standpunkt ser det ut til å være en sammenheng mellom en karbohydratfattig, proteinrik diett som brukes av dem som vil slanke seg, og nedsatt tilgang på funksjonelt serotonin i hjernen. Dette vil i sin tur skape en sterk trang til karbohydrater, øket impulsivitet og forstyrret stemningsleie (dysfori, øket irritabilitet), noe som kan medføre plutselige spiseanfall. Etter spiseanfallene forsterkes fortvilelsen over å ha mistet kontrollen. Nye slanketiltak settes i verk, som igjen påvirker hjernens biologi med ytterligere forsterket nevrobiologisk og tilhørende psykisk ustabilitet til følge.

De letteste tilfellene kan behandles i allmenn praksis ved å kombinere informasjon, selvhjelpsmanualer og oppfølging av lege, eventuelt kombinert med bruk av legemidler. Regulering av kostholdet inngår som en del av behandlingen. I mer uttalte sykdomstilfeller er det best dokumentasjon for effekten av kognitiv adferdsterapi (engelsk cognitive behaviour therapy, forkortet CBT), men også en del andre psykoterapiformer kan brukes. Er det andre psykiske lidelser eller problemer behandles disse også.

CBT gis oftest som individuell behandling, men ved lettere former kan behandling i gruppe også fungere bra. CBT kombinerer informasjon om sykdommen, bruk av loggbok for å identifisere situasjoner som utløser spiseanfall, og følelser og tanker knyttet til disse situasjonene. På dette grunnlaget finner pasient og behandler frem til alternative kognitive og adferdsmessige mestringsmåter. Pasientens kognitive feiloppfatninger omkring vekt og figur tas også opp.

Foreskrivning av selektive serotonin-reopptakshemmere (SSRI), som normaliserer den funksjonelle serotoninbalansen og dermed bidrar til å bryte spiseanfall, er den vanligste legemiddelbehandlingen. Også andre typer legemidler kan brukes i noen tilfeller. Hos noen får man best resultat hvis man kombinerer CBT og legemiddelbehandling. Enkelte vil kreve videre psykiatrisk-psykologisk behandling for andre lidelser når selve bulimiproblematikken er overvunnet.

Ubehandlet vil omkring en tredjedel av pasientene bli kvitt sine bulimisymptomer og gjenvinne kontroll over sin spising i løpet av et halvt til et helt år. Med behandling vil antallet som bedres bli doblet. Hos noen består problemene, men hos de fleste forsvinner de gradvis når man blir eldre.

• spiseforstyrrelser
• psykiske lidelser
• psykisk helse

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om bulimi

• Christensen, Karin: Matens mysterium: om å bli frisk av anoreksi, bulimi og tvangsspising: en selvhjelpsbok, andre utgave, 2002, isbn 82-92023-09-7, Finn boken
• Fitzsimmons-Craft, E., Bardone-Cone, A., Bulic, C., Wonderlich, S., Crosby, R., & Engel, S. (2014). Examining an elaborated sociocultural model of disordered eating among college women: The roles of social comparison and body surveillance. Body Image, 11, 488-500.
• Karlsen, Anna & Bård Mellin Olsen: Spiseforstyrrelser: en håndbok for foreldre og andre pårørende, 1999, isbn 82-995201-1-8, Finn boken
• Skårderud, Finn: Nervøse spiseforstyrrelser, 1994, isbn 82-00-41066-8, Finn boken
• Skårderud, Finn: Sterk/svak: håndboken om spiseforstyrrelser, 2000, isbn 82-03-22439-3, Finn boken
• Stice E.(2001). A prospective test of the dual-pathway model of bulimic pathology: mediating effects of dieting and negative affect. J Abnorm Psychol, 110(1): 124–135.
• Thompson, J. K., Heinberg, L. J., Altabe, M., & Tantleff-Dunn, S. (1999). Exacting beauty: Theory, assessment, and treatment of body image disturbance. Washington, DC: American Psychological Association.