Drikkevann, for landdyrene, inkludert mennesker, er ferskvann fra regn, innsjøer, elver og grunnvann. Noen dyr kan også nyttiggjøre seg havvann som drikkevann. Slike dyr har enten nyrer som kan konsentrere urinen tilstrekkelig til å skille ut saltoverskuddet, eller, som enkelte pelagiske fuglearter, spesielle saltkjertler ved nebbroten.

Drikkevannet vårt må tilfredsstille en del minimumskrav for ikke å bli en trussel mot liv og helse. Det bør ikke inneholde sykdomsfremkallende mikroorganismer eller giftige kjemikalier og tungmetaller, som f.eks. bly og kadmium. Videre bør vannet være fargeløst og fritt for partikler i suspensjon. Det bør heller ikke inneholde organisk materiale som kan gi vond smak og lukt når det kjemisk nedbrytes. Vannet bør ha et lavt innhold av karbondioksid (CO2) fordi surt vann gjør det lettere å oppløse kalsium, magnesium, jern og mangan. Det er magnesium og kalsium, særlig i form av kalsiumhydrogenkarbonat, som gir «hardt vann». Hardhet kan fjernes ved tilsetning av natrium- og kalsiumhydroksid eller ved bruk av ionebyttere. Hardt vann kan godt drikkes, og er først og fremst et teknisk problem. Vaskemidler skummer dårlig. Surt vann er uheldig også fordi det kan gi korrosjon, dvs. kjemisk angrep på metaller. Surhetgraden bør ligge mellom pH-verdiene 8,0 og 8,5.

Fluor er et av de grunnstoffer som i små konsentrasjoner er nødvendig for normal vekst og utvikling. Det må tilføres som fluorider (salter av syren hyrogenfluorid, f.eks. natriumfluorid eller kaliumfluorid). En slående effekt er at det gjør tannemaljen mer motstandsdyktig mot bakterieangrep. Tannråte (karies) blir sterkt redusert, særlig hos barn, hvis fluorkonsentrasjonen i drikkevannet er ett milligram fluor per liter.

Drikkevannet bør helst være fritt for alger, som kan gi karakteristisk lukt og smak, men som sjelden er en direkte helserisiko. Alger i vannet kan være tegn på for stort tilsig av næringssalter som fosfater og nitrater, f.eks. fra vaskemidler. Hvis vannkilden befinner seg i nærheten av industriområder eller kjernekraftverk, bør drikkevannet undersøkes jevnlig med henblikk på spesifikke forurensninger fra industrien. Alle resultater må angis kvantitativt og jevnføres med vedtatte anbefalte standardverdier og grenseverdier.

Som screening-undersøkelse når det gjelder mikrober, telles konsentrasjonen av koliforme bakterier fordi slike bakterier vanligvis kommer fra mennesker eller dyrs avføring. I Norge skal drikkevann inneholde mindre enn én slik bakterie per 100 ml. Sykdommer som kan smitte via drikkevann, er f.eks. tyfoidfeber, kolera, basillær dysenteri, amøbedysenteri, hepatitt A og mange parasittære sykdommer. Hepatittviruset er vanskelig å påvise siden det bare formerer seg i levende leverceller. Tungmetaller kan gi generelle symptomer som tretthet, svakhet, nevrologiske defekter og blodmangel. Tilsig av kunstgjødsel og plantevernmidler til drikkevann er et stort og økende helseproblem både for mennesker og dyr (frosker, fugler). Nitrater (NO3) er særlig skadelig for barn fordi det kan gi dem en alvorlig blodsykdom med nedsatt oksygentransport til vevene.

Forurensninger av forskjellig type og omfang kan skje under alle etappene i kretsløpet: i atmosfæren, på Jordens overflate, når vannet strømmer gjennom porer og rifter i undergrunnen, og i vannrørene. Forurensning av store grunnvannsreservoarer er særlig uheldig fordi det omfatter store vannmengder som ikke er i kontakt med luft. Dermed vil ikke den selvrensing som overflatevannet har muligheter for, kunne skje. Årsaken er at de bakterier som bryter ned organiske substanser, trenger oksygen til dette. Forgiftning og tilsøling av grunnvannet er langt på vei irreversibelt. Giftstoffene kan bli tatt opp i menneskers og dyrs næringskjeder i meget lang tid.

Rensing av drikkevannet ble forsøkt allerede før menneskene fikk kunnskaper om sykdomsfremkallende mikroorganismer. James Simpson bygde et anlegg for filtrering av drikkevann fra Thames River i 1829, John Snow gav epidemiologisk bevis for at Londons koleraepidemi i 1854 skrev seg fra vannpumpen i Broad Street, som hentet opp ufiltrert vann. I 1892 var det en koleraepidemi langs elven Elben, som førte til stor dødelighet i Hamburg, men ikke i Altona som brukte filtrert vann fra samme elv.

Et viktig tiltak mot redusert drikkevannskvalitet ville være å beskytte vannkildene mot forurensninger, noe som i praksis har vist seg å være nærmest umulig. Langs de fleste av verdens store elver bor det millioner av mennesker som både bruker elvene som mottakere av avfallsvann og som drikkevannskilde. Før vannet når frem til konsumentene, må det derfor forbehandles og renses. Sedimentering og oksygentilførsel, filtrering og klorering er eksempler på slike tiltak. Men i mange land skjer det ingen rensing i det hele tatt. Rent vann er mangelvare for stadig flere mennesker. Derfor dør flere millioner hvert år på grunn av sykdommer som skyldes dårlig drikkevann. Barn er særlig utsatt. De tåler dårlig diaré og uttørring.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.