døvhet

Døvhet. Det er i dag blitt mer og mer vanlig å behandle døve med cochlea-implantat (CI), som opereres inn i øret. Lyden blir oppfanget i mikrofonen (1) og ledet som elektriske signaler til taleprosessoren (2). Signalet blir analysert slik at lyse lyder sendes til de nedre deler av sneglehuset og de mørke til de øvre. Den informasjon som er analysert i taleprosessoren, blir ført til en radiosender på utsiden av huden (3). Radiosignalet passerer huden og blir oppfanget av en mottaker som er operert inn under huden (4) og videreformidlet gjennom elektrodene til sneglehuset (5)

Av /KF-arkiv ※.

Døvhet er total eller nesten total mangel på evnen til å høre. Døvhet kan være medfødt, oppstå i forbindelse med fødselen, eller oppstå senere i livet. Det er 3000–4000 døve i Norge.

Faktaboks

Også kjent som

latin surditas

Årsaker

Ved medfødt døvhet vil årsaken hos 85 prosent være recessivt arvelig, det vil si at arveanlegget (genet) må være til stede hos både moren og faren. Arveanlegget for medfødt recessiv døvhet kan ha forskjellig plassering i kromosomet. Døve foreldre med forskjellig lokalisasjon av arveanlegget kan derfor få normalthørende barn. Andre årsaker til døvhet er infeksjoner hos moren (cytomegalovirus, syfilis, røde hunder, toksoplasmose), erytroblastose og legemidler.

Medfødt døvhet kan forebygges ved blant annet genetisk veiledning, vaksinering mot røde hunder (dekkes av MMR-vaksine), samt å unngå bruk av legemidler i de første tre månedene av graviditeten. Skade av hørselen som følge av oksygenmangel i forbindelse med fødselen er nå sjelden årsak til døvhet fordi forløsning ved «vanskelig fødsel» vanligvis skjer ved keisersnitt. Senere i livet kan årsak til døvhet være hjernehinnebetennelse, hodeskade med brudd på kraniet, eller svulst på høre-/balansenerven (acusticusnevrinom). Ved de to sistnevnte årsakene vil døvheten være ensidig, og det vil spesielt være problemer med retningshørselen.

Diagnostikk

Ved medfødt døvhet er det viktig at diagnosen stilles så tidlig som mulig. Ved mistanke om hørselsnedsettelse hos barn må det snarest undersøkes i hørselssentralen ved en øre-nese-hals-avdeling hvor det er utstyr til objektiv hørselmåling.

Behandling

Hvis det konstateres døvhet eller nedsatt hørsel, er det viktig at behandling startes med en gang. Hos dem som har en hørselrest, vil det allerede fra 2–6-måneders alder kunne tilpasses et høreapparat. Behandling for øvrig ivaretas av audiopedagoger og tar sikte på å utvikle et så normalt språk som mulig. Språket er av største viktighet for mye av tankearbeidet. I opplæringen er foreldrene uunnværlige, og mye av undervisningen er i det første leveår rettet mot dem.

Opplæringen av døve

Opplæringen av døve er forskjellig for dem som er blitt døve, og dem som er født døve. Graden av hørselsnedsettelse påvirker i stor grad talen. Døvfødtes språk vil naturlig være tegnspråk. Først bruker barnet peking og miming, dette blir etter hvert satt i system og blir døves tegnspråk. Siden hørselssansen alene gir for lite informasjon, må døve få informasjon gjennom synet. Ved tidlig tegnspråkopplæring får døve anledning til en alderstilpasset språkutvikling (språkforståelse). Talen er en uttrykksform og må læres. Hvis det er en liten hørselsrest, kan høreapparater og andre tekniske hjelpemidler forsterke lyden og etter hvert gi mulighet til å kommunisere også ved hjelp av talen.

Døvblitte barn, eller voksne, har i større grad hørende identitet. Rehabilitering og opplæring av denne gruppen støtter seg til norsk tale. For å unngå for mange misforståelser og nederlag kan tegn til tale brukes.

Siden midten av 1980-årene er døve blitt behandlet med cochlea-implantat. I tillegg til at samfunnet sørger for en hensiktsmessig undervisning for de døve, er det viktig at mest mulig blir gjort for at de kan integreres i samfunnet. Viktig er tolketjeneste, teksting av fjernsyn og kinofilmer, og arbeidsmarkedstiltak.

Norges Døveforbund (grunnlagt 1918) er de døves interesseorganisasjon, og har kontorer i Oslo. 40 lokale døveforeninger/fylkeslag er tilknyttet forbundet.

Historikk

Det eldste kjente eksempel på at døve er blitt undervist, er det som omtales i gamle angelsaksiske krøniker. De forteller at biskop John av Beverley, som levde omtrent 700 etter vår tidsregning, tok en ung stum mann i sitt hus og lærte ham å avlese enkelte ord og setninger fra leppene. Senere nevnes flere slike tilfeller, og i renessansetiden ble de hyppige. På denne tid vet man at den spanske munken Pedro Ponce de León (omtrent 1520–1584) underviste fire adelige barn ved «først å lære dem å skrive ved å peke med fingeren på de ting som bokstavene betegnet, og ved dernest å få dem til å gjøre de bevegelser med tungen som svarer til bokstavene». Hans fremgangsmåte var den samme som hans landsmann Juan Pablo Bonet (1560–1620) utviklet i den eldste kjente håndboken i undervisning av døve. I 1692 utgav sveitseren Amman i Amsterdam Surdus loquens (Den talende døve). Der forklarer han fremgangsmåten ved å lære døve å tale.

Opplæring i skole

Men fra de enkelte tilfeller nådde man først frem til en alminnelig skoleundervisning da den franske presten, Charles Michel Épée (1712–1789), åpnet den første skolen for fattige døve barn i 1760. Épée benyttet ikke den foreliggende litteratur, men dannet seg en egen undervisningsmetode, idet han gikk ut fra at tegn og geberder var de døves naturlige språk. Det forelå på hans tid et geberdespråk, kjent og utviklet alt i romertiden, som hørende mennesker hadde oppfunnet til bruk for seg, og et fingeralfabet som heller ikke var blitt oppfunnet for de døves skyld. I 1785 fikk Épée tilskudd av kongens kasse, og to år etter hans død ble hans skole gjort til nasjonalinstitutt og ble forbilde for lignende skoler i andre land.

Nordiske skoler

I 1807 opprettet Peter Atke Castberg (1779–1823) den første nordiske skole i København på grunnlag av Épées metode. I 1809 ble den første svenske skole opprettet i Stockholm av Per Aron Borg (1776–1839), etter det samme system, og i 1825 fikk Castbergs elev Andreas Møller, selv døv, hjelp til å åpne en skole i Trondheim. Det gikk mange år før Bonets og Ammans talemetode vant anerkjennelse. Først etter at talemetoden var blitt forbedret, blant annet av Moritz Hill i Weissenfels (1805–1874), begynte metoden å gi resultater, noe som førte til at den vant innpass i alle land. I Norge ble talemetoden innført som skolemetode tidligere enn i noen av de øvrige nordiske land av Fredrik Glad Balchen i 1848.

I Danmark ble det 1817 skoleplikt for døve barn, i Norge ved lov av 1881 og i Sverige 1889.

Den første lov om spesialundervisning, herunder skoler for døve, var abnormskoleloven av 1881. Den ble avløst av spesialskoleloven av 1915 og denne igjen av spesialskoleloven av 1951. Hovedansvaret for utbygging og drift av spesialskoler lå på staten, og skolene ble i stor utstrekning drevet som internatskoler. Spesialskoleloven ble opphevet fra 1976, og bestemmelsene om spesialundervisning ble innarbeidet i grunnskoleloven. I 1991 vedtok Stortinget en omlegging av de tidligere statlige spesialskolene til statlige kompetansesentre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg