Eugenikken var en lære om å forbedre menneskelige befolkningers biologiske kvalitet. Dette skulle gjøres gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet. I første rekke ønsket man å sørge for at mennesker med antatt verdifulle arvelige egenskaper, skulle få flere barn enn mennesker med antatt mindreverdige arvelige egenskaper. 

Eugenikken fikk et sterkt gjennomslag i Nazi-Tyskland der man ville dyrke en nordisk/germansk eliterase, med folkemordjøder og andre ”rasefiender” som resultat.

I dag brukes ordet eugenikk i første rekke for å beskrive et historisk fenomen.

Den britiske vitenskapsmannen Francis Galton skapte begrepet eugenikk i 1883, og regnes som lærens grunnlegger. En viktig bakgrunn for den eugeniske tenkningens framvekst lå i det sene 1800-tallets økende tro på stat og vitenskap som redskaper for samfunnsreform og framskritt. Rask industrialisering og byvekst hadde skapt nye klassemotsetninger og sosiale problemer. Disse problemene ble av mange fortolket i lys av sosialdarwinistiske forestillinger om en sivilisasjonsutvikling drevet fram av kampen for tilværelsen mellom høytstående og lavtstående mennesketyper.

Galton og hans tilhengere antok at naturlige utvalgsmekanismer – som medførte at det var de best egnede som overlevde og fikk flest avkom – hadde blitt satt ut av spill i det moderne samfunnet. Dette ble antatt å føre til en degenerasjon som bare kunne motvirkes gjennom regulering av samfunnsmedlemmenes reproduksjon.

Den eugeniske bevegelsen hadde sitt sterkeste gjennomslag på begynnelsen av 1900-tallet. Dette hang blant annet sammen med fremveksten av det nye forskningsfeltet humangenetikk etter århundreskiftet. Ledende genetikere hadde sentrale roller i den eugeniske bevegelsen.

Fra århundreskiftet og inn i mellomkrigstida ble det etablert nasjonale og internasjonale tidsskrifter, organisasjoner, institusjoner og konferanser som var fellesarenaer for humangenetisk forskning og eugenisk samfunnstenkning. Tyskland, Storbritannia, USA og til dels Skandinavia, ledet an i denne utviklingen, men allerede på 1920-tallet eksisterte det eugeniske bevegelser i mer enn 30 land over hele verden.

Selv om alle eugenikere gikk inn for å forbedre befolkningens biologiske kvalitet ved å regulere individers biologiske reproduksjon var eugenikk en motsetningsfylt og sammensatt lære. Den fikk ulik form i forskjellige land, og ble forfektet av representanter for ulike profesjoner, samfunnsinteresser og politiske ideologier.

Det fantes kvinnesakskvinner som brukte eugeniske argumenter for å begrunne krav om seksualopplysning og fri tilgang til prevensjon og abort, og antifeministiske eugenikere som fryktet at kvinnefrigjøring ville gi reduserte fødselstall i de kulturbærende samfunnssjiktene. Det var sosialister som mente eugenikken hørte hjemme i et rasjonelt ordnet sosialistisk samfunn, og konservative eugenikere som ville bekjempe sosialismen med eugeniske tiltak mot en antatt biologisk mindreverdig underklasse.

I hovedsak ble det lansert to typer eugeniske strategier. Med ”positiv” eugenikk skulle bærere av verdifullt arvemateriale stimuleres til å få flere barn. Med ”negativ” eugenikk skulle utbredelsen av dårlig arvemateriale hindres. I tråd med en antakelse om overhyppighet av dårlig arvemateriale i de laveste sosiale sjiktene, ble det argumentert for tiltak som kunne redusere underklassens store barnekull, og motvirke den synkende fødselshyppighet i middelklassen og overklassen.

Eugenikerne var også opptatt av å hindre utbredelsen av antatt arvelige psykiske lidelser og særlig psykiske utviklingshemninger gjennom segregering i institusjoner eller sterilisering.

På begynnelsen av 1900-tallet var det dessuten vanlig å anta at kvaliteten på arvematerialet var ulikt fordelt mellom etniske grupper og ”raser”. Flere ledende eugenikere hevdet at eugenikkens fremste oppgave var å verne den såkalte nordiske/germanske rasen mot raseblanding og biologisk degenerasjon. Men det fantes også en rekke eugenikere som avviste denne rasistiske formen for eugenikk.

Ulike holdninger til dette spørsmålet sammenfalt ikke med et skille mellom begrepene eugenikk og ”rasehygiene”. ”Rase” var et mangetydig ord, og kunne vise til de biologiske aspekter ved en hvilken som helst befolkning. Mens ”eugenikk” var det vanlige ordet i den engelskspråklige verden, så var ”rasehygiene” det vanlige ordet i Tyskland og Skandinavia. Tilhengere og motstandere av en eksplisitt rasistisk form for eugenikk fantes både blant tyske og skandinaviske rasehygienikere og blant amerikanske eugenikere.

Eugeniske argumenter påvirket debatter om en rekke temaer som innvandringspolitikk, psykiatri, seksualopplysning, kvinnefrigjøring, velferdsordninger og skattepolitikk. Negative eugeniske tiltak fikk tidlig sitt sterkeste gjennomslag i USA. Fra 1907 vedtok en rekke delstater lover som tillot tvangssterilisering, spesielt av psykisk utviklingshemmede, og i 1924 innførte USA en immigrasjonslov som begrenset innvandringen fra land som ble antatt å representere dårlig arvemateriale.

Også i Norden gjorde de rasehygieniske ideene sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet. Den fremste talsmann for eugenikken i Norge var Jon Alfred Mjøen. Han forfektet en utpreget rasistisk form for rasehygiene der målet var å verne om renheten til den såkalte nordiske/germanske rasen. Mjøen hadde en sentral posisjon i den internasjonale eugeniske bevegelsen og fikk et vist gjennomslag i den norske offentligheten og i det politiske miljøet, men møtte sterk kritikk fra tunge krefter i det vitenskapelige miljøet.

Den eugeniske debatten dreide seg særlig om tiltak for å begrense utbredelsen av ”åndssvakhet” og ”sinnssykdom”. I 1930-åra innførte alle de nordiske landene lover som åpnet for eugenisk eller sosialt begrunnet tvangssterilisering av ”sinnssyke” og ”åndssvake”. I løpet av den norske steriliseringslovens virkeperiode fra 1934 til 1977, ble 922 personer sterilisert uten eget samtykke. I tillegg ble det sterilisert 1201 personer som formelt søkte om tillatelse til å bli operert, men som i realiteten ble sterilisert med tvang.

Av disse vel 2100 personene ble rundt 75 prosent kategorisert som «åndssvake» eller «psykisk utviklingshemmede». Blant de øvrige utgjorde personer med psykiske lidelser den største gruppen.

Eugenikken fikk et sterkt gjennomslag i Nazi-Tyskland. Her ble det iverksatt ”positive” eugeniske tiltak for å rendyrke en nordisk-germansk eliterase, og ”negative” eugeniske tiltak for å identifisere og redusere antallet av ”mindreverdige” befolkningselementer. Etter utbruddet av andre verdenskrig ble et program for eugenisk sterilisering av mennesker med psykiske lidelser og psykiske utviklingshemninger videreutviklet til systematisk massemord. Dette ble opptakten til folkemord på jøder og andre ”rasefiender”.

Utviklingen i Tyskland bidro til å skape en motreaksjon mot den eugeniske bevegelsen i andre land. I første omgang var det den uttalt rasistiske retningen innenfor eugenikken som havnet i miskreditt. Flere av den nazistiske rasehygienens fremste kritikere, opprettholdt selve grunntanken om godt og dårlig arvemateriale, og idealet om å forbedre befolkningers biologiske kvalitet. Slike ideer, og også begrepet eugenikk, ble videreført inn i etterkrigstida. Så sent som i 1972 skiftet The American Eugenics Society navn til Society for the Study of Social Biology.

Mot eugenikken har det blitt rettet tunge etiske innvendinger og vitenskapelig kritikk. Eugenikernes forslag til tiltak mot arvelige ”defekter” bygde ofte på en forenklet forståelse av genetikk som ikke tok hensyn til at arv av biologiske egenskaper handler om et komplekst samspill mellom ulike genetiske faktorer og miljøfaktorer.

Det er også påvist hvordan eugenikernes sosiale bakgrunn og fordommer påvirket deres vurderinger av individers eller samfunnsgruppers biologiske verdi. Ideen om at staten skal gripe inn i samfunnsmedlemmenes biologiske reproduksjon til beste for nasjonens, ”rasens” eller menneskehetens framtid, innebærer en problematisk innskrenkning av individets råderett over eget liv.

Ikke minst har det blitt påpekt at selve ideen om biologisk forbedring av menneskeheten og ideen om høytstående og lavtstående mennesker, innebærer en dypt problematisk rangering av menneskers verdi.

Bashford, Alison  & Philippa Levine (red.) (2010).: The Oxford Handbook of the History of Eugenics. Oxford Oxford University Press. 

Broberg, Gunnar & Nils Roll-Hansen (red.) (1996).: Eugenics and the welfare state : Sterilization policy in Denmark, Sweden, Norway and Finland. East Lansing: Michigan State University Press.

Haave, Per (2000). Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis. Oslo: Norges forskningsråd.

Kevles, Daniel J. (1985). In the Name of Eugenics. Genetics and the Uses of Human Heredity. Berkeley: University of California Press 1985.

Kühl, Stefan (1997). Die Internationale der Rassisten : Aufstieg und Niedergang der internationalen Bewegung für Eugenik und Rassenhygiene im 20. Jahrhundert. Frankfurt/Main: Campus. 

Weiss, Sheila Faith (2010). The Nazi Symbiosis : Human Genetics and Politics in the Third Reich. Chicago: The University of Chicago Press. 

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.