Fenol, fargeløst, krystallinsk stoff med karakteristisk lukt, kjemisk formel C6H5OH. Fenol ble innført i kirurgien som det første antiseptiske stoff av Joseph Lister i 1867. Han brukte det til huddesinfeksjon og sårbehandling (karbolomslag). På grunn av stoffets giftighet brukes det nå bare til desinfeksjon av rom, instrumenter o.l. En 2 % fenoloppløsning dreper alle bakterier, sporer, sopp og de fleste virus.

Fenol kan selv sterkt fortynnet forårsake alvorlige skader på hud og slimhinner. Skadene er spesielt farlige fordi vevet blir følelsesløst. Førstehjelpen ved etsing går ut på at man skyller med sprit (brennevin fortynnet i forholdet 1:2, rødsprit fortynnet 1:4) i 1–2 minutter, deretter med vann. Umiddelbar skylling med polyetylenglykol ved etseskade synes etter nyere undersøkelser å være mer effektivt enn skylling med fortynnet etanol (sprit). Etter inntak gjennom munnen skal stoffet fjernes raskest mulig fra fordøyelseskanalen: Pasienten skal drikke mest mulig og prøve å kaste opp. Fenoldamper er også giftige.

Fenolforgiftning kan opptre både etter hudopptak, innånding og nedsvelging. I tillegg til akutte symptomer som skyldes lokal etsevirkning, kommer symptomer fra sentralnervesystemet (hjernen) med hodepine, kvalme, brekninger, kramper og pustebesvær. Død opptrer som følge av lammelse av åndedrettet. Kronisk påvirkning (ved langvarig innånding av lavere konsentrasjoner av fenol) kan vise seg ved kvalme, brekning, diaré, søvnforstyrrelser, hodepine, lever- og nyreskader. Den «administrative norm» for fenol i arbeidsatmosfæren er 4 mg/m3.

Fenoler betegner en gruppe kjemiske stoffer beslektet med fenol. Forskjellen er at nye atomer er innført, f.eks. klorfenoler eller metylfenoler (kresoler).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.