Formant, klangfarge, tonekvalitet. En tone fra en menneskestemme eller fra et instrument består egentlig ikke bare av én tone, men er sammensatt av en serie toner med ulike frekvenser. Den sammensatte tonen er bygd opp over grunntonen pluss overtonene. Overtonene har alltid et svingetall som er delelig med grunntonens svingetall. Hvilke overtoner som er til stede og hvilken styrkegrad de har i forhold til hverandre, avgjør klangfargen. Ulikheter i overtonesammensetningen er forklaringen på hvorfor ett instrument låter annerledes enn et annet, eller hvorfor én stemme har en annen kvalitet enn en annen, selv om det er samme tone som spilles, synges eller tales. En dyp, fyldig stemme har større overtonerikdom enn en lys, spinkel stemme. Grunntonen og overtonene produseres i strupehodet, men formen på strupen, munnhulen, bihulene, nesehulrommene osv. bestemmer hvilke overtoner som blir fremtredende og hvilke som blir dempet. Sykdommer i disse organene endrer derfor stemmens kvalitet eller klangfarge.

Det viser seg å være slik at for de fleste talelyder befinner de mest fremtredende overtonene seg innenfor ett eller flere velavgrensede frekvensspektre i forhold til grunntonens frekvens. Hvert slikt frekvensspektrum kalles en formant. De fleste talelydene har to formanter: første- eller grunnformanten og annen- eller overformanten. Noen lyder har også en tredje formant.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.