Forurensning, ulemper eller skader forårsaket av menneskelig aktivitet, på helse eller trivsel for mennesker, dyr og planter eller på dødt materiale, ved spredning av stoffer til luft, vann eller jord. Som forurensning regner man også plagsom støy, rystelser, enkelte former for spredning av energi ved nedfall som gir radioaktiv stråling og utslipp av oppvarmet vann (kjølevann). Spredning av stoffer forårsaket av naturen selv, f.eks. ved vulkanutbrudd, regnes ikke som forurensning.

Noen forurensningsvirkninger er klare og årsaken lett å fastslå. Eksempler er sviskader på barskog rundt norske aluminiumsverk, oljesøl pga. tankskipshavari eller feriegjester som smittes av hepatitt gjennom en kloakkinfisert brønn. Ofte er imidlertid både årsak og virkning vanskeligere å beskrive, og faste vitenskapelige holdepunkter mangler. Det skyldes bl.a. at det er vanskelig å dokumentere alle variablene i naturen, selv om årsakssammenhengen tilsynelatende er klar i laboratorieforsøk. Til dels må man basere seg på antagelser om virkninger som kan vise seg i fremtiden hvis utviklingen fortsetter. Et eksempel på dette er at utslipp av klorfluorkarboner kan redusere ozonlaget rundt Jorden, noe som gir økt ultrafiolett stråling ved jordoverflaten og derved økt hyppighet av hudkreft.

Utbredelsen av forurensning varierer sterkt. Forurensning av mindre vassdrag og av luftrom over byer og industristeder kan ha begrenset omfang. Forurensninger kan imidlertid transporteres over lange avstander i store vassdrag, og med hav- og luftstrømmer. Et eksempel er transporten av luftforurensninger, vesentlig svoveldioksid og nitrogenoksider, fra kontinentet og de britiske øyer til Sør-Skandinavia. Noen typer som radioaktivt støv og enkelte tungt nedbrytbare organiske mikroforurensninger spres over hele Jorden. Etter kjernekraftverkulykken i Tsjernobyl ved Kijev 26. april 1986 fikk man betydelig nedfall av radioaktive stoffer, bl.a. i Midt-Norge.

De fleste forurensninger tilføres miljøet mer eller mindre kontinuerlig (kloakkvann, avgasser fra industriproduksjon). Noen av de største forurensningsskader kan imidlertid skyldes akutt forurensning, knyttet til ulykker (som oljeutslipp ved tankskipshavari eller ukontrollert utblåsning (blowout) ved oljeproduksjon, lekkasje fra kjemikalietanker til vassdrag m.v.). Ulykker ved kjernekraftverk representerer en særlig alvorlig fare.

Forurensningsvirkningene er knyttet til det forurensende stoffs egenskaper, konsentrasjonen i miljøet og egenskapene i det miljøet som blir påvirket. Konsentrasjonsnivået er avgjørende. For eksempel er mange tungmetaller som vanligvis regnes som gifter, helt nødvendige for organismen i svært små mengder. Viktige næringsstoffer som fosfor- og nitrogenforbindelser kan i for store mengder fullstendig ødelegge balansen i et økologisk system i vann. Av forurensende stoffer vies de såkalte organiske mikroforurensninger særlig oppmerksomhet. Særlig kjent er halogenerte forbindelser, som DDT (diklordifenyltrikloretan), PCB (polyklorerte bifenyler) og PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner). Organiske mikroforurensninger nedbrytes ofte svært sakte og kan spres og konsentreres gjennom organismer i økosystemene. Skadevirkninger kan være drastiske, men størst usikkerhet knytter seg imidlertid til mulige langtidsvirkninger. Eksempelvis har mange typer organiske mikroforurensninger vist seg å ha kreftfremkallende egenskaper. De kan også påvirke forplantningsevnen. Forurensninger påvirker miljøets fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper. Særlig sentrale er de biologiske virkningene. Et organismesamfunn som tilføres forurensninger, vil reagere først og fremst ved at artssammensetning og relativ forekomst mellom artene endrer seg. De mest følsomme arter overfor vedkommende stoff kan bli utkonkurrert eller sterkt redusert i konkurransen med andre arter. Typisk for mange forurensningsbelastede miljøer er en eller få motstandsdyktige arter som er helt dominerende. Et økologisk system i et forurenset miljø er vanligvis også mindre stabilt enn i et tilsvarende upåvirket miljø.

Forurensning inndeles og behandles vanligvis etter den ressurs som påvirkes: vann, luft (inklusive støy) og landarealer. Det er imidlertid ingen skarpe grenser. Forurensning av landarealer medfører ofte vannforurensninger (sigevann fra søppelfyllinger), og utslipp til luft kan forårsake problemer i vann (sur nedbør). Det er viktig å være klar over at ved tiltak føres ofte forurensninger fra en ressurs til en annen. Vasking av gasser fører forurensninger over fra luft til vann. Forbrenning av søppel/kloakkslam kan overføre et areal-/vannforurensningsproblem til luftforurensning. Praktiske tiltak mot forurensning blir derfor ofte problematiske.

Vannforurensing kan forekomme både i åpne vannforekomster som bekker, vassdrag, innsjøer og fjorder, og i grunnvann. Vannforurensing er et av de største internasjonale miljøproblemene. Forurenset vann er hovedårsak til sykdomsspredning. Sykdommene som kan overføres, er f.eks. mage-og tarminfeksjoner, kolera, tyfoidfeber, dysenteri og poliomyelitt, og dessuten enkelte tropesykdommer. I de aller fleste land i den tredje verden går kloakken urenset ut i vassdrag og kystnære områder.

Kjemikalier fra landbruk og industri slippes rett ut i det som også er drikkevannskilder for store deler av verdens befolkning. Vann fra Amazonas, Nilen, Ganges, Brahmaputra og elver i Sørøst-Asia og Afrika er med på å spre diaré, den største årsaken til barnedødelighet. Innsjøer og vannreservoarer i Asia kan ha et næringsnivå som ligger 10–15 ganger over det som er normalt ellers i verden. Det skyldes hovedsakelig fekal forurensing. Eutrofiering (økt tilførsel av næringssalter) av innsjøer er vanlig i områder der det drives intensivt jordbruk, bl.a. i Europa, Asia og Nord-Amerika. Avrenning av nitrater og fosfater har i tillegg til kloakkutslipp og forurensing med miljøgifter fra industrien forandret mange av Jordens innsjøer til praktisk talt døde giftpøler, bl.a. Bajkalsjøen i Russland og Lake Erie i USA. Forurensninger har også ødelagt grunnvannet mange steder i verden.

De viktigste typene vannforurensing er: eutrofiering, uorganiske partikler, organisk materiale, miljøgifter, forsuring og mikrobiologisk forurensing. Av disse er eutrofiering, forsuring og miljøgifter de viktigste kildene til forurensning i Norge. Forsuringen har det største geografiske omfanget, mens utslipp av miljøgifter får store konsekvenser for områdene som ligger nær utslippskilden.

Eutrofiering skyldes økt tilførsel av plantenæringsstoffer som fosfor og nitrogen. Næringsstoffene blir tilført fra jordbruk, bebyggelse, fiskeoppdrett, industri og nedbør. Arealavrenning fra landbruket er den største kilden til næringssalttilførselen og dermed uønsket algevekst i vassdrag og kystområder. Eutrofieringen er størst i små, grunne vann i lavereliggende strøk med tett bosetning og stor jordbruksaktivitet. Størst skade er påført innsjøer og elver på Østlandet, Sørlandet, Jæren og i Trøndelag.

Uorganiske partikler tilføres vannet gjennom erosjon og utvasking, og som direkte utslipp fra bergverk, industri og andre aktiviteter. Flatehugst, nydyrking, bakkeplanering og byggeaktivitet øker tilførselen av uorganiske partikler. Mest utsatt for denne typen forurensning er vassdrag som renner gjennom områder med finkornede jordarter, f.eks. leire.

Organisk materiale kommer fra kommunale utslipp, landbruk, industri og som resultat av eutrofiering. Organisk forurensning forekommer ofte i de samme områdene som rammes av eutrofiering.

Miljøgifter kommer for det meste fra industrielle utslipp, gruvedrift, avrenning fra fyllplasser og uforsvarlig behandling av spesialavfall. I mange vassdrag og fjorder er konsentrasjonen av miljøgifter så høy at det ikke er tillatt å bruke fisk og skalldyr derfra som menneskeføde. Et eksempel er den store konsentrasjonen av bromerte flammehemmere som er funnet i fisk fra Mjøsa.

Forsuring skyldes tilførsel av syredannende stoffer gjennom luftforurensninger, sur nedbør. Mesteparten av den sure nedbøren kommer fra langtransporterte luftforurensninger fra Mellom-Europa og Storbritannia. Det er spesielt områder med fattig berggrunn som rammes av forsuringen. Den norske natur har lav tålegrense. Små vann i høyereliggende strøk rammes først.

Mikrobiologisk forurensning skyldes for høyt innhold av bakterier, encellede dyr og virus som kan overføre sykdommer. Avføring fra syke mennesker og dyr inneholder store mengder slike organismer. Kildene til mikrobiologisk forurensning er utslipp av avløpsvann, avrenning fra jordbruket og sigevann fra søppelfyllinger.

Nitratforurensning er utslipp av nitrater i innsjøer og vassdrag, og skyldes som regel avrenning fra jordbruket. Overgjødsling med nitrogenholdig gjødsel gjør at nitrater blir vasket ut fra jorden når det regner og ved snøsmelting. Punktutslipp fra utette siloanlegg og gjødselkjellere er også kilder til forurensning med nitrater. Økt nitratinnhold i vann bidrar til eutrofiering av innsjøer og vassdrag. Store nitratkonsentrasjoner i drikkevann kan føre til methemoglobinemi hos små barn. (Hemoglobinet i blodet hindres i å transportere oksygen.)

Havforurensing er et alvorlig og stadig økende miljøproblem. Havet har lenge vært brukt som avfallsplass, tilsynelatende i den tro at det har en ubegrenset evne til å unnta avfall. Forurensninger er registrert fra polene til tropiske havområder og fra kystfarvann til store havdyp. Særlig miljøet i de kystnære områdene og innlandshavene er hardt rammet; både i Nordsjøen, Østersjøen og Middelhavet er forurensingen så stor at økosystemene har fått alvorlige skader.

De viktigste forurensingskildene er voksende befolkningskonsentrasjoner i kystområdene, skipstrafikk, industrialisering, offshorevirksomhet, oljesøl, havbruk, turisme og forsøpling. Det er økende tilførsel av miljøgifter som klorerte hydrokarboner som DDT og TBT, polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), dioksiner og tungmetaller. Dumping av radioaktivt avfall og forlis med atomdrevne skip øker faren for strålingsskader i havområdene. I likhet med landområder får også havet forurensinger fra atmosfæren. Resultatet av havforurensingen er eutrofiering og algeoppblomstring pga. tilførsel av kloakk og næringssalter, oljeskader på fugl og marine organismer, akutte forgiftninger ved utslipp, opphopning av tungt nedbrytbare miljøgifter i næringskjedene, fiskedød, tap av habitater pga. ødelagte strender, korallrev, våtmarker og mangroveskog.

Oljeforurensing skyldes utslipp av olje i elver og i havet. Det antas at det hvert år slippes ut 5–8 mill. tonn olje på denne måten. Oljesølet har tre hovedkilder. Landbasert forurensing, utslipp fra skip og utslipp fra oljevirksomhet til havs.

Man kan skjelne mellom to slags skader forårsaket av utslipp: øyeblikkelig eller akutte skader ved større, men tilfeldige utslipp, som f.eks. tankhavari eller oljeutblåsning; og langvarige eller kroniske skader som skyldes kontinuerlig utslipp av mindre oljemengder, f.eks. rensing av skipstanker eller utslipp av borekaks og boreslam fra oljeplattformer. Akutte skader kan medføre store økologiske konsekvenser for livet i havet. De fleste marine organismer vil likevel relativt raskt gjenopprette normale tilstander etter en slik akutt forurensing. Langtidsvirkningene på marine organismer som følge av stadige oljeutslipp er lite kjent, men det drives en omfattende forskning innen dette området. Sjøfugl er imidlertid meget utsatt, og mange sjøfuglpopulasjoner er redusert som følge av oljeskader. Det er beregnet at et meget stort antall sjøfugl dør hvert år som følge av oljesøl i norske hav- og kystområder. Fiskestammer blir påvirket av oljeutslipp bl.a. ved at yngel får redusert vekst, og at plankton kan bli forgiftet.

Kjemikalier som blir brukt for å dispergere olje, har i mange tilfeller vist seg å være mer giftige enn selve oljen. Alvorlige og langvarige virkninger på livet i sjøen er registrert etter bruk av dispergeringsmidler ved tankskipet Torrey Canyons forlis i 1967. På grunn av kystfiskets store betydning i Norge er det derfor meget strenge restriksjoner for bruk av slike kjemikalier.

Norske myndigheter er økende grad bekymret for stigningen i oljetransporter langs Norskekysten i fobindelse med økt oljeutvinning i Nordishavet og i Barentshavet. Forlis av slike skip vil kunne gi dramatiske skadevirkninger langs kysten vår.

Luftforurensing foreligger når luften inneholder fremmedstoffer i så store mengder at de innvirker på menneskers helse og trivsel, eller er til skade for klima, dyr, planter, materialer og andre deler av omgivelsene. Luftforurensende stoffer er gasser, dråper eller faste partikler, og består av ulike kjemiske forbindelser. De viktigste luftforurensende stoffene er: svoveldioksid, nitrogenoksider, karbonmonoksid, karbondioksid, ozon, flyktige organiske forbindelser (VOC) og miljøgifter som bly, fluorider, kadmium, kobber, krom, kvikksølv, sink, klorerte alkylbenzener og styrener, dioksiner, klorerte fenoler, polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), tinnorganiske forbindelser og polyklorerte bifenyler (PCB). Hovedkildene til luftforurensingen er industri, oppvarming og forbrenning, veitrafikk, fly og sjøtransport. I tillegg kommer langtransporterte utslipp som består av forurensing fra andre land der hovedkildene er de samme som nevnt foran.

Utslippene fra industrien er avhengig av typen industri utslippene kommer fra. Utslippene av klimagassen CO2 har økt de senere år. De viktigst kildene til CO2-utslipp i Norge var i 2004 oljeutvinning (29 %) og veitrafikk (23 %). De norske utslippene av SO2 har avtatt med over 80 % fra 1980 til 2005. Industrivirksomhet er den klart største kilden til utslipp av svoveldioksid. I 2005 var industrien ansvarlig for ca. 2/3 av SO2-utslippene i Norge. Utslippene fra industri fører til både lokale og regionale problemer, det varierer bl.a. med høyden på skorsteinene, meteorologiske og geografiske forhold. For eksempel har utslipp fra aluminiumsverk inne i trange vestlandsfjorder ført til fluorskader på vegetasjonen i nærområdene. Industrien er også lokalt ansvarlig for støv- og luktforurensing. Oppvarming og forbrenning bidrar til luftforurensing med utslipp av SO2, NO, sot, tungmetaller og tjærestoffer. De viktigste kildene er oljefyring, vedfyring og kullfyring.

Veitrafikken har vært og er en av hovedkildene til forurensing med CO, NOx, CO2 og bly. For å begrene utslippene fra biler er det bl.a. innført påbud om bruk av katalysator. Bensinforbruket er blitt lavere i moderne biler, og bruk av blyholdig bensin er faset ut. Personbilandelen av persontransportmønsteret øker imidlertid stadig, slik at økende forurensing fra veitrafikken må forventes.

Luftforurensingen fra sjø- og flytrafikk består særlig av utslipp av NOx –gasser. Innenriks sjøtransport var f.eks. ansvarlig for en meget stor andel av totalt NOx –utslipp i 2004. Det kommer av at diesel er det viktigste drivstoffet i sjøtransporten. Støy og biltrafikk til flyplasser er de viktigste kildene til forurensinger fra flytrafikk. Utslippene av nitrogenoksider (NOx) var i 2004 omtrent på samme nivå som året før. Utslippene må imidlertid reduseres med 30 % innen 2010 for at Norge skal overholde forpliktelsene i Gøteborgprotokollen. Det viser foreløpige beregninger fra Statistisk Sentralbyrå og Statens Forurensningstilsyn.

Langtransporterte luftforurensninger består hovedsakelig av svovel- og nitrogenforbindelser, samt bly, sink og kadmium. Til Sør-Norge kommer de langtransporterte forurensingene fra Storbritannia og Mellom-Europa, mens Finnmark får tilførsel av utslipp fra Kolahalvøya.

Konsekvensene av luftforurensingen er både lokale, regionale og globale. Spesielt i byer og tettsteder blir mange plaget av lokale utslipp. Veitrafikk og oppvarming er de største årsakene til lokale forurensinger. I Norge regnes det med at et meget stort antall mennesker bor eller oppholder seg i helseskadelig luft. De regionale skadene kommer i det alt vesentlige fra langtransportert forurensing, vesentlig som sur nedbør. Det fører bl.a. til fiskedød og skogdød. Langtransportert radioaktivt nedfall fra kjernekraftulykker, f.eks. etter Tsjernobylkatastrofen, skader også større regioner. De globale konsekvensene av luftforurensing er først og fremst nedbrytningen av ozonlaget og økning i drivhuseffekten.

Nedbrytning av ozonlaget gir økning i UV-innstråling, som kan gi økt hyppighet av hudkreft, øyeskader og skader på kroppens immunforsvarssystemer. Økning i drivhuseffekten vil kunne endre livsbetingelsene på jorden. Hittil har det vært vanskelig å kvantitere hvor mye av klimaforandringene de senere årene som skyldes menneskelig aktivitet, og hvor meget som skyldes naturlige klimavariasjoner. Konsensusundersøkelsen (FN) konkluderer med at menneskelig aktivitet er medvirkende til økning i global middeltemperatur. FNs klimapanel antyder at jordens middeltemperatur vil kunne øke med 1,0 °C til 3,5 °C i løpet av de neste 100 år. Sannsynlige virkning-er vil være endringer i nedbørsmønster, ekstreme værtyper, forskyvninger av klimasoner og heving av havnivået 15–95 cm.

Støv er tørt, fast stoff i form av finfordelte partikler med diameter under ca. 0,05 mm. Støv kan forekomme som pulver, eller svevende i luft. En lang rekke stoffer som mel, pollen osv. kan etter denne definisjonen betraktes som støv. Hvis brennbare støvpartikler i luften blir antent, kan det oppstå kraftige støveksplosjoner. Som faguttrykk brukes støv særlig i forbindelse med forurensing av luft.

Husstøv er små partikler som stammer dels fra slitasje på stoffer, klær, møbler etc., dels fra jord, sand, plantedeler o.a. som man trekker med utenfra. Slikt støv inneholder dessuten ofte store mengder av mikroorganismer, sopper, sporer og bakterier. Slike partikler antas å være medvirkende til bl.a. astmatisk besvær.

Industristøv forekommer i mange industrier, f.eks. gruve- og tunnelarbeider, steinindustri, sementindustri, porselensindustri, møller o.a. Mange støvarter kan irritere hud og slimhinner og bane vei for infeksjoner (eksem, byller etc.) Helsefarlig blir det imidlertid især når støv pustes inn, særlig steinstøv, som inneholder kiselsyre. Støv som ikke er direkte helsefarlig, reduserer trivselen pga. nedsmussing og redusert sikt og sol.

Støv fra biltrafikk er et alvorlig forurensingsproblem. Årlig dannes det 300 000 tonn asfaltstøv pga. bruk av piggdekk. Støvplagen går mest ut over innbyggerne i store byer og på industristeder.

Landbruksforurensing er forurensing til jord, luft og vann fra landbruksvirksomhet. Forurensing til vann kommer fra punktkilder som gjødsellagre, siloer o.l. og arealavrennig av jord og næringsstoffer. Økt spesialisering og intensiv drift har ført til større utslipp av næringsstoffer. Landbruket er den største kilden til næringssalttilførsel til vassdrag og kystområder. Bruk av plantevernmidler har ført til at de fleste vassdrag og bekker i intensivt drevne jordbruksområder inneholder rester av plantevernmidler like etter at det har vært sprøytet. De største mengdene næringssalter kommer fra gjødsel som er spredt på jorden. Som regel blir det også brukt mye større mengder gjødsel enn plantene kan ta opp. Avrenning fra dyrket mark utgjør 90 % av næringssalttilførselen fra landbruket. Bakkeplanering har ført til større erosjon fra dyrkede områder. Bruk av tunge maskiner, kraftig bearbeiding av jorden og høstpløying er med på å øke avrenningen.

Punktutslipp fra gjødsellagre og siloanlegg forekommer særlig i områder med stort husdyrhold, f.eks. på Vestlandet og i Trøndelag. Fiskedød registreres årlig i mange vassdrag etter utslipp av silopressaft. Gjødselvann siver også ned i jordsmonnet og forurenser grunnvannet. Mange steder har drikkevannskilder blitt ødelagt pga. landbruksforurensingen.

Arealforurensingen skyldes primært henlegging av avfall som søppel, bilvrak, industriavfall, jord- og skogbruksavfall (halm, gjødsel, bark). Særlige problemer er knyttet til oljeavfall, løsemidler, rester av plantevernmidler, PCB-avfall m.v. foruten skjemmet utseende og lukt kan avfallsdeponier svært ofte føre til vannforurensning. Vann som siger ut fra deponier, er svært ofte sterkt forurenset.

Avfall kan defineres som overflødige stoffer og energibærere fra produksjon eller forbruk, og oppstår innen alle sektorer i samfunnet. I Norge ble det i 2005 levert 1,8 mill. tonn husholdningsavfall til kommunale avfallsanlegg eller ca. 407 kg per innbygger, en økning på 15 % fra 1995. I tillegg ble det produsert 6,8 mill. tonn industriavfall. Det er vanlig å dele avfallet inn i ulike begrepsgrupper. Forurensingsloven opererer med følgende kategorier:

1. Forbruksavfall, avfall fra husholdninger, institusjoner og næringsvirksomhet. Herunder hører også kommunalt avfall.

2. Produksjonsavfall, avfall fra næringsvirksomhet og tjenesteyting som i art og mengde skiller seg særlig fra forbruksavfall.

3. Spesialavfall, avfall som pga. sin giftighet eller miljøskadende effekt ikke kan deponeres på fylling sammen med annet avfall, men må behandles spesielt.

Avfall brukes både om stoffer som ikke lenger har noen anvendelse, og dermed er helt uten økonomisk verdi, og om stoffer som har en viss verdi for annen anvendelse. Forbrenning av vanlig kommunalt avfall er beregnet å ha en energimengde på ca. 1 Twh (terrawattimer), mens samlet avfall som forbrennes i offentlig renovasjon (inkludert søppel forbrent i forbrenningsanlegg, forbrent spesialavfall, ved treavfall m.m. fra industrien), er beregnet å ha en energimengde tilsvarende ca. 6 Twh. Avløpsvann og røykgasser inneholder avfallsstoffer i løst eller slemmet tilstand, men er ikke selv avfall. Ved rensing skilles avfallsstoffene ut, oftest i form av slam eller støv. Ved kjernekraftverk oppstår ulike typer radioaktivt avfall.

Industriavfall oppstår ofte i store mengder ved produksjon av industrivarer. Norsk industri produserer ca. 3 mill. tonn fast avfall årlig. Mye av avfallet utskilles fra røykgasser og avløpsvann ved rensing.

Ca. halvparten av avfallet er produksjonsavfall og blir deponert på offentlige eller private fyllinger. Produksjonsavfallet kan forurense hvis standarden på fyllingene er dårlig. Noe avfall blir gjenvunnet, noe blir brent slik at brennverdien blir utnyttet. Det er beregnet at det i 2005 oppstod 875 000 tonn spesialavfall i Norge.

Kommunalt avfall er fellesnavn på en rekke avfallstyper som tilflyter kommunal renovasjon og avfallsbehandling. Det aller meste av det kommunale avfall blir deponert på fyllplass, mens noe blir behandlet ved forbrenningsanlegg og noe resirkulert. I ren tilstand representerer stoffene i det kommunale avfall store verdier dersom kildesortering og gjenvinning ble tatt i bruk. Kommunalt avfall utgjør et betydelig forurensingsproblem.

Spesialavfall kan selv i små mengder føre til akutte skadevirkninger. Skadene på miljøet kan være langvarig. Vannet blir forurenset enten ved direkte utslipp eller fra avrenning fra nedgravd eller deponert spesialavfall. Drikkevannskilder kan bli ødelagt. Én liter olje ødelegger 1 mill. liter drikkevann. Mye av spesialavfallet er lite nedbrytbart og kan akkumuleres oppover i næringskjeden. Ved forbrenning slippes tungmetaller og organiske miljøgifter ut i luften. Slam fra kommunale renseanlegg blir forurenset når spesialavfall havner i avløpsnettet. Levende organismer kan få akutt forgiftning når de eksponeres for spesialavfallet. Den største mengden spesialavfall blir til i industri og transportbransjen. Imidlertid blir det dannet spesialavfall i de fleste typer virksomhet, også i private husholdninger. De vanligste spesialavfallstypene i hjemmet er: olje- og oljeprodukter, løsemidler, maling, lakk, lim, beis, bunnstoff til båter, trykkfarger, rengjøringsmidler, batterier, kvikksølvholdige termometre og lysstoffrør, plantevernmidler, midler mot skadedyr og hobbykjemikalier.

Statens forurensingstilsyn har gitt forskrift om leveringsplikt for disse kategorier spesialavfall: spillolje; oljeavfall fra renseanlegg og oljeholdig avløpsvann; oljeemulosjoner; organiske løsemidler; maling-, lim-, lakk- og trykkfargeavfall; destillasjonsrester, tjæreavfall; avfall som inneholder kvikksølv eller kadmium; avfall som inneholder vannløselige kjemiske forbindelser av bly, kobber, sink, krom, nikkel, arsen, selen, barium; avfall som inneholder cyanider; kasserte plantevernmidler; PCB-holdig avfall (PCB = polyklorerte bifenyler); isocyanatholdig avfall; plantevernmidler; annet miljøfarlig organisk avfall; sterke syrer; sterke baser; annet miljøfarlig uorganisk avfall. Leveringsplikten er betinget av at man har et nærmere gitt minstekvantum av spesialavfall. I 2005 ble det beregnet at det oppstod nesten 1 mill. tonn spesialavfall i Norge. Av dette ble 16 % samlet inn i det innsamlingssystemet som er etablert for spesialavfall, mens 75 % ble behandlet i godkjente ordninger enten på de bedrifter der avfallet oppstod, eller av andre. Kun 3 % ble disponert på ulovlig eller ukjent måte, men dette utgjør likevel betydelige mengder. Opp igjennom årene er det avdekket en rekke tilfeller som har avslørt en likegyldig holdning til behandling av spesialavfall. Eksemplene er mange, blant de alvorligste er 10 000 tonn tjæreforurenset jord på en gassverktomt i Stavanger, funnet av store mengder arsen og benzolforurenset jord ved det nedlagte koksverket i Mo i Rana, og oppdagelsen av kvikksølv i grunnen ved Norsk Hydros fabrikk på Herøya. koksverkskandalen førte til at Statens Forurensingstilsyn begynte å lete etter andre skjulte miljøbomber ved nedlagte fabrikker eller der det kan finnes kjemikalier og spesialavfall. Det er beregnet at det finnes ca. 1600 fyllinger med spesialavfall i Norge.

Landbruksavfall er organiske stoffer som oppstår i store mengder i forbindelse med husdyrhold, planteproduksjon og skogbruk. Annet viktig «landbrukavfall» er også pestisidrester og plast. Stort sett blir landbruksavfall ført tilbake til jordsmonnet og det naturlige kretsløp, men nyere driftsformer har medført flere forurensingsproblemer. Årlige mengder fast og flytende husdyrgjødsel utgjør ca. 10 mill. tonn, med ca. 15 % tørrstoff. Tilnærmet all gjødsel spres på bakken. Gjødselspredning kan føre til økt avrenning av næringsstoffer til vann. Ved produksjon av silofôr dannes pressaft, ca. 20–25 % av nedlagt masse. Årlig produksjon av silofôr er ca. 6 mill. tonn. Pressaften inneholder mye lett nedbrytbare stoffer, noe som kan føre til oksygenmangel i vassdrag hvor pressaft slippes ut.

Økende kornproduksjon og mindre brenning av halm de siste 10 år har ført til disponeringsproblemer. Halm som brukes til fôr, blir fortrinnsvis lutet eller behandlet med ammoniakk. Fortsatt blir relativt store mengder halm brent, og mye blir pløyd ned og inngår i den naturlige biologiske omsetningen i jordbunnen. Halm brukes også som strø i fjøs. Ved brenning blir mye av næringsstoffene ført tilbake til jordsmonnet, men samtidig dannes drivhusgassen CO2. Dette gir imidlertid ingen netto drivhuseffekt eller CO2-utslipp fordi CO2 bindes når kornet gror. NOx dannes også ved forbrenning, i tillegg ved ufullstendige forbrenning, bl.a. PAH, som slipper ut i atmosfæren.

Årlig blir det avvirket mellom 8 og 10 mill. m3 tømmer. Hugstavfallet utgjør ca. 30 % av massen i tømmeret, og består av topper, grener og avkappede stykker. Stubber og røtter utgjør ytterligere 10–15 %.

Ved avvirking og foredling av tømmer dannes årlig ca. 700 000 tonn bark, som tørrstoff. Omkring halvparten blir liggende igjen i skogen og samles på skogbrukets barkeplasser. Resten er sentralisert til industriens anlegg. Betydelige mengder bark og blir brukt som brensel og til kompost. Mye bark har vært lagt på fylling. Dette gir avrenning med fare for forurensing av grunnvann og vassdrag.

Volumet av stående skog i Norge har økt fra 310 mill. m3 i 1925 til 630 mill. m3 i 1994/95. Den årlige økningen i skogsvolumet binder CO2 fra atmosfæren svarende til ca. 1/3 av Norges menneskeskapte CO2-utslipp.

Ca. 70 % av avfallet fra norske husholdninger blir lagt på fyllinger, 20 % blir brent og 10 % går til materialgjenvinning. Kun en liten del går til kompostering. Ordinær innsamling av avfall er dyr og fører til miljøproblemer, uansett behandlingsmåte. Vann, luft og jordsmonn blir forurenset.

Vannforurensing er et problem ved 8 av 10 fyllplasser. Sigevannet vasker ut avfallsstoffer som inneholder organisk materiale, næringssalter, miljøgifter og smittestoffer. Avrenning fra fyllplasser kan derfor føre til overgjødsling, eutrofiering, forgiftning av levende organismer, spredning av smitte og illeluktende, stygt vann. Sigevann fra avfallsplasser forurenser særlig grunnvann, bekker og elver.

Ca. 20 % av kommunalt avfall blir brent. Avgassene fra forbrenningsanleggene inneholder støv, svoveldioksid og miljøgifter som kadmium, kvikksølv, bly og dioksiner. Disse avgassene slippes ut i luften med mindre de kan fjernes i renseanlegg.

Når avfallet nedbrytes i fyllinger, dannes det bl.a. hydrogensulfid og metangass. Disse gassene er både giftige og eksplosive, og metan er dessuten en drivhusgass.

Jordsmonnet under og i nærheten av avfallsplasser blir forurenset av miljøgifter, særlig der spesialavfall er blitt lagret uforsvarlig.

Kjemikalier er fellesbetegnelse for kjemiske preparater, uorganiske og organiske, som fremstilles ved kjemiske metoder i laboratorier eller i fabrikker. I Norge er det over 50 000 kjemiske produkter som inneholder ca. 8000–10 000 forskjellige ulike kjemiske forbindelser. Ca. 19 000 av disse er helsefarlige. 90 % blir brukt i industrien, 10–15 % er vanlige forbruksvarer. Det vil si at en vanlig forbruker har tilgang til over 8000–10 000 forskjellige kjemiske produkter. Mange av kjemikaliene er helseskadelige eller forårsaker miljøskader.

De helseskadelige stoffene kan være giftige, kreftfremkallende eller allergifremkallende. Mange har flere av disse egenskapene. Årlig fører bruken av kjemikalier til anslagsvis 3200 akutte forgiftninger, 100 løsemiddelskader, 100 nye krefttilfeller og til at det fødes 15–20 misdannede barn. I tillegg oppstår et ukjent antall genetiske skader, kroniske skader og skader på formeringsevnen hos mennesker.

Kjemikalier som skader miljøet, kan deles i to hovedgrupper. Den ene gruppen består av de stoffene som er rene miljøgifter, og som skader miljøet direkte. Eksempler er tungmetaller og klorerte hydrokarboner. Den andre gruppen er kjemikalier som ikke har noen direkte giftvirkning på miljøet, men som har andre miljøeffekter. Dette er stoffer som f.eks. KFK, halogener og fosfater.

Miljøgifter er stoffer og forbindelser som ikke eller i liten grad lar seg bryte ned av naturlige prosesser. Stoffene akkumuleres i næringskjedene og utsetter levende organismer for fare eller skade og gir uønskede endringer i økosystemene. Miljøgifter er karakterisert ved at de gir kroniske giftskader og genetiske skader, og de er kreftfremkallende. De viktigste miljøgiftene på verdensbasis er 1) halogenerte organiske forbindelser, de fleste er organiske klor- og bromforbindelser, fra dioksiner, DDT, PCB og lignende stoffer, til klorerte løsemidler generelt, 2) kvikksølv- og kadmiumholdige forbindelser, 3) ikke eller lite nedbrytbare olje- og tjæreforbindelser, PAH, kreosot osv., 5) giftige metaller som bly, krom, nikkel, arsen og kobber, 6) petroleum og petroleumsprodukter generelt, og 7) radioaktive stoffer.

I Norge har det vært relativt store utslipp av miljøgifter. Dette har imidlertid bedret seg i betydelig grad i årene fra 1985–1993/94. for en rekke stoffer er måloppnåelsen i reduksjon mellom 75 og 100 %. Dette gjelder bl.a. kvikksølv, bly, arsen, triklormetan, PAH, diverse pestisider. Reduksjon i utslipp av kobber, sink, nikkel og krom er imidlertid ikke like nær måloppnåelse. Dette skyldes bl.a. bildekkslitasje og veistøv (sink og nikkel).

Radioaktiv forurensing kommer fra to hovedkilder: radioaktivt avfall og radioaktivt nedfall.

Radioaktivt avfall dannes under prosessen i kjernereaktorer, noe stammer også fra medisinsk bruk. Det skilles mellom høyaktivt og lavaktivt avfall. Størsteparten av det radioaktive avfallet er 238U og 239 Pu. Mye av avfallet fra kjernekraftverk kan gjenvinnes. Det som ikke gjenvinnes, lagres på mer eller mindre forsvarlig vis.

Alt radioaktivt avfall utgjør stor fare for miljøet pga. strålingsfaren og fordi halveringstiden for mange av produktene er svært lang. For eksempel vil 239Pu være dødelig radioaktivt i 500 000 år, mens 238U har en halveringstid på 4 500 000 år. Lagring av radioaktivt avfall har derfor store samfunnsmessige konsekvenser. Det er ennå ikke funnet noen tilfredsstillende løsning på problemet med lagring av radioaktivt avfall. All lagring er dermed midlertidig. Noe blir lagret i flytende form på tanker innkapslet i bly og betong på land, noe lagres i fjell som er ugjennomtrengelige for stråling, og noe lagres i stålbeholdere og betongkasser og dumpes på store havdyp.

Radioaktivt nedfall er radioaktivt stoff som frigjøres ved kjernekraftulykker og kjernefysiske eksplosjoner og enten slynges ut og faller ned i nærheten av eksplosjonsstedet, lokalt nedfall, eller opptas i atmosfæren som gass eller bundet til små støvpartikler for senere å følge med nedbør til jordoverflaten, spredt nedfall. Det meste av det radioaktive nedfallet er fisjonsprodukter som sender ut β- eller gamma-stråling. Mens β-strålingen er lite gjennomtrengende og forårsaker skadevirkninger vesentlig hvis strålekilden kommer i kontakt med huden eller opptas av organismen, er gamma-strålingen til dels meget gjennomtrengende. Intens gamma-stråling kan trenge gjennom metertykk skjerming og kan merkes over store avstander.

Bare i forbindelse med lokalt nedfall vil den direkte strålingen være så skadelig at den kan ansees som farlig for dem som utsettes for den. Strålingen fra det spredte nedfallet er vesentlig svakere fordi den kommer fra nuklider med lengre levetid og dessuten er spredt over store områder. Den største faren ligger her i at nedfallet akkumuleres, bl.a. ved at det føres med overflatevannet, men særlige i biologiske prosesser, f.eks. først i planter som tjener som dyreføde, og videre gjennom kjøtt, fisk, melk osv. til mennesker. Risikoen for stråleskade er, foruten mengden og typen nedfall, bestemt av hvor mye av det radioaktive stoffet som opptas i næringskjeden, hvor lenge det oppholder seg der, og hvor lenge det forblir i organismen etter inntak.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.