Fosforylering, kjemisk reaksjon der en fosfatgruppe («fosforsyrerest»), –PO3, overføres til en organisk forbindelse. Fosforylering skjer ved hjelp av spesielle enzymer (proteinkinaser). Denne reaksjonen er en av de mest utbredte i alt levende vev. Fosforyleringsreaksjoner deltar i omsetningen av fett og karbohydrater (sukker), opptak av glukose i levende celler, regulering av enzymaktivitet, sammentrekning av muskler, ledning av impulser i nerveceller, samt oppbygging av stoffer som proteiner i cellene.

Det stoffet som avgir fosfatgruppen, er i de fleste tilfeller cellenes «energioverfører», adenosintrifosfat (ATP), som derved omdannes til adenosindifosfat (ADP), som har en fosfatgruppe mindre enn ATP. Den motsatte prosessen, dannelse av ATP fra ADP og fosfationer, kalles oksidativ fosforylering. Det er en prosess som krever energi, og denne energien stammer fra cellenes oksidasjon (forbrenning) av næringsstoffer. I celler fra flercellede organismer skjer oksidativ fosforylering i spesialiserte «kraftverk» som kalles mitokondrier. Først i de aller siste årene er ekspertene blitt så noenlunde enige om hvordan ATP-produksjonen foregår. I 1978 fikk Peter Dennis Mitchell (1920–92) nobelprisen for sin teori, som går ut på at energien fra forbrenningen i første omgang brukes til å skape forskjell i surhetsgrad mellom utsiden og innsiden av veggene i mitokondriene. Se arbeid, energi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.