fosforylering

Fosforylering er en kjemisk reaksjon der en fosfatgruppe (PO₃^2-) overføres til en organisk forbindelse. Fosforylering skjer ved hjelp av spesielle enzymer kalt kinaser. Denne reaksjonen er en av de mest utbredte i alt levende vev. Fosforyleringsreaksjoner deltar i omsetningen av fett og karbohydrater (sukker), opptak av glukose i levende celler, regulering av enzymaktivitet, sammentrekning av muskler, ledning av impulser i nerveceller, samt oppbygging av stoffer som proteiner i cellene.

Det motsatte av fosforylering er defosforylering, som utføres av fosfataser.

En lang rekke proteiner må inneholde en fosfatgruppe for å virke. Fosforylering virker derfor som en på-bryter. Det gjelder også mellomprodukter i reaksjonsveier som glykolysen, dessuten koenzymer, fosfolipider og nukleinsyrer. Fosforsyren bidrar blant annet til molekylenes vannløselighet, til deres forankring på enzymoverflater, og til dannelse av viktige høyenergifosfatforbindelser, først og fremst ATP.

Det stoffet som avgir fosfatgruppen er i de fleste tilfeller cellenes «energioverfører», ATP (adenosintrifosfat), som derved omdannes til ADP (adenosindifosfat), som har en fosfatgruppe mindre enn ATP.

Den motsatte prosessen, dannelse av ATP fra ADP og fosfationer, kalles oksidativ fosforylering. Det er en prosess som krever energi, og denne energien stammer fra cellenes forbrenning av næringsstoffer (stoffskiftet). I celler fra flercellede organismer skjer oksidativ fosforylering i spesialiserte «kraftverk» som kalles mitokondrier.

I 1978 fikk den britiske biokjemikeren Peter Dennis Mitchell (1920–1992) Nobelprisen i kjemi for sin teori, som går ut på at energien fra forbrenningen i første omgang brukes til å skape forskjell i surhetsgrad mellom utsiden og innsiden av veggene i mitokondriene.