rett til valg av behandlingssted

Retten til valg av behandlingssted er regulert gjennom pasient- og brukerrettighetsloven. Loven gir pasienten rett til å velge behandlingssted på to stadier i behandlingsforløpet:

• Pasienten har rett til å velge hvilken offentlig eller privat virksomhet som henvisningen fra fastlegen skal sendes til og vurderes ved. Valgretten omfatter bare virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter. Det vil si virksomheter som er godkjent av det offentlige (som regel et regionalt helseforetak) for å kunne vurdere henvisningen og gi pasienten en formell rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og en individuell juridisk frist for når behandlingen skal skje.
• Dersom pasienten får innvilget rett til helsehjelp, har pasienten også rett til å velge ved hvilken offentlig eller privat virksomhet helsehjelpen skal ytes. Om pasienten får rett til helsehjelp bestemmes av pasientens behov, om pasienten har nytte av helsehjelpen og om kostnaden står i rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen. Valg av behandlingssted omfatter alle offentlige virksomheter og private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak.

Retten til valg av behandlingssted gjelder for pasienter som skal ha planlagt behandling. Ved akutte behandlinger bestemmes behandlingsstedet av avstanden til nærmeste akuttsykehus og om akuttsykehuset har de nødvendige tjenestene. Eksempelvis vil en pasient med et enkelt brudd i en arm som regel behandles ved et lokalsykehus, mens pasienten blir sendt til et regionsykehus ved for eksempel hjerteinfarkt, slag eller større skader.

Det er to unntak fra regelen om fritt valg av behandlingssted. For det første gjelder retten ikke ved tvangsinnleggelser i psykisk helsevern og rusbehandling. For det andre kan sykehusene avvise pasienter fra andre bostedsregioner som benytter retten til fritt sykehusvalg når de må prioritere pasienter fra egen bostedsregion.

Spørsmålet om fritt valg av behandlingssted/fritt sykehusvalg ble først reist av forbrukermyndighetene midt på 1980-tallet. De var opptatt av pasientenes valgfrihet og trakk fram helsesektoren som ett av flere områder der valgfriheten burde økes. Etter en periode med økende politisk interesse for temaet ble det satt ned et offentlig utredningsutvalg som gikk gjennom pasientrettighetene, blant annet mulighetene for å velge sykehus (NOU 1992:8). Utredningen ble fulgt opp av stortingsmeldingen «Samarbeid og styring» og et pilotprosjekt med fritt sykehusvalg for somatiske helsetjenester i Helseregion II i perioden 1994–1996. Helseregion II omfattet Agder-fylkene, Telemark, Vestfold, Buskerud og Akershus. Et par år senere, blant annet på bakgrunn av erfaringene fra pilotprosjektet, foreslo regjeringen Bondevik en egen lov om pasientrettigheter hvor fritt sykehusvalg var en viktig del. Pasientrettighetsloven trådte i kraft 1. januar 2001.

Etter at ordningen i første omgang kun omfattet somatiske pasienter, ble fritt sykehusvalg av Bondevik-II-regjeringen utvidet til også å omfatte pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien fra 2003 og pasienter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling fra 2004. Samme år fikk pasientene også en formell rett til å velge behandling hos private institusjoner som hadde en kontrakt (avtale) med de regionale helseforetakene. I praksis hadde imidlertid privat sykehusbehandling vært omfattet av ordningen også tidligere, dersom disse sykehusene hadde avtale med fylkeskommunene eller (fra 2002) med de regionale helseforetakene. Det var et krav i denne fasen at vurderingen av pasientene skulle skje ved offentlige sykehus, mens selve behandlingen også kunne skje ved et privat sykehus.

Fra 2015 utvidet Solberg-regjeringen ordningen med fritt sykehusvalg til det som ble kalt fritt behandlingsvalg. Fritt behandlingsvalg innebar at pasientens valgrett ble utvidet til også å omfatte private institusjoner som var godkjent for å levere spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten. Disse kom dermed i tillegg til offentlige institusjoner og private institusjoner som var eid av eller hadde inngått avtale med et regionalt helseforetak etter anbudsprosesser. Selve godkjenningen av disse institusjonene ble lagt til Helfo. Godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg ble avviklet av Støre-regjeringen fra 1. januar 2023.

Med unntak for endringen som skjedde i 2015, finner vi sterke paralleller i utviklingen av fritt sykehusvalg mellom de skandinaviske landene.

Et viktig, men ofte underkommunisert poeng er at pasienter som har fått rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten etter 2015 også kan velge sykehus innenfor hele EU/EØS-området. Kostnadene vil bli dekket opptil kostnadsnivået i Norge for den spesifikke tjenesten som benyttes.

En analyse basert på data fra 2004 viste at 13 prosent av de elektive pasientene selv valgte sykehus og samtidig valgte et annet sykehus enn det som var nærmest. Når det gjelder spørsmålet om hvem som bruker ordningen med fritt sykehusvalg er resultatene sprikende, men det ser ut som om sannsynligheten for å benytte ordningen med fritt sykehusvalg øker noe med økende utdanning. Enkelte analyser viser også at de som har høyere utdanning må vente litt kortere på behandling enn de med lavere utdanning. Dette skyldes trolig ulikheter i bruken av fritt valg-ordningen.

Effektene på ventetidene for de som benyttet ordningen med fritt sykehusvalg var betydelig. De som selv valgte sykehus og valgte et sykehus som ikke var nærmest, fikk i gjennomsnitt kortere ventetider enn de som benyttet det nærmeste sykehuset.

• sykehus
• selvbestemmelsesrett
• helsejus

• Helsenorge: Ventetider for utredning og behandling
• Helsenorge: Valg av behandlingssted

• Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1985). Pasientrettigheter hva nå? Oslo: Universitetsforlaget.
• Kaarbøe, Oddvar Martin med flere (2021). Evaluering av fritt behandlingsvalg. Oslo: Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo.
• Kaarbøe Oddvar og Carlsen, Fredrik (2014). Waiting times and socioeconomic status. Evidence from Norway. Health Econ. 2014 Jan;23(1):93-107. doi: 10.1002/hec.2904. Epub 2013 Jan 25. PMID: 23355477.
• Nerland, Sølve Mikal og Ringard, Ånen (2017). Når reformer skiller lag – en analyse av fritt sykehusvalg og sykehusreformen Michael 2017; 14: Supplement 19: 106–1
• NOU 1992:8. Lov om pasientrettigheter.
• Prop. 5 L (2022–2023). Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg)
• Ot.prp. nr. 12 (1998–99). Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
• Ot.prp. nr. 63 (2002–2003). Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m.
• Ringard, Ånen (2012). Equitable access to elective hospital services: The introduction of patient choice in a decentralised healthcare system. Scandinavian Journal of Public Health, 2012; 40: 10–17.
• Ringard, Ånen og Hagen, Terje P. (2011). Are waiting times for hospital admissions affected by patients' choices and mobility? BMC Health Services Research. ISSN 1472-6963. 11 (170). doi: 10.1186/1472-6963-11-170
• Ringard, Ånen; Saunes, Ingrid Sperre; Sagan, Anna (2016). The 2015 hospital treatment choice reform in Norway – continuity or change? Health Policy. 2016; 120:350-5.
• Vrangbæk, Karsten og Östergren, Katarina (2006). Patient empowerment and the introduction of hospital choice in Denmark and Norway. Health Economics, Policy and Law. 1, 4, s. 371–394