giftige sopper

De aller farligste soppene er spiss giftslørsopp, butt giftslørsopp, hvit fluesopp, grønn fluesopp og flatklokkehatt. Blek sandmorkel og vanlig sandmorkel kan også være ganske farlige. Selv inntak av bare en halv sopp av disse typene kan fremkalle dødsfall om ikke legehjelp nås i tide. Giftslørsoppene kan også gi varige, alvorlige nyreskader ved inntak av ørsmå mengder, ofte ikke mer enn en sukkerbits størrelse. Alle disse formene for soppforgiftning gir først symptomer etter en lang stund. Fra soppen blir spist til besværet melder seg, tar det normalt fra 6 til 24 timer, men det kan gå opp til flere døgn.

Enkelte av de andre giftige storsoppene kan forårsake alvorlige forgiftninger eller død hos små barn og svekkede personer, men ved inntak av disse soppene viser symptomene seg innen 3–5 timer.

Noen av de farligste giftsoppene er langt vanligere sørover i Europa enn i Norge, som for eksempel parasollsoppene Lepiota brunneoincarnata («giftparasollsopp», funnet én gang i Norge) og Lepiota helvola (ikke funnet i Norge).

De aller fleste giftige sopper gir lettere mage-tarmbesvær. Noen sopper er giftige rå, men blir bra matsopper når de blir grundig stekt eller kokt, med andre ord varmebehandlet minst ett kvarter. Rødskrubb er et eksempel på dette. Grå blekksopp (inneholder coprin) og klubbetraktsopp gir bare forgiftning hvis de inntas sammen med alkohol. Gullskjellsopp, nelliksopp og flere traktsopper utvikler små mengder blåsyre etter plukking, men forårsaker ikke ubehag om de spises mens de er helt nyplukkede.

Noen kan også få allergiske reaksjoner etter å ha spist sopp. Også sopper som forholdsvis ofte gir allergiske virkninger, blir gjerne betraktet som giftsopper. Den allergiske virkningen er særlig sterk av vanlig pluggsopp, som kan fremkalle dødsfall hos ømfintlige personer. Mange reagerer også på honningsopp. Noen typer sopp blir også lett bedervet, som gjør at man kan få forgiftningsliknende symptomer av å spise dem.

Giftstoffene i enkelte giftige sopper kan gjøres uvirksomme ved forvelling, tørking eller utlaking i salt, men giftene i hvit fluesopp, grønn fluesopp, spiss giftslørsopp, butt giftslørsopp og flatklokkehatt er like aktive uansett. Soppgiftene som er kjente, tilhører tre hovedtyper etter hvordan de virker i kroppen.

• Cellegifter som amatoksiner, gyromitrin og orellanin skader blant annet lever, nyrer og hjerte og er dødelige i små konsentrasjoner.
• Gifter som virker på nervesystemet som muskarin, muskinol og psilocybin er årsak til brekninger, svimmelhet, kramper og hallusinasjoner.
• Mage- og tarmgifter er ofte av ukjent sammensetning og fører til kvalme, kolikk og diaré.

Mikrosopper fremkaller forgiftninger ved å infisere matvarer og fôr. Når havrekornene i fuktig vær om høsten får et rødt belegg av den imperfekte fusarium-soppen Gibberella zeae, kan de bli giftige. Tidligere forvoldte sekksporesoppen meldrøye, Claviceps purpurea, hele epidemier av ergotisme. Flere stråle- og penselmuggarter inneholder også gifter. Spesielt farlige er arter av Aspergillus flavus-gruppen, som danner aflatoksin, som er sterkt kreftfremkallende. Se mykotoksikose og mykose.

• Rødskrubb, Leccinum versipelle
• Honningsopp, Armillaria mellea
• Kamfluesopper eller ringløse fluesopper, Amanita spp.
• Ildrørsopp, Suillellus luridus
• Besk rørsopp, Caloboletus calopus
• Blodrørsopp, Neoboletus praestigiator

• Grå blekksopp (se under blekksopp), Coprinellus atramentarius
• Klubbetraktsopp, Ampulloclitocybe clavipes

• soppforgiftning i Store medisinske leksikon
• matsopp

• Norges sopp- og nyttevekstforbund: Soppkontroll