Glykogen bygges opp når det er overskudd av glukose i blodet, og brytes ned når glukosekonsentrasjonen synker. Oppbygging og nedbryting skjer ved forskjellige enzymsystemer som kontrolleres ved et samvirke mellom flere forskjellige faktorer både utenfra cellen og innenfra. I blod og vevsvæske finnes det til sammen bare omtrent 10 gram glukose, og under kraftig muskelarbeid kan denne mengden bare dekke energibehovet i noen få minutter. Når forbruket får glukosekonsentrasjonen i blodet til å falle, omdanner leveren glykogen til glukose, som avgis til blodet. Den omvendte prosessen foregår når det er glukoseoverskudd i blodet, for eksempel like etter et karbohydratrikt måltid. Muskelceller avgir ikke glukose til blodet; deres glykogen er reservelagre til eget bruk.

Nedbrytingen av glykogen katalyseres av fosforylase, et enzym som danner glukose-1-fosfat ved reaksjon mellom glykogen og fosfat-ioner. I muskelceller vil den økte mengden av glukose-1-fosfat stimulere glykolysen og dermed produksjonen av ATP. I leverceller blir glukose-1-fosfat spaltet til fosfationer og glukose, og glukosen sendes ut i blodet. Både i leverceller og i muskelceller blir oppbygging av glykogen stoppet og nedbrytingen stimulert av adrenalin. Leverceller (men ikke muskelceller) påvirkes dessuten av glukagon, et peptidhormon som utskilles til blodet av bukspyttkjertelen og bevirker nedbryting av glykogen i leverceller, og dermed stigning av glukosekonsentrasjonen i blodet.

Glykogen binder flere ganger sin egen vekt i vann, og vekten av glykogen med sitt assosierte vann kan dreie seg om flere kilo hos et fullvoksent menneske. Om glykogendepotene blir kraftig redusert, blir derfor vekttapet ganske betydelig, og dette er antakelig en stor del av hemmeligheten bak slankedietter av «sjokk»-typen. Dette vekttapet er ikke varig. Små glykogendepoter medfører fare for at glukosekonsentrasjonen i blodet kan synke under normalt nivå (referanseområdet) (hypoglykemi). Slankedietter bør inneholde litt karbohydrat for å unngå risikoen for dette. Pattedyrceller kan bygge opp glukose på grunnlag av aminosyrer, men ikke fra fett (se glukoneogenese).

Ved enkelte sykdommer ved forskjellige former for enzymsvikt skjer det en opphoping av glykogen i organismen, f.eks. i lever, hjerte, hjerne, nyrer og muskler. Det dreier seg om meget sjeldne sykdommer som imidlertid kan være meget alvorlige. Enzymdefektene er arvelige, og tilstandene betegnes ofte med navnet til den legen som først beskrev det aktuelle sykdomsbildet. Sykdommene kalles med en fellesbetegnelse glykogenoser.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.