Høydefysiologi er læren om de forandringene som skjer i dyre- og menneskeorganismen som følge av oppstigning til, og opphold i, store høyder, altså høyere enn cirka 2800 meter over havet.
Noen forandringer, som økt lungeventilasjon og økning av antall røde blodceller, kan betraktes som en del av høydeakklimatisering, mens andre, som for eksempel lungeødem og økt hjernetrykk, er livstruende (høydesyke).
Siden den prosentvise andel av oksygen (O2) i luften er den samme i alle høyder (21 volumprosent), kan oksygenets partialtrykk (pO2) beregnes når det lokale barometertrykk pB er kjent:
pO2 = 0,21 · pB
Barometertrykket avtar eksponensielt med økende høyde. Ved 5500 moh vil det være halvert, og pO2 tilsvarende redusert. Det er det lave oksygentrykket som er årsaken til de fleste fysiologiske forandringer som skjer i stor høyde. I slike ekstreme høyder fungerer lungene dårlig når det gjelder gassutveksling mellom luftveier (alveoler) og blod, og det er nødvendig med en voldsom økning i lungeventilasjonen, med stort tap av vanndamp gjennom den luften som pustes ut.
Det skjer også forandringer i blant annet stoffskifteprosessene, hormonbalansen, syre/base-reguleringen, hjernefunksjoner og søvnregulering. Høydefysiologisk forskning er derfor av stor medisinsk interesse.
Den øvre grense for permanent bosetning ser ut til å være cirka 5300 moh (Chile). Mennesker som blir født og vokser opp i jordens høyfjellsområder, 2500–4500 moh, undergår ikke fullt ut de forandringer i hjerte og kretsløp som skjer etter fødselen hos mennesker i lavlandsområder. Høyt trykk i lungekretsløpet med økt belastning på høyre hjertehalvdel er vanlig. Også et høyt antall røde blodceller kan være uheldig fordi blodet blir tykt og seigtflytende.
Fosteret opptar oksygen fra morens blod ved hjelp av placenta (morkaken, etterbyrden). Dette gir et oksygen-partialtrykk i fosterets blod som svarer omtrent til det vi får på toppen av Mont Blanc. Etter fødselen, når barnet har begynt å puste med sine lunger, stiger oksygentrykket. Dette utløser en serie forandringer i kretsløpet med blant annet lukning av ductus arteriosus botalli, blodåren som går fra lungearterien til den store livpulsåren (aorta), og lukning av åpningen mellom høyre og venstre forkammer. Ved fødsler i store høyder vil oksygentrykkstigningen hos barnet bli mindre, og de viktigste kretsløpforandringer kan utebli, helt eller delvis. For eksempel vil forekomsten av åpenstående ductus arteriosus botalli hos barn øke jo høyere fødestedet befinner seg.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.