Høydosebehandling av kreft, består i å gi meget høye doser av cellegift, og så sette inn spesifikke mottiltak for å hindre livstruende bivirkninger. Hensikten er å utrydde, eller drepe, flere kreftceller enn det man kan oppnå ved konvensjonell dosering.

En relativt enkel og velprøvet form er «høydose metotrexat», som benyttes særlig ved kreftformer hos barn og unge. Man gir meget høye doser av cellegiften metotrexat, etterfulgt av motgiften leukovorin før normalvevet skades vesentlig. Ved dette oppnås blant annet høyere konsentrasjon av cellegift inn i svulstvev og i sentralnervesystemet, hvor kreftceller ellers lett kan slippe unna giftvirkningen.

Andre metoder for høydosebehandling beror på at man først stimulerer pasientens stamceller i benmargen til høy celledeling og til å svømme ut i perifert blod. Stamcellene kan så høstes og anrikes fra blodet og fryses ned. Det gis deretter cellegiftbehandling i så høye doser at pasienten ville ha stor risiko for å dø av benmargssvikt, hvis ikke hans egne stamceller ble tint opp og satt inn i blodbanen like etter at cellegiften er ute av kroppen. Stamcellene vil slå seg ned i benmargen og begynne å produsere blodlegemer igjen, hvis alt går etter planen. Pasienten kan imidlertid få livstruende bivirkninger fra tarm og andre organer, og er utsatt for infeksjoner og blødninger inntil blodbildet er normalisert.

Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte gir bedret overlevelse ved enkelte former for og stadier av lymfekreft. Metoden er under klinisk utprøvning internasjonalt og ved norske universitetssykehus for enkelte andre kreftformer. Det er foreløpig uklart hvilken plass slik kostbar og risikabel behandling vil få innen kreftbehandlingen mer generelt. Entusiasmen er stort sett lavere nå (2006) enn tidligere, for de fleste kreftformer.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.