Det finnes to slags klaffer i hjertet. Den ene typen er lokalisert på overgangen mellom for- og hjertekamrene, atrioventrikulærklaffene. Den andre typen, semilunarklaffene, er lokalisert der hovedpulsåren løper ut fra venstre hjertekammer og der lungepulsåren løper ut fra høyre hjertekammer.

Atrioventrikulærklaffene er bygd opp som tynne, senelignende plater. Atrioventrikulærklaffen på høyre side kalles tricuspidalklaffen fordi den er bygd opp av tre blad: et bakre, et fremre og et medialt. Til sammen fungerer disse delene, som står i forbindelse med hverandre i periferien, som en enveisventil. Utad danner disse seilklaffene en ringformet membran som omgir kanten av åpningen. Klaffenes frie render har mange utskjæringer, og ender i senestrenger som binder seg til muskler festet til hjertekamrenes indre vegg. Senestrengene kalles chordae tendineae, og musklene de fester seg til, kalles papillærmuskler (musculi papillares).

Klaffen i den venstre atrioventrikulæråpningen har to seilklaffer. Den blir kalt bicuspidalklaffen eller mitralklaffen fordi den ligner på en bispehatt, mitra. Mitralklaffen er festet til den fibrøse ringens periferi på samme måte som tricuspidalklaffen. Mitralklaffen er imidlertid både tykkere og kraftigere fordi den venstre ventrikkelen er en mye sterkere pumpe enn den høyre ventrikkelen. Når forkamrene trekker seg sammen, blir blodet presset gjennom både tricuspidalklaffen og mitralklaffen. Men når ventriklene trekker seg sammen, blir disse klaffene lukket fordi bladene blir presset oppover til de møter hverandre. De lukkede atrioventrikulærklaffene motstår da ethvert trykk av blod som kunne tvinge dem til å åpne seg til atriene, fordi de blir holdt igjen av chordae tendineae og papillarmusklene.

Semilunarklaffene er annerledes enn atrioventrikulærklaffene. De er, som nevnt, lokalisert der lungearterien og aorta går ut fra henholdsvis høyre og venstre hjertekammer.

Normalt fungerer hjerteklaffene som enveisventiler. Klaffene kan imidlertid bli angrepet av betennelse, og også forkalkes. Under slike forhold kan de klebe seg til hverandre slik at de ikke åpnes eller lukkes ordentlig. Dersom klaffene ikke åpnes tilstrekkelig, medfører det at åpningen forsnevres, såkalt stenose. Dersom klaffene ikke lukkes helt, vil dette medføre lekkasje tilbake, såkalt insuffisiens.

De normale hjerteklaffene, særlig de som befinner seg mellom venstre for- og hjertekammer og mellom venstre hjertekammer og hovedpulsåren, kan bli ødelagt av sykdomsprosesser, særlig spesielle infeksjonssykdommer. De tynne, myke klaffene kan da bli stive og vokse sammen. Det oppstår stenose (forsnevring), som hindrer den normale blodstrømmen gjennom åpningene. Lukkemekanismen kan også bli mer eller mindre alvorlig skadet slik at tilbakestrømning gjennom åpningen finner sted. Begge disse lidelsene, stenose og insuffisiens, kan utgjøre så store belastninger for hjertet at klaffene må skiftes ut med kunstige hjerteklaffer. De består gjerne av en syntetisk klaff i metallinnfatning. De syke klaffene blir fjernet operativt, og en kunstig klaff blir sydd inn i stedet. Under slike inngrep blir hjertets og lungenes funksjoner midlertidig erstattet med en hjerte-lunge-maskin. Slike operative inngrep er meget krevende, men resultatene er gode.

Pasienter med kunstig hjerteklaff må ha livslang behandling med blodfortynnende midler (se antikoagulasjonsbehandling) for å hindre blodproppdannelse på den kunstige klaffen.

I enkelte tilfeller benyttes spesialbehandlede hjerteklaffer fra svin som kunstig hjerteklaff, såkalt biologisk ventil. Disse har en begrenset holdbarhet (oftest 10–15 år), men trenger ikke blodfortynnende behandling. De brukes spesielt til pasienter med forventet redusert levetid, samt til individer der antikoagulasjonsbehandling ikke bør gjennomføres.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.