Humoralpatologi, medisinsk lære fra antikken som gikk ut på at kroppens væsker skulle være i likevekt. De greske naturfilosofene tenkte seg at alle ting var skapt av fire grunnelementer: ild, jord, luft og vann. I menneskekroppen ble disse elementene representert av henholdsvis leveren, milten, hjertet og hjernen, og man trodde at de utskilte væskene gul galle, sort galle, blod og slim. Etter Hippokrates' oppfatning skulle disse væskene stå i et bestemt likevektsforhold til hverandre (eukrasi). For mye eller for lite av en eller flere av dem var ensbetydende med sykdom (dyskrasi).

Man tenkte seg også at væskene kunne påvirke de individuelle karaktertrekk eller temperamenter (av lat. temperamentum, 'riktig blanding'): oppfarende kolerikere (av gr. kole, 'galle, dvs. gul galle'), depressive melankolikere (av gr. melanchole, 'svart galle'), oppstemte sangvinikere (av lat. sanguis, 'blod') eller trege flegmatikere (av gr. flegma, 'slim'), alt etter hvilken væske som var dominerende hos vedkommende. Denne teorien, som holdt seg levende i medisinske miljøer til langt inn på 1800-tallet (i folkemedisinen helt til vår egen tid), dannet bakgrunnen for den overdrevne bruk av klystér, årelating og brekkmidler som terapi ved omtrent all slags sykdom, som et middel til å gjenskape balansen i de fire kroppsvæskene.

Humoralpatologien ble omkring 1850 avløst av den såkalte cellularpatologien, som den moderne patologien bygger på.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.