Høreapparat er et forsterkeranlegg som kobles direkte til øret for å bedre lytteforholdene når hørselen er nedsatt.

Konstruksjon

Som alle forsterkeranlegg består høreapparatet av tre hoveddeler:

  1. Mikrofon, som omformer lydbølgene til elektriske signaler.
  2. Signalbehandler med batteri, som forsterker de elektriske signalene fra mikrofonen. Foruten å forsterke signalene kan den også endre signalene på forskjellig vis som en tilpasning til hørselstapet. I digitale høreapparater er det også muligheter for å endre det innkommende signalet på andre måter, for eksempel bare forsterke tale og filtrere bort støy.
  3. Lydgiver eller telefon, som omformer de forsterkede elektriske signalene til lydbølger, eventuelt vibrasjoner.

Forskjellige typer

Høreapparatene inndeles i to hovedgrupper:

1. Kroppsbårne apparater. Mikrofon og forsterker med batteri er bygd sammen i en «kasse» som festes i en lomme, kjolekant, BH, og så videre. Ledning fører fra kassen til telefon i øret (ørene).

2. Hodebårne apparater. Mikrofon, forsterker med batteri samt telefon er bygd sammen i en «kasse», som for eksempel kan være en brillestang, en spesialutformet bøyle som henger bak øret (ørehenger), eller en propp som sitter i øret (alt-i-øret-apparat).

Lette, middels store og til dels store hørselstap kan avhjelpes med hodebårne apparater. Ved meget store hørselstap anvendes kroppsbåret apparat, som yter ekstra stor forsterkning. Dette krever større avstand mellom mikrofon og telefon for å unngå akustisk tilbakekobling (hyling i apparatet).

Blant hodebårne så vel som blant kroppsbårne apparater finnes forskjellige typer som egner seg til forskjellige former for hørselsnedsettelse. Det er vanlig å skille mellom hørselstap som skyldes mekaniske forhold i trommehinne/mellomøre (mekaniske hørselstap), og hørselstap hvis årsak er sykelige forandringer i det indre øre med sanseceller og hørenerven (nevrogene hørselstap).

Ved mekaniske hørselstap skal det bare kompenseres for reduksjonen i lydoverføringen som de mekanisk defekte delene av øret forårsaker. I slike tilfeller er det relativt lett å finne et passende høreapparat som gir den riktige forsterkning. Ved nevrogene hørselstap er det selve mottakersystemet som ikke fungerer normalt, og det er da vanskeligere å kompensere med forsterkning. Det finnes imidlertid spesielle høreapparater med ulike typer forsterkning for å kompensere for forskjellige skader i ørets mottakerapparat, f.eks. automatisk regulering av forsterkningen, «klipping» av de sterkeste lydene, komprimering av talens dynamikkområde osv.

Vanligvis er en hørselsnedsettelse – enten mekanisk eller nevrogen – ikke like stor i de forskjellige toneområdene. Hørselstapet kan f.eks. være begrenset til de dype tonene (lave frekvenser), såkalt basstunghørthet, eller vesentlig omfatte de lyse tonene (høye frekvenser), såkalt diskanttunghørthet. Diskanttunghørthet forekommer oftest og er f.eks. karakteristisk for aldersbetinget tunghørthet, for larmskadd hørsel og ved bivirkninger av visse medikamenter, f.eks. spesielle antibiotika og cellegifter. Det er også former med begrenset utfall for mellomfrekvensene, f.eks. medfødte hørselstap. Den tunghørte oppfatter da bass og lyseste diskant omtrent normalt.

Det finnes spesielt konstruerte forsterkere og telefoner for slike former for varierende tunghørthet i ulike frekvensområder. Disse modellene har innebygd tonekontroll, som reguleres i henhold til det foreliggende hørselstap.

Forskjellig grad av hørselsnedsettelse krever høreapparater med forskjellig forsterkningsgrad. Alle høreapparater har styrkeregulering, som den hørselshemmede selv kan innstille til passelig nivå i de forskjellige lyttesituasjoner. Apparater med spesielt stor forsterkning og høyt utgangsnivå har som regel «innvendige» kontroller, som audioteknikeren regulerer for det foreliggende hørselstap.

En grundig undersøkelse av hørselen med bruk av audiometer er derfor en forutsetning for å finne frem til det rette høreapparatet. En slik undersøkelse vil for øvrig kunne fortelle hvorvidt det har noen hensikt med forsterkning, dvs. om høreapparat kan utnyttes. Inngående kjennskap til de forskjellige typer høreapparater er nødvendig for å kunne velge det best egnede apparat og den optimale innstilling for en aktuell hørselsnedsettelse.

Hørselstrening

Gjennom høreapparatet vil det syke øret oppleve lyden på en ny og fremmed måte. Mens det friske øret har automatisk regulering, styrt fra hjernen etter som den analyserer de innkomne lydene, vil høreapparatet utelukkende fungere i henhold til sin spesielle konstruksjon og de innstillinger som er gjort. Det er derfor nødvendig å øve seg opp til å gjøre bruk av det nye «lydbildet». Dette tar tid, ofte måneder, og krever veiledning og spesiell trening (hørselstrening).

Ofte vil det være nødvendig å kombinere munnavlesning med hørselstrening. Munnavlesning går ut på at man ser de forskjellige bevegelser av leppene og området omkring munnen når de ulike språklydene uttales. Av disse bevegelsene kan en dyktig munnavleser tyde det som sies uten å høre språklydene. Opplæring i bruk av høreapparatet og hørselstrening gis av audiopedagoger, som er spesialutdannede lærere, eller av audiografer.

Bruk

Et høreapparat er svært følsomt for de akustiske forholdene der det anvendes, og for støy. Best resultat oppnås i stille omgivelser og rom med kort etterklangstid, som for eksempel en stue med stoppede møbler, trepaneler på veggene og «myk» himling.

Høreapparatets mikrofon mottar lydbølger som omdannes til elektriske spenninger. Den vanligste mikrofontypen er elektretmikrofonen, som er en førsteklasses omformer for hele spekteret av lydbølger. De fleste høreapparater på det norske marked er dessuten utstyrt med en telefonspole, oftest kalt telespole, som kan kobles inn i stedet for mikrofonen. Telespolen er følsom for varierende magnetfelt, som for eksempel finnes omkring telefonrøret på en alminnelig telefon. Telespolen ble bygd inn i høreapparatet for å bedre kvaliteten ved telefonering med bruk av høreapparat. Telespolen overfører magnetfeltet som ledsager de elektriske signalene i telefonen, til elektriske signaler i høreapparatet, som så forsterkes i høreapparatets forsterker. Den tunghørte unngår å høre forstyrrende lyder i rommet og kan bare konsentrere seg om telefonsamtalen. Dessuten bedres lydkvaliteten ved at omformingen i henholdsvis telefonen og høreapparatets mikrofon unngås. Telefonspolen kobles inn og mikrofonen ut ved å skyve en bryter fra stilling M, for mikrofon, til stilling T, for telespole.

Anvendelsen av telespolen ble hurtig utvidet til å omfatte klasserom for tunghørte elever, kirker og forsamlingssaler. På slike steder har man montert en spesiell teleslynge, vanligvis lagt som en ledning langs gulvet ved veggene i det aktuelle lokalet. Teleslyngen sender ut et magnetfelt i takt med det signal som ønskes overført til den tunghørte. Det anvendes mikrofoner på de steder hvor det ønskede signalet produseres, det vil si på lærerens plass, på prekestol, ved alter i kirken, på scenen i teateret og så videre. Mikrofonsignalene forsterkes før de sendes ut på teleslyngen. Den tunghørte kan plassere seg hvor som helst i salen med sitt høreapparat, koble inn telespolen og lytte til de ønskede signalene uten å bli forstyrret av støy fra omgivelsene.

Bruk av høreapparatets telespole betyr at den talende kommer nær opptaksmikrofonen. Dermed unngår man at de akustiske forholdene i rommet får avgjørende betydning for lydkvaliteten, og at støy tilblandes det ønskede signalet, slik det skjer når høreapparatmikrofonen er opptaksmikrofonen i større rom.

I hjem og institusjoner hvor tunghørte gjerne vil lytte til radio og TV med bruk av sitt eget høreapparat uten å bli forstyrret av annen lyd i rommet, kan man etablere et magnetfelt i rommet ved hjelp av teleslynge koblet til ekstra høyttaleruttak på TV og radio. I litt større rom må det anvendes en ekstra forsterker her, mens det i mindre rom som regel er nok med effekten i radio og TV.

Ved siden av det varierende magnetfelt anvendes i dag også radio- og infrarøde linjer til overføring av ønsket signal i undervisningssituasjon, i større lokaler og i hjem og institusjoner ved radio- og TV-lytting. Spesielt for undervisning er bruk av radiobølger meget praktisk. Lærer eller foredragsholder får en mikrofon med innebygd FM-sender hengt om halsen og kan bevege seg fritt mellom kateter, tavle og så videre, og den hørselshemmede sitter i salen med sin radiomottaker, eventuelt innebygd i høreapparatet, eller separat i en lomme med forbindelse til høreapparatet. Montering av teleslynge er unødvendig, og faren for gjensidige forstyrrelser mellom rom er opphevet.

De elektriske spenningene som kommer inn på høreapparatets forsterker, enten fra mikrofonen eller fra teleslyngen eller FM-mottaker, blir forsterket mange ganger. Forsterkeren er i dag bygd opp av transistorer og integrerte kretser som tar meget liten plass og bruker lite strøm. Derfor kan høreapparatene lages meget små, og det kan anvendes små batterier.

Den forsterkede lyden, som høreapparatets telefon produserer, tilføres vanligvis øret gjennom en ørepropp laget av plast, individuelt utformet etter den hørselshemmedes øregang/øremusling. I sjeldnere tilfeller kan den være utformet som en hørselvernpropp. Kroppsbårne apparater har telefonen direkte plassert i proppen, mens ørehengere og hørebriller har en plastslange fra telefonen til proppen. Alt-i-øret-apparatene bygges inn i den individuelt utformede øreproppen. I alle disse tilfellene kommer lyden inn i øregangen som luftledet lyd.

I enkelte tilfeller kan øregangen være gjenvokst, i andre tilfeller kan en kronisk mellomørebetennelse gjøre at man ikke ønsker å plassere noen ørepropp i øregangen. Hos slike personer vil hørselen for luftlyd være nedsatt, men ofte er det indre øre i orden, slik at man kan lede lyd gjennom skallebeinet til det indre øret ved bruk av en vibrator som festes på benet bak øremuslingen (mastoidbenet), enten ved hjelp av en bøyle over hodet eller ved at vibratoren er bygd inn i en brillestang. Dette kalles beinledningsoverføring. Vibrasjonene fra høreapparatet kan også overføres til skallebeinet ved hjelp av en skrue som innplanteres i selve beinsubstansen.

Når hørselen er nedsatt på begge ørene, og begge har nytte av forsterkning, er det som regel en fordel å anvende to høreapparater, fortrinnsvis hodebårne. Det er også mulig å anvende to telefoner som er forbundet med kroppsbåret apparat, ved hjelp av såkalt Y- eller V-snor.

Når det er meget stor forskjell i høreevnen på de to ørene, eventuelt når det ene øret er totalt døvt, går evnen til å lokalisere lyd tapt, det vil si man mister retningshørselen. En av fordelene med å bruke to høreapparater er den derved etablerte mulighet til å lokalisere lyden, altså opprettholde retningshørselen.

Når ett øre er totalt døvt, mens det andre øret har normal hørsel, eventuelt nedsatt hørsel og høreapparat, kan man via en brille anvende en mikrofon ved det døve øret og lede forsterkede signaler fra denne mikrofonen til det hørende øret. Den tunghørte kan da oppfange lyd også på den døve siden og slipper stadig å snu det hørende øret til den som snakker. Ved øvelse kan man oppnå en viss retningshørsel med denne form for høreapparatbruk.

Vedlikehold

Et høreapparat er bygd opp av små og skjøre deler. Spesielt er mikrofonen og telefonen følsomme for støt og fuktighet. Fabrikantens råd om vedlikehold og bruk bør følges nøyaktig for å hindre forstyrrelser og brudd i apparatet. Høreapparatet bør særlig beskyttes mot fall og harde støt. En bør også være forsiktig med sterk oppheting og ikke legge det fra seg på en radiator eller et sted med sterkt solskinn.

Øreproppen må renses regelmessig, for eksempel ved skylling i lunkent vann eller såpevann. Øreproppens kanal må alltid holdes fri for ørevoks. Ørevoks som har satt seg fast i kanalen, kan fjernes med en piperenser. Alle rengjøringsprosessene skal alltid utføres med øreproppen fjernet fra høreapparatet, eventuelt telefonen. Batterier som er utbrukt, fjernes med en gang fra apparatet. Når apparatet ikke brukes, må alltid på/av-bryteren slås av, og batteriet bør helst tas ut av apparatet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg