Immunglobulin, ofte forkortet Ig, en bestemt gruppe proteiner i blodet som virker som antistoffer. Antistoffer er av livsviktig betydning i kroppens forsvar mot infeksjoner. Immunglobulinene blir produsert av spesielle celler (plasmaceller) i lymfeknuter, milt og benmarg.

Immunglobulinene er inndelt i fem klasser: immunglobulin G (IgG), immunglobulin A (IgA), immunglobulin M (IgM), immunglobulin D (IgD) og immunglobulin E (IgE). Alle disse fem virker som antistoffer, men hver enkelt klasse har sine typiske egenskaper og funksjoner.

De fleste antistoffer i blodet tilhører denne klassen. IgG-molekylet er bygd opp av fire polypeptidkjeder, to «lette kjeder» og to «tunge kjeder». De lette kjedene er felles for alle immunglobuliner, mens forskjeller i de tunge kjedene fører til at antistoffer i de fem klassene har forskjellige kjemiske egenskaper og funksjoner.

Studier av hvordan IgG-molekyler blir spaltet i mindre biter, var avgjørende for å forstå molekylenes egenskaper. Etter spaltning av IgG med enzymet papain får man to såkalte Fab-fragmenter ("fragment antigen binding"-fragmenter) og ett Fc-fragment ("fragment crystallizable"-fragment).

På Fab-fragmentene finnes bindingsstedet hvor IgG-molekylet binder seg til sitt antigen, for eksempel på en bakterie eller et virus. Strukturen for disse Fab-fragmentene er ulik i forskjellige IgG-molekyler. Det er denne variasjonen som gjør antistoffene spesifikke, det vil si at ett antistoff kun reagerer med helt bestemte molekyl-mønstre på et antigen. 

Etter spaltning med papain dannes det også et Fc-fragment ("fragment crystallizable fragment"). Dette fragmentet er likt i mange IgG-molekyler. I Fc-fragmentet finnes de strukturene som er ansvarlige for at IgG-antistoffer med forskjellig spesifisitet har mange felles egenskaper og samme funksjon.

Den første gangen immunsystemet møter et bestemt antigen,  (primær respons), produseres først bare IgM-antistoffer. Lenger ut i immunresponsen skifter produksjonen fra IgM til IgG. Fenomenet kalles klassebytte eller isotypeskifte. Også ved andre eller senere møte med det samme antigenet, (sekundær respons), produseres da hovedsaklig IgG antistoff. Et unntak er antistoffer mot blodtype-antigenene ABO og flere andre karbohydrat-antigener (sukker-antigener). Her opprettholdes IgM produksjonen (i tillegg til noe IgG produksjon).

Et særtrekk ved IgG-antistoffer er at de blir overført gjennom morkaken fra mor til foster. Dette er en aktiv prosess der IgG "pumpes" over til barnet og barnet ved fødselen har litt høyere konesntrasjon av IgG i blopdet enn moren. Etter fødselen tar det noe tid før barnets immunsystem har produsert en tilstrekkelig mengde egne IgG antistoffer. IgG fra mor er av stor betydning for infeksjonsforsvaret hos barnet i den første tiden etter fødselen.

I noen tilfeller kan overføring av slike antistoffer føre til sykdom hos barnet, for eksempel hemolytisk anemi hos nyfødte på grunn av uforlikelighet mellom mor og barn i Rh-systemet. Denne tilstanden kalles erythroblastosis foetalis. Dette kan skje fordi mors IgG antistoff reagerer med antigen hos barnets celler, i tilfelle nevnt over mot D-antigenet på barnets røde blod celler.

IgA-antistoffer er særlig viktige for infeksjonsforsvaret på slimhinner og i tarmkanalen. De fleste antistoffene i brystmelk er også IgA. Slike antistoffer er dermed også viktige for å beskytte barnet mot infeksjoner. Totalt sett er IgA antistoffer den klassen av immunglobuliner det produseres mest av i kroppen.

Vi vet mindre om betydningen av IgD IgE-antistoffer er viktige i infeksjoner mot innvollsorm, men er også sentrale for utvikling av allergiske reaksjoner

Immunglobulinbehandling vil si at man tilfører immunglobuliner til personer med immundefekter. Immundefekter er sykdommer som fører til at personen ikke kan danne tilstrekkelig med antistoffer selv. Disse pasientene har sterkt nedsatt motstandskraft mot en rekke infeksjoner, men ved regelmessig tilførsel av immunglobulin kan de få et tilnærmet normalt infeksjonsforsvar.

Behandling med høye doser intravenøst IgG (IVIG) immunglobulinpreparater foregår slik at de kan tilføres under huden (subkutant) eller ved direkte injeksjon i en vene i armen (intravenøst). Ellers brukes IVIG med variabelt resultat ved en rekke autoimmune tilstander og andre sykdommer. Tidvis har slik utvidet bruk av IVIG ført til leveringsproblemer og prisøkning internasjonalt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.