Immunsuppressiv behandling, behandling som tar sikte på å hemme organismens immunreaksjoner (cellulære immunreaksjoner mediert av T-lymfocytter og antistoffdannelse mediert av B-lymfocytter) mot f.eks. transplantert vev, se transplantasjon. Immunosuppressiv behandling brukes også ved alvorlige autoimmune sykdommer. Ofte bruker man ved immunosuppressiv behandling en kombinasjon av et cytostatikum (cellegift), et kortisonpreparat og medikamenter som hemmer en T-lymfocytter. Det benyttes nå også monoklonale antistoffer mot T-lymfocytter, der det er behov for meget kraftig immunsuppressiv behandling (f.eks. ved transplantatforkastelse). Problemet med immunosuppressiv behandling er at den oftest er uspesifikk og derfor også demper de normale immunreaksjonene. Dette gjør at pasienter som behandles med immunosuppressive medisiner, er mer utsatt for å få infeksjoner og kreft. De siste årene har man med hell og med små bivirkninger begynt å behandle immunmedierte sykdommer (som leddgikt, alvorlig psoriasis og kroniske betennelser i tarm) med stoffer som blokkerer T-cellecytokiner som tumor nekrose faktor alfa.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.