Inotrope medikamenter, medikamenter som øker hjertemuskelens sammentrekningskraft slik at hjertets pumpeevne øker, og som derfor brukes først og fremst ved hjertesvikt. Grovt sett kan de medikamenter som brukes i dag, deles i fire grupper etter virkningsmekanisme: a) direkte påvirkning av natrium- og kaliumtransporten gjennom cellemembranen (digitalispreparater), b) stimulering av hjertemuskelcellenes adrenerge reseptorer (adrenalin, noradrenalin, dobutamin, dopamin), c) hemmet nedbrytning av signalmolekyler som øker muskelstyrken inne i cellene (amrinon, milrinon) og d) endring av hjertemuskelcellenes følsomhet for kalsium (levosimendan).

De mest brukte inotrope medikamenter er digitalispreparatene (se digitalis). Disse kan gis både som intravenøs injeksjon og som tabletter, og kan derfor brukes til langtidsbehandling av kronisk hjertesvikt. Den inotrope effekten av digitalispreparatene er relativt svak.

Medikamenter i gruppe b har en kraftig inotrop effekt, men må tilføres intravenøst. De brukes mest som kontinuerlig innsprøyting (infusjon) ved behandling på sykehus av akutt alvorlig hjertesvikt, og til å optimalisere sirkulasjonen ved alvorlige infeksjoner og kritisk lungesvikt. Slik bruk forutsetter nøye overvåking av sirkulasjonen (se hemodynamisk overvåking). Enkeltdoser (først og fremst adrenalin) brukes også ved hjertestans. En bivirkning av medikamenter med sterk inotrop effekt er at hjertets oksygenforbruk øker. De gir også en økt tendens til forstyrrelser av hjerterytmen.

Medikamentene i gruppe c gir sterk økning av hjertets pumpekraft, men utvider blodkarene så mye at blodtrykket ofte faller selv om hjertets pumpeevne bedres. De brukes derfor mindre hyppig. De kan bare gis intravenøst, og forutsetter nøye overvåking av sirkulasjonen. Levosimendan har en virkningsprofil som likner på gruppe c-medikamentene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.