isoelektrisk punkt

Det isoelektriske punktet er den pH-en hvor partiklene i en vannløsning av kolloider har like mange positive som negative ladninger.

I en kolloidal løsning vil partiklene vanligvis være elektrisk ladede. Dette skyldes at partiklene bare adsorberer ett av de ioneslagene som er til stede i løsningen. Derved får de alle den samme elektriske ladningen. De ionene som adsorberes fra vannet kan være hydrogenioner, H⁺, eller hydroksidioner, OH^–. Partiklene vil ikke gå sammen (aggregere), fordi partiklene har samme elektriske ladning og vil gjensidig frastøte hverandre. Den elektriske nettoladningen fører til at den kolloidale tilstanden opprettholdes.

Partiklenes ladning kan nøytraliseres ved å tilsette en elektrolytt med motsatt ladede ioner som lett adsorberes av de kolloidale partiklene. Ladning som skyldes adsorpsjon av positive hydrogenioner, H⁺, kan bli fullstendig opphevet ved tilsetning av negative hydroksidioner, OH^–, og omvendt. De kolloidale partiklene vil da ikke lenger frastøte hverandre, men slå seg sammen til større partikler som faller ut som bunnfall (se koagulering).

Når det er tilsatt så mye motsatt ladede ioner at partiklenes ladning akkurat er nøytralisert, er det isoelektriske punkt nådd. I denne tilstanden har de kolloidale partiklene nettoladning null, og løseligheten er minst. Hvis det tilsettes mer motsatt ladede ioner enn det som er nødvendig for å nå det isoelektriske punktet, vil det utfelte stoffet igjen gå i løsning, men nå med en ladning som er motsatt av den de kolloidale partiklene opprinnelig hadde.

Aminosyrer, peptider og proteiner er eksempler på polare stoffer som kan opptre som kolloider i løsning. Ved det isoelektriske punktet karakteristisk for det enkelte stoff, er partiklene nøytrale og vandrer derfor ikke i et elektrisk felt. Ved den pH-en er stoffet minst løselig.