Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der en persons kjønnsidentitet ikke samsvarer med registrert kjønn ved fødsel, altså det man i medisinen kaller biologisk kjønn.

Mange personer med kjønnsinkongruens kaller seg transpersoner. En del av de med kjønnsinkongruens har også kjønnsdysfori, som er et uttalt ubehag knyttet til manglende samsvar mellom fødselskjønn og kjønnsidentitet.

Tilstanden leder ofte til et ønske om «transisjon» (overgang) for å leve og bli akseptert i tråd med sin kjønnsidentitet, gjennom hormonell behandling, kirurgi eller annen behandling. Ikke alle har et ønske om slik kjønnsbekreftende behandling.

Levekår og stigma

Som gruppe er personer med kjønnsinkongruens mer utsatt for psykiske vansker og levekårsutfordringer knyttet til økonomi, bosituasjon og stigmatisering enn cispersoner. Dette er dokumentert både i internasjonale og nasjonale undersøkelser. Den økte forekomsten av psykiske vansker forstås ofte i lys av teorien om minoritetsstress, altså at stigma i samfunnet fører til angst og depresjon og generelt dårligere mental helse. Forskning viser at aksept for utforskning av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, samt åpenhet for kjønnsmangfold, er viktige faktorer for bedring av gruppens levekår.

Forekomst

Både voksne og yngre personer med kjønnsinkongruens oppsøker i økende grad klinikker over hele verden, også i Norge. På begynnelsen av 2000-tallet var det rundt 150 personer som ble henvist til den nasjonale behandlingstjenesten, mens det i 2022 ble mottatt godt over 700 henvisninger.

Det er utfordrende å konkludere sikkert når det gjelder forekomst av kjønnsinkongruens, fordi studier ofte er basert på henvisninger til kjønnsbekreftende behandling. Det er ikke kjent hvor mange med kjønnsinkongruens som ikke blir henvist, enten fordi de ikke søker henvisning på grunn av stigma, eller fordi det er manglende tilgang til behandling.

Siden 2010 har den største andelen henvisninger under 18 år vært tenåringer med kvinnelig fødselskjønn. I 2022 hadde 70 prosent av henviste under 18 år kvinnelig fødselskjønn, mens det blant de over 18 år var en overvekt av pasienter med mannlig fødselskjønn. Dette er kun basert på tall fra den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet i Oslo, noe som betyr at personer som har oppsøkt behandling andre steder i liten grad har blitt registrert.

Årsakene til økningen i antall henvisninger for kjønnsinkongruens er ukjente, men økt tilgjengelighet til behandling, økt kunnskap og åpenhet for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i samfunnet, og generelt mindre stigma knyttet til transkjønn er mulige grunner. I tillegg kan det være slik at identitetsutviklingen i dag i større grad også innbefatter utforskning av kjønnsidentiteten.

Det er ikke uvanlig at barn og ungdom har en kjønnsatypisk væremåte. Det er heller ikke uvanlig at barn og ungdom uttrykker at de vil være, eller at de har tilhørt, det motsatte kjønn. Noen studier har vist at et flertall av de kjønnsnormbrytende barna blir mer kjønnskonforme når de blir eldre. Det er imidlertid vanskelig å si noe sikkert om denne utviklingen, siden slike studier som regel baserer seg på observasjoner fra voksne. Vi vet altså lite om hva barnas atferd, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet betyr for dem. Det finnes heller ingen måte å predikere hvilke av barna som vil utvikle kjønnsinkongruens senere i livet.

Behandlingstilbud

I 2020 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å etablere et mer helhetlig behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens, og i tillegg etablere regionale sentre for kjønnsinkongruens i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet publiserte samme år en nasjonal faglig retningslinje som beskriver en såkalt desentralisert modell. Der skal fastleger, kommuner, og helseforetak gjøre en del av de oppgavene som har ligget til nasjonal behandlingstjeneste tidligere.

Målet med det nye forløpet og etableringen av de regionale sentrene er å gi raskere kontakt med helsetjenester med erfaring og kompetanse om kjønnsinkongruens, redusere ventetiden på Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, tilby ikke-medisinsk pasientbehandling i de regionale sentrene og spre kunnskap og heve kompetansen lokalt. Regionalt senter koordinerer pasienter henvist fra regionens fastleger, eller lokal barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Det er et tett samarbeid med den Nasjonale behandlingstjenesten.

Nasjonal behandlingstjeneste

Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsbekreftende behandling (NBTK) ved Oslo universitetssykehus driver tverrfaglig, høyspesialisert utredning og behandling av pasienter med kjønnsinkongruens med alvorlig kjønnsdysfori og hvor endokrinologiske kjønnsbekreftende tiltak vurderes å være aktuelt. Pasienter henvises fra regionale sentre til NBTK dersom opplevelse av variasjon i kjønnsidentitet og relatert dysfori ikke avtar når den unge har fått mulighet til å reflektere over sin identitet, og der identiteten og personlighetsutviklingen ut til å være stabil.

Utredning

Den nasjonale tjenesten driver med både utredning, endokrinologisk behandling (hormonbehandling) og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling. Utredningen har som mål å avklare om hormonell og/eller kirurgisk behandling kan anbefales. Tilbudet omfatter barn og voksne med kjønnsinkongruens.

Hvor lang tid utredningen tar varierer fra person til person. Utredningen består blant annet av samtaler for utforskning av kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori samt samtaler om kropp og seksualitet. Det informeres om den manglende kunnskapen om medisinsk behandling på sikt, samt om det man kjenner til av effekter og bivirkninger. Det benyttes også standardiserte spørreskjemaer for kartlegging av kjønnsidentitet og kjønnsdysfori.

Behandling

Kjønnsbekreftende behandling er ulike inngrep som utføres for å øke samsvaret mellom en persons kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Personer med kjønnsinkongruens eller andre som regner seg som transpersoner velger i varierende grad å oppsøke kjønnsbekreftende behandling.

Debatt

Det er stor uenighet både blant fagfolk og blant personer som lever med kjønnsinkongruens når det gjelder tilbud om, og utforming av, kjønnsbekreftende behandling, spesielt for barn og unge. NBTK hevder at kunnskapen om pasientgruppen under 18 år og utfallene for behandling av disse er mangelfull. Andre mener at pasientenes selvbestemmelsesrett blir innskrenket av den nasjonale behandlingstjenesten.

Helsedirektoratet nedsatte en ekspertgruppe som i 2015 utga rapporten «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn». Rapporten var en utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori. Helsedirektoratet publiserte deretter i 2020 Nasjonal faglig retningslinje for helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens. Retningslinjene ble laget i forbindelse med endringer i diagnosemanualen ICD og er basert på internasjonale retningslinjer laget av World Professional Association for Transgender Health (WPATH). Retningslinjene var i stor grad i tråd med enkelte brukerorganisasjoners syn, mens pasientforeningene var splittet. Folkehelseinstituttet og NBTK uttalte at retningslinjene manglet medisinsk evidensgrunnlag og truet pasientsikkerheten.

I 2023 utga Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) en rapport som kritiserte Helsedirektoratets retningslinjer. UKOM la vekt på at kunnskapsgrunnlaget om gruppen er mangelfull, og at langtidseffektene av ulike behandlinger i liten grad er kjent når det gjelder barn og unge. Rapporten har fått kritikk fra enkelte brukerorganisasjoner, og enkelte helsepersonell og nærstående, for at den legger til grunn et snevert syn på hva kunnskapsbasert praksis er. UKOM legger for eksempel til grunn at gullstandarden for kunnskapsbasert praksis er randomiserte kontrollstudier, og ser på denne måte bort fra forskning som er basert på intervju, men også kunnskap som springer ut fra praktisk erfaring.

Historikk

Den medisinske diagnosen kjønnsinkongruens ble lagt til i WHOs diagnosemanual (ICD) da denne ble revidert i 2018 (ICD-11). Diagnosen ble plassert i et nytt kapittel, Z, om seksuell helse. Diagnosen transseksualisme, som var en psykiatrisk diagnose, ble samtidig tatt ut av diagnosemanualen. Transseksualisme var kategorisert under kjønnsidentitetsforstyrrelser, som nå oppfattes som stigmatiserende.

Diagnosen transseksualisme i ICD-10 beskrev en situasjon der en person oppfatter å ha en kjønnsidentitet motsatt av det kjønnet vedkommende ble registrert som ved fødselen og krevde en opplevelse av kjønnsdysfori.

Den nye diagnosen kjønnsinkongruens favner også dem som har en ikke-binær kjønnsidentitet, altså verken definerer seg som mann eller kvinne. Den åpner også for at kjønnsidentitet er flytende og setter heller ikke som krav at man må oppleve ubehag (kjønnsdysfori), men kun en markert og vedvarende mangel på samsvar (inkongruens) mellom opplevd og registrert kjønn, som ofte leder til et ønske om å fjerne noen eller alle primære eller sekundære kjønnskarakteristika.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hellum, Anne, Sørlie, Anniken (2021) Frihet, likhet og mangfold. Kjønnsidentitet og seksuell orientering i rettslig, medisinsk og samfunnsvitenskapelig kontekst, Gyldendal Norsk forlag.
  • Normann Anderssen og kolleger (2021). Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen.
  • Madison Aitken et al., «Evidence for an altered sex ratio in clinic-referred adolescents with gender dysphoria», Journal of Sexual Medicine, 2015 s. 756–763. DOI: https://doi.org/10.1111/jsm.12817
  • Hayley Wood et al., «Patterns of referral to a gender identity service for children and adolescents (1976–2011): age, sex ratio, and sexual orientation», Journal of Sex and Marital Therapy, 2013 s. 1–6. DOI: https://doi.org/10.1080/0092623X.2012.675022
  • Chantal M. Wiepjes et al., «The Amsterdam Cohort of Gender Dysphoria Study (1972-2015): Trends in Prevalence, Treatment, and Regrets», Journal of Sexual Medicine, 2018 s. 582–590. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jsxm.2018.01.016
  • Kenneth Zucker, «Epidemiology of gender dysphoria and transgender identity», Sexual Health, 2017, s. 404-411. https://doi-org.ezproxy.uio.no/10.1071/SH17067
  • Jon Arcelus et al., «Systematic review and meta-analysis of prevalence studies in transsexualism», European Psychiatry, 2015 s. 807–815. DOI: https://doi.org/10.1016/j.eurpsy.2015.04.005
  • Riittakerttu Kaltiala et al., «Time trends in referrals to child and adolescent gender identity services: a study in four Nordic countries and in the UK», Nordic Journal of Psychiatry, 2020 s. 40–44. DOI: https://doi.org/10.1080/08039488.2019.1667429
  • eRapport. Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens – 2021; eRapport (ihelse.net). Februar 2021.
  • Riittakerttu Kaltiala et al., «Gender dysphoria in adolescence: current perspectives», Adolescent Health, Medicine and Therapeutics, 2018 s. 31–41. DOI: https://doi.org/10.2147/AHMT.S135432

Kommentarer (2)

skrev Aleksander Sørlie

Denne artikkelen handler i stor grad om Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet i Oslo, heller enn om kjønnsinkongruens generelt. Forekomst er kun basert på henvisninger til NBTK, det er ikke inkludert informasjon om andre offentlige helsetilbud som tilbyr kjønnsbekreftende behandling i Norge og beskrivelsen av utredning- og behandlingsprosessen for kjønnsbekreftende behandling er hovedsakelig en beskrivelse av NBTK's nåværende praksis. Denne ensidige fremstillingen fremstår som særlig problematisk når NBTK's utredning- og behandlingsprosess er svært kontroversiell og bryter med både med Helsedirektoratets Nasjonale faglige retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens og internasjonale faglige retningslinjer.

Gitt artikkelens ensidige fokus på NBTK reagerer jeg på at Anne Wæhre er artikkelforfatter. I henhold til SNL's egne retningslinjer er det ikke lov å skrive artikler om arbeidsstedet der du selv jobber. Anne Wæhre er ansatt ved NBTK, og leder deres avdeling for barn og unge. Majoriteten av denne artikkelen handler om hennes egen avdeling og deres praksis. Dette inkluderer påstander som er klart intendert å sette NBTK's ansatte i et godt lys, slik som at tjenesten består av "spesialutdannede leger, psykologer, sykepleiere og logopeder" når majoriteten av NBTKs ansettelser er helsepersonell uten særskilt erfaring fra eller videreutdanning innenfor temaer direkte relatert til kjønnsinkongruens eller kjønnsbekreftende helsehjelp.

Jeg reagerer også på rene faktafeil i artikkelen. For eksempel skrives det at "den største andelen av henvisningene gjelder tenåringer registrert som jente ved fødselen. I 2021 utgjorde denne gruppen 72 prosent av alle henvisninger, i 2012 cirka 35 prosent.".

I følge NBTK's egen årsrapport var kjønnsfordelingen nærmest eksemplarisk lik i 2021, med ca. 50% tildelt et kvinnelig kjønn ved fødselen og ca. 50% tildelt et mannlig kjønn ved fødselen. Slik har det vært i flere år. I tillegg er en tydelig majoritet av henvisningene knyttet til voksne pasienter. At 72% av pasientene var tenåringer tildelt et kvinnelig kjønn er altså beviselig feil. Skal man først inkludere informasjon fra henvisninger til NBTK fremstår det særdeles merkverdig å la være å oppgi de faktiske tallene for hele gruppa.

Jeg reagerer også på den tydelig politiske og ideologiske slagsiden i artikkelen. I tillegg til det allerede store problemet med å la Anne Wæhre skrive en artikkel som fokuserer på hennes egen arbeidsplass, er det også store problemer med manglende nøytralitet. For eksempel er det svært bekymringsverdig at kjønnsinkongruens utelukkende beskrives som en medisinsk diagnose, når det er allment anerkjent at kjønnsinkongruens som begrep og som fenomen også brukes utenfor medisinen. Helt spesifikt brukes "personer med kjønnsinkongruens" synonymt med begrepet "transpersoner", noe som synes sentralt å få frem i en artikkel om temaet. Det brukes også svært uprofesjonell og lite nøytral språkbruk som aldri ville blitt godtatt innenfor seriøse akademiske miljøer eller i forskningslitteratur på feltet. Utrykk som "alvorlig, behandlingskrevende kjønnsinkongruens" er en tydelig sykeliggjørende retorikk som legger til grunn at det å ha en annen kjønnsidentitet enn sitt tildelte kjønn er noe som kan og bør deles inn i alvorlighetsgrader. Dette finnes det ingen faglig begrunnelse for, verken i ICD eller i forskningen generelt.

Jeg lurer på hva som er begrunnelsen for å tillate Anne Wæhre å skrive en artikkel som er nærmest utelukkende sentrert rundt NBTK's (svært omstridte) syn på, og behandling av, personer med kjønnsinkongruens. Artikkelen fremstår på nåværende tidspunkt som useriøs og unødvendig sentrert rundt én spesifikk avdeling heller enn å gi god og nøytral informasjon om kjønnsinkongruens som fenomen og diagnose. Avslutningsvis føles det unaturlig å unngå å nevne at fagansvarlig for denne siden har hatt Anne Wæhre som veileder under sin PhD, som han gjennomførte ved NBTK, og dermed vanskelig kan beskrives som nøytral dersom Wæhres habilitet som artikkelforfatter skal vurderes. Jeg håper at dette blir tatt seriøst.

svarte Erik Bolstad

Takk for et ryddig og saklig innspill! Vi setter pris på innspill fra flere synsvinkler. Det gjør artiklene våre bedre.

Denne artikkelen er fremdeles under arbeid, men vi har kommet i gang med utbedringer. Innholdet var først og fremst medisinsk orientert, og er utvidet med flere aspekter. Flere perspektiver skal også komme i artikkelen transperson, som er høyt prioritert. Det er forøvrig vanskelig å rekruttere fagfolk innenfor dette feltet, fordi debatten har blitt så polarisert.

Det er redaksjonen i leksikonet som vurderer forfatternes habilitet og kompetanse. De fagansvarlige gir råd, men det er redaksjonen som velger hvem som skal skrive. Den fagansvarlige kvalitetssikrer tekstene sammen med en av redaktørene. Jeg er ansvarlig redaktør, og er til syvende og sist ansvarlig for både valg av forfattere og alt innholdet i leksikonet.

I dette tilfellet har vi valgt en artikkelforfatter fra det eneste offentlige helsetilbudet for behandling av kjønnsinkongruens. SNL har et forbud mot å skrive om egen arbeidsplass. Vi har derimot ikke et forbud mot å skrive om ting man arbeider med eller er ekspert på. Anne Wæhre er en dyktig fagperson innenfor fagfeltet.

Som nevnt over, vil artikkelen bli revidert, og vi ønsker mer enn én forfatter for å sikre at flere perspektiver er med. Vi tar gjerne imot tips til andre fagfolk som kan være med i prosessen.

Takk også for endringsforslaget du har sendt inn.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg