Knokkelbrudd, brudd på skjelettet.

Direkte brudd oppstår på det stedet hvor den ytre kraftpåvirkningen rammer, mens indirekte brudd fremkalles av krefter som forplanter seg gjennom skjelettet. Eksempler på indirekte brudd er brudd på kragebenet ved fall på hendene og ryggbrudd ved fall på setet.

Et brudd kan være komplett, dvs. gå helt gjennom knokkelen, eller inkomplett, hvis knokkelen bare bøyes eller får en knekk eller en sprekk (fissur). Ved inkomplette brudd kan benhinnen som helingen går ut fra, være uskadet, slik at helingen foregår hurtig.

Hvis knokkelstykkene er presset inn i hverandre, snakker man om innkilt brudd. Dette forekommer ikke sjelden ved lårhalsbrudd, og det hender da at pasienten ikke umiddelbart blir klar over at det dreier seg om et brudd.

Ved lukkede brudd er huden hel, mens det ved åpne (kompliserte) brudd blir et åpent sår, og eventuelt kan bensplinter stikke frem. Ved åpne brudd er det alvorlig risiko for infeksjon, som kan forsinke eller vanskeliggjøre helingen i vesentlig grad.

Man kan videre skille mellom forskjellige bruddtyper etter kraftpåvirkningens retning i forhold til knokkelstrukturen. Kompresjonsbrudd skyldes et trykk i knokkelens lengderetning. Brudd på ryggvirvlene er ofte av denne karakter. Torsjons- eller dreiningsbrudd, hvor knokkelen vris, er en meget vanlig form for benbrudd hos idrettsutøvere, som skiløpere (særlig i slalåm) og fotballspillere. Avrivningsbrudd oppstår når en sene eller et ligament (leddbånd) ved stor belastning river av en del av knokkelen, spesielt hvor senen eller ligamentet har sitt feste. Slike skader opptrer særlig ved kne, ankel og håndledd.

Bruddlinjenes forløp er også et viktig inndelingsgrunnlag, og man skiller bl.a. mellom tverrgående brudd, skrå brudd og spiralbrudd. Er knokkelen splittet i mange stykker, foreligger et knusningsbrudd (komminutt fraktur). Brudd nær leddene kan være spesielt kompliserte, med skade også av leddflater, bindevev og bånd.

Langt de fleste knokkelbrudd skyldes ytre vold, men ved visse sykdomstilstander kan en knokkel være så svekket at den brister av seg selv eller ved meget liten påkjenning. Bruddet kalles da spontanfraktur eller patologisk fraktur. Blant de vanligste årsakene til patologisk fraktur kan nevnes kronisk benmargsbetennelse (osteomyelitt), knokkelsvulster og den aldersbetingede knokkelskjørhet (senil osteoporose). Også visse hormonelle lidelser og enkelte sjeldne sykdommer i skjelettet kan forårsake patologiske frakturer. Mest utsatt er ryggvirvlene, lårbenshalsen og overarmsbenet. Patologiske frakturer er vanskelige å behandle, da deres egentlige årsak er en svekkelse av knokkelvevets evne til å fornye seg selv.

Symptomer ved knokkelbrudd er smerter, ømhet og hevelse på bruddstedet. Det er karakteristisk at det også er indirekte ømhet, dvs. smerter på bruddstedet ved bevegelse av knokkelen. Det kan være unormal bevegelighet på bruddstedet, og undertiden kan man høre eller merke at bruddendene gnir mot hverandre. Ved forskyvning av bruddstykkene (dislokasjon) kan det være en tydelig formforandring av den skadede kroppsdelen, eventuelt kan den være forkortet hvis musklene har trukket det ene bruddstykket opp ved siden av det andre. I en del tilfeller kan diagnosen bare stilles med sikkerhet ved røntgenfotografering. Ved ankelskader og ved innkilte brudd kan det f.eks. være vanskelig å skille mellom et brudd og en forstuing med skade bare av ligamenter.

Hevelsen skyldes blødning fra benvevets mange blodårer. Eventuelt kan bensplinter også ha skadet nærliggende blodårer. Blødningene kan være meget betydelige. Ved brudd i lårbenet kan det i noen tilfeller tømmes ut flere liter blod i vevet, noe som kan gi livstruende sjokk med blodtrykksfall. Også andre blodårer, nerver og organer kan bli skadet ved knokkelbrudd. For eksempel er arteria meningea media (midtre hjernehinnearterie), som har sitt forløp på innsiden av kraniet, utsatt ved brudd på kraniet. Her kan det gå mange timer før blødningen når et slikt omfang at den gir symptomer. Ved visse åreskader som følge av knokkelbrudd, bl.a. ved brudd på lårbenet like over kneet, kan det utvikle seg koldbrann (gangren) nedenfor bruddstedet fordi blodforsyningen blir for dårlig. Disse komplikasjonene er sjeldne, og de kan forebygges ved en omhyggelig undersøkelse av ethvert knokkelbrudd.

Nerver kan bli skadet både ved overriving og av trykket fra en blodansamling, og legen vil derfor etterprøve sensibiliteten (føleevnen) og muskelfunksjonen i den skadede kroppsdelen.

I de første dagene etter et alvorlig knokkelbrudd opptrer ofte en lett temperaturforhøyelse. Den kan skyldes infeksjon, men som regel dreier det seg bare om en såkalt resorpsjonsfeber, som følger oppsugingen av nedbrytningsprodukter fra blodansamlingen.

Ved knokkelbrudd bør man søke lege. Ved alvorlige brudd må man tilkalle ambulanse eller annen spesialtransport. I ventetiden må man gjøre det så bekvemt som mulig for den tilskadekomne. Man må også berolige vedkommende, og den skadede skal ikke fryse. Frost vil øke sjansen for utvikling av sjokk. Det kan bli nødvendig å legge en støttebandasje for å muliggjøre transport av den personen som er kommet til skade.

Behandlingen består i reponering og fiksering av den aktuelle knokkelen. Bruddstykkene skal reponeres, dvs. føres på plass, og fikseres (holdes) i denne stillingen, slik at de kan vokse sammen i ro.

Reponeringen utføres med pasienten i narkose, eller man bruker lokalbedøvelse, og muskulaturen skal være avslappet. Som oftest er det ikke nødvendig å operere, men de fleste brudd må fikseres, og til dette brukes som regel en gipsbandasje, som både fikserer bruddstedet og de tilstøtende leddene.

En gipsbandasje som omslutter en arm eller et ben, kan bli for stram, slik at armen eller benet hovner opp. Etter hvert kan da nerver og blodårer komme under trykk. Pasienten bør være oppmerksom på dette og henvende seg til lege hvis hender eller føtter blir kalde og bleke, eller hvis fingrer eller tær «sover».

Ved visse brudd blir bruddendene forskjøvet i forhold til hverandre av kraftige muskeldrag. Disse kan være umulig å behandle med gips, det gjelder f.eks. brudd på lårbenet eller lårhalsen. Disse bruddene må stabiliseres med intern eller ekstern fiksasjon, dvs. at man opererer og fikserer bruddendene internt med utstyr som metallskinner, nagler, skruer og ståltråd, eller med et ytre fiksasjonsapparat. Med dette oppnår man at bruddstedet kan belastes mye raskere, slik at pasienten kan komme i bevegelse igjen. Det er også viktig å forhindre at leddene blir stive og musklene svekkes og svinner på grunn av manglende bruk. Pasienten må holde de ikke-fikserte leddene i funksjon og må lære seg å spenne og slappe muskulaturen uten at helingen forstyrres. Systematisk fysikalsk-medisinsk behandling med øvelser utgjør en meget vesentlig del av bruddbehandlingen.

Helingen av et knokkelbrudd begynner praktisk talt i samme øyeblikk som bruddet inntrer. Bindevevsceller vokser inn i blodansamlingen omkring bruddstedet og danner et arrvev, og dette vevet omdannes av knokkeloppbyggende celler (osteoblaster) fra benhinnen og benmargen til et brusklignende (osteoid) vev, som etter hvert opptar kalksalter og blir solid. Dette arrvevet, som på røntgenbildet kan sees som en fortykkelse av knokkelen, betegnes kallus. Dette muliggjør en begynnende forsiktig belastning av knokkelen, men kallus omdannes etter hvert mot normal knokkelstruktur. Helingen forløper hurtigere hos barn enn hos voksne og raskere hos friske enn hos svekkede og gamle mennesker. Noen knokler heler hurtigere enn andre, og dessuten spiller bruddets karakter, bløtdelsskader, ernæringen m.m. en rolle. Kallusdannelsen tar fra et par og opp mot 16 uker, men etter det går det lengre tid før knokkelen blir like sterk som før. Det er viktig at knokkelen belastes gradvis for at oppbyggingen av kallus kan få det riktige forløpet.

Hvis en fraktur er reponert i god stilling og det ikke er alvorlige skader av årer, nerver eller andre bløtdeler, vil knokkelhelingen som regel forløpe helt ukomplisert. Men i noen tilfeller kan helingen forløpe langsomt eller bli utilstrekkelig. Blant de viktigste årsakene til dette kan nevnes infeksjon, dårlig blodforsyning til bruddstedet eller dårlig fiksering, slik at bruddflatene ikke får nødvendig kontakt. Resultatet kan bli at det oppstår et falskt ledd, en pseudartrose, hvor bruddendene avgrenses av en hard bindevevssubstans, men kan beveges i forhold til hverandre. Behandlingen er kirurgisk og består i transplantasjon av benvev (som vanligvis tas fra pasientens hoftebenskam) og intern fiksasjon med osteosyntese.

En alvorlig komplikasjon som særlig forekommer ved brudd på de store rørknoklene, er fettemboli, dvs. at det dannes fettlignende blodpropper som antakelig stammer fra benmargen. Disse blodproppene kan sette seg fast i lungenes og hjernens kapillarer (se også embolisme).

Se også bruddbehandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.