Behandling av kreft avhenger av krefttype, utbredelse og eventuelt spredning av svulsten, samt individuelle vurderinger som pasientens alder og allmenntilstand med hensyn til hva pasienten selv vil risikere av bivirkninger i forhold til mulig gevinst ved inngripende terapi.

Kirurgisk fjerning av svulsten og av eventuell spredning er totalt sett den hyppigst anvendte behandlingsformen og den som helbreder flest pasienter, ikke minst fordi kirurgi er mulig og best egnet ved relativt tidlige og lokaliserte svulster. Kirurgisk kreftbehandling varierer fra enkel fjerning av hudkreft med lokalbedøvelse til meget radikale inngrep på organer som er vanskelig tilgjengelige og hvor omfattende rekonstruksjon kan bli nødvendig. De mer kompliserte kreftoperasjonene utføres vanligvis av spesialister (f.eks. nevrokirurger, urologer eller gastroenterologer) med særlig erfaring fra den aktuelle krefttypen, og ofte av et team med flere spesialister.

Forbedring av narkose og operasjonsteknikker har gjort det mulig å operere eldre kreftpasienter, pasienter med mer utbredt sykdom og/eller med mindre plagsomme langtidskonsekvenser av inngrepene. Laserbehandling og visse former for lokal fryseterapi (kryoterapi) eller varmebehandling (hypertermibehandling) av kreft, samt høyenergetisk, fokusert ultralydbehandling av svulster regnes også inn under kirurgi.

Strålebehandling er etter kirurgi den behandlingsformen som oftest gir helbredelse eller lindrende effekt ved kreft. Følsomheten for strålebehandling avhenger av hvor effektive reparasjonsmekanismer for stråleskade de enkelte krefttypene og organene har. Indikasjonen avhenger av hvor god sjanse det er til å utrydde kreftcellene i forhold til risikoen for alvorlige bivirkninger fra det normale vevet omkring svulsten som blir omfattet av strålefeltet.

Ved strålebehandling kan man dekke områder omkring kreftsvulsten eller i lymfedrenasjeområder hvor det ofte finnes mikroskopisk spredning av kreftceller, og hvor fullstendig kirurgisk fjerning vil være umulig. Strålebehandling gis derfor ofte som et supplement til kirurgi for å redusere risiko for lokalt eller regionalt tilbakefall. Strålebehandling kan også benyttes for å forhindre, utsette eller lindre alvorlige funksjonsforstyrrelser eller smerter på grunn av metastaser, f.eks. ved spredning til ryggsøylen fra prostatakreft.

Strålebehandling utføres ved spesialavdelinger ved regionsykehus og enkelte sentralsykehus. Man regner med at om lag 50 % av alle kreftpasienter trenger strålebehandling før eller siden, enten for å helbrede eller for å lindre sykdomsprosessen. I Norge fikk inntil nylig knapt 30 % av kreftpasientene strålebehandling på grunn av lav kapasitet, geografiske avstander, alder eller andre forhold. Etter en betydelig utbygging av strålekapasiteten som ledd i Nasjonal Kreftplan (i praksis 2000–06) er man nå kommet opp på internasjonalt akseptabelt nivå innen stråleterapi også i vårt land.

Cytostatikabehandling (cellegiftbehandling) bygger på at en del kreftceller tåler giftvirkningene av cytostatika dårligere enn normale celler. Enkelte kreftformer (bl.a. visse leukemier, lymfekreftformer og testikkelkreft) kan helbredes med cytostatikabehandling selv om det foreligger utbredt spredning. Dette gjelder særlig kreft hos barn og unge voksne. Ved en del andre kreftsykdommer (bl.a. brystkreft og tykktarmskreft med begrenset lymfespredning) eller andre risikofaktorer for tilbakefall, kan cytostatika gitt etter operasjonen (adjuvant kjemoterapi) redusere risikoen for eller forsinke tilbakefall ved at mikrometastaser drepes eller stoppes for en tid.

Cytostatikabehandling kan gi forbigående bedring og eventuelt forlenget overlevelse ved langtkomne tilfeller av en del kreftformer, men bivirkningene ved slik behandling kan også være betydelige. Ved enkelte av de hyppigste kreftformene er sjansen for meningsfull bedring ved cytostatikabehandling relativt liten i forhold til risikoen for plagsomme og til dels alvorlige bivirkninger.

Hormonbehandling (endokrin terapi) kan gi bedring ved langtkomne tilfeller av prostatakreft, brystkreft, lymfekreft, kreft i livmorlegemet og i skjoldbruskkjertelen. Ved enkelte stadier av slike hormonelt følsomme svulster inngår hormonbehandling også i helbredende tilleggsbehandling. Kreftceller fra disse organene kan beholde reguleringsmekanismer (hormonreseptorer) som gjør at programmert celledød (apoptose) utløses ved endring av det hormonelle miljøet i kroppen. Hvis produksjonen av mannlige kjønnshormoner (androgener) hindres ved kirurgisk kastrasjon eller tilførsel av spesifikke medikamenter eller ved at såkalte antiandrogener blokkerer androgenreseptorer på kreftcellene, oppnås f.eks. betydelig bedring hos minst halvparten av menn med spredning fra prostatakreft.

Hormonell behandling gir vanligvis mindre bivirkninger enn cytostatikabehandling.

Målrettet medikamentell behandling av vekstforstyrrelser i kreftcellene blir nå mulig ved en rekke kreftformer. Basert på økende kunnskaper om de grunnleggende forstyrrelsene i vekstregulering som har oppstått under kreftutviklingen, kan man lage molekyler som blokkerer spesifikke vekstfaktorer eller reseptorer for vekststimulering. Eksempler er såkalt tyrosinkinasehemmere, som bl.a. hemmer nydannelse av blodårer til kreftsvulstene ved å blokkere tyrosinkinase, som inngår i den kjemiske signalrekken. Det anvendes også såkalte monoklonale antistoffer, som via immunologiske mekanismer binder seg til og blokkerer vekststimulerende reseptorer eller signalstoffer. Flere slike målrettede medikamenter er nå godkjent for behandling, bl.a. ved brystkreft, tykktarmskreft og nyrekreft. Alt tyder på at slike målrettede medikamenter blir en stadig viktigere del av moderne kreftbehandling.

Immunmodulerende behandling sikter mot å styrke kroppens immunforsvar mot kreft. Tross meget omfattende basalforskning og klinisk utprøving omkring immunterapi av kreft hele det siste hundreåret, er denne behandlingsformen fremdeles stort sett eksperimentell og med begrenset nytteeffekt. Innføring av modifiserte tuberkelbasiller (BCG-vaksine) i urinblæren kan forhindre eller forsinke tidlige stadier av blærekreft, og interferon og andre cytokiner kan gi effekt ved enkelte tilfeller av nyrekreft og malignt melanom.

Bivirkninger av slike uspesifikke former for immunstimulering kan være like plagsomme eller farlige som bivirkningene ved cytostatikabehandling. Mer spesifikke former for immunterapi som vaksiner eller monoklonale antistoffer rettet mot antigener på overflaten av enkelte kreftceller, er nå under utprøving og er etablert behandling ved enkelte krefttyper. Det er nylig (2006) godkjent en vaksine mot humant papillomvirus, som er viktig årsak til livmorhalskreft hos kvinner.

Man håper at immunterapi skal bli en viktig del av fremtidens kreftbehandling og -forebygging, men så langt har dette området av kreftbehandlingen vist seg å være langt mer komplisert enn man skulle tro.

Av andre former for nyere eller eksperimentell kreftbehandling kan nevnes fotodynamisk terapi, hypertermibehandling, kronoterapi, genterapi og forskjellige metoder for å motvirke effekt av onkogener eller manglende antionkogener hos kreftpasienter. Stort sett vil alle de behandlingsformene som viser lovende og dokumentert effekt mot kreft, også bli tatt i bruk i Norge, på et rimelig tidlig tidspunkt også i utprøvende fase.

Behandlingsresultater ved kreft avhenger av en lang rekke faktorer, først og fremst av hvilken type og undertype av kreft som foreligger, utbredelse av sykdommen ved start av behandling, kvaliteten på behandlingen, samt mange kjente og ukjente individuelle faktorer. Noen krefttyper kan helbredes selv om det foreligger utbredt spredning, mens andre i praksis er uhelbredelige selv om de oppdages ganske tidlig. Ser man alle norske kreftpasienter under ett, er sjansene til å leve 5 år etter diagnosen redusert med knapt 50 % i forhold til norske kvinner og menn i samme aldersgruppe uten kreftsykdom. Det kan dog ikke understrekes nok hvor forskjellig kreftsykdommene kan arte seg.

Risikoen for å få en kreftsykdom påvirkes langt på vei av ytre, kontrollerbare faktorer. Blant disse regnes kostholdet å ha det største forebyggingspotensialet, bare overgått av røyking. Man har foreløpig mindre kunnskap om kostholdets betyding under kreftbehandling og for å overleve en kreftsykdom, enn når det gjelder å forbygge kreft. Kostholdets betyding varierer fra kreftform til kreftform. Man anslår gjerne at en forebyggende kostholdskomponent maksimalt kan halvere kreftrisikoen, mens en skadelig kostkomponent maksimalt dobler risikoen. Disse anslagene er betydelig lavere enn effekten av for eksempel røyking, som man mener kan 10-doble risikoen for lungekreft. Når kostholdet likevel har et svært stort forebyggingspotensial, kommer det av at alle mennesker gjennom hele livet trenger mat og drikke, og derfor stadig eksponeres for en lang rekke kostkomponenter. Det er blitt anslått at 30 % av alle krefttilfeller i industrialiserte land kan knyttes til kostholdsfaktorer.

De generelle rådene for å forebygge kreft er å spise mer vegetabilske matvarer på bekostning av animalske produkter, å begrense inntaket av alkohol, å opprettholde en normal kroppsvekt og å bevege seg regelmessig.

Studier av befolkningsgrupper som flytter til et land der kreftforekomsten er vesentlig høyere eller lavere enn i deres hjemland har gitt solid støtte til ideen om at kostholdet kan påvirke kreftforekomsten. Slike migrasjonsstudier har nemlig vist at kreftforekomsten allerede i løpet av én eller to generasjoner er på nivå med kreftforekomsten i det landet man har flyttet til. Man har blant annet sett at første- og andregenerasjons japanere i USA har betydelig høyere forekomst av brystkreft og tykktarmskreft og betydelig lavere forekomst av kreft i magesekken enn japanere som bor i Japan. Slike studier viser at ytre forhold, som kostholdet, påvirker risikoen for en rekke vanlige kreftformer i større grad enn det genetiske faktorer gjør.

Utviklingen av en kreftsykdom er en flertrinnsprosess. Kostholdet kan virke inn både i de første trinnene der det skjer en skade på en celles arvestoff (den såkalte initieringsfasen) og på framveksten av en kreftsvulst. Noen faktorer i kostholdet vil kunne gi økt risiko for celleskade og kreftutvikling, mens andre kostfaktorer vil redusere risikoen for å få en kreftsykdom. I mange tilfeller kjenner man foreløpig ikke de spesifikke mekanismene som gjør at en kostkomponent kan fremme eller hemme kreftutviklingen.

Hvilke deler av kosten som har størst betyding, har man heller ikke god nok kjennskap til. Det vi spiser og drikker består av en lang rekke næringsstoffer (fett, proteiner, karbohydrater, alkohol, vitaminer og mineraler), andre biologiske aktive komponenter (for eksempel plantefenoler), mikrobielle kontaminanter, naturlig forekommende og industrielt framstilte pesticider, tilsetningsstoffer og stoffer som dannes ved tillaging av mat. Det man med stor sikkerhet kan si i dag er at selve næringsstoffene og de biologisk aktive stoffene i maten spiller en langt viktigere rolle for kreftutviklingen enn kontaminanter, pesticider, tilsetningsstoffer og stoffer som dannes ved tillaging av mat.

Fett er det næringsstoffet som det har blitt forsket mest på. Befolkningsstudier som ble publisert i 1970-årene, viste at forekomsten av en rekke kreftformer var lavere i land med et magert kosthold enn i land der man spiste mer fet mat. Funnene var utgangspunktet for omfattende forskning. Et høyt inntak av fett ble i en periode ansett for å være en viktig risikofaktor for enkelte kreftformer, blant annet brystkreft. I dag er denne oppfatningen på vikende front. Fett er imidlertid et vanskelig næringsstoff å forske på, og noen endelig konklusjon har man ennå ikke kommet fram til.

Et høyt energiinntak øker risikoen for å bli overvektig, som igjen øker risikoen for flere kreftformer. I dag anses overvekt som en av de sikreste kostrelaterte risikofaktorene når det gjelder å utvikle kreft. Overvekt synes å øke risikoen for blant annet en type kreft i spiserøret (såkalt adenokarsinom, ondartet svulst som utgår fra kjertelvev), kreft i tykk- og endetarm, livmorslimhinnen, nyrene og for brystkreft hos kvinner som har gjennomgått overgangsalderen. Regelmessig fysisk aktivitet gjør det enklere å unngå overvekt, og vil således bidra til å redusere kreftrisikoen. Det finnes også holdepunkt for at fysisk aktivitet i seg selv kan redusere risikoen for kreft. Dette gjelder først og fremst for tarmkreft.

Alkohol øker risikoen for en rekke kreftformer. De mest overbevisende funnene har man for kreft i munnhulen, svelg, strupe, spiserør, lever og bryst. Risikoen for å få kreft i disse organene øker allerede ved inntak av moderate mengder alkohol (etanol). Man har ikke grunnlag for å si at noen typer alkoholholdig drikke gir mindre kreftrisiko enn andre.

Et kosthold med mye frukt og grønnsaker synes å ha en beskyttende effekt når det gjelder risiko for kreftsykdom. Hvilke komponenter i frukt og grønnsaker som bidrar til å redusere kreftrisikoen er ikke fastlagt. Antioksidanter, som finnes i rikt monn i mange typer frukt og grønnsaker, er blant kandidatene. En antioksidant er et stoff som hindrer skadelige effekter av såkalte frie radikaler og andre reaktive nitrogen- og oksygenforbindelser, og kan gjennom disse mekanismene tenkes å redusere risikoen for utvikling av ulike kreftsykdommer. Vitamin C og vitamin E er kjente antioksidanter. Det er blitt gjennomført en rekke studier for å få bedre kunnskap om antioksidanters effekt på kreftrisikoen hos mennesker. Så langt har man ikke noe vitenskapelig belegg for å hevde at tilskudd av bestemte antioksidanter reduserer risikoen for kreft. Den beskyttende effekten man ser av et høyt inntak av frukt og grønnsaker, oppnås muligens gjennom et samspill mellom flere komponenter i disse matvarene. Man har i dag ikke tilstrekkelig kunnskap om det kreftforebyggende potensialet til hver enkelt type frukt og grønnsak. Noen grønnsaker, som brokkoli og blomkål, har blitt framhevet som særlig gunstige. Det man har dekning for i dag, er at et variert og høyt inntak av frukt og grønnsaker med stor sannsynlighet reduserer den totale kreftforekomsten, og særlig risikoen for kreft i munnhulen, spiserøret og i magesekken.

En lang rekke matvarer og næringsstoffer har blitt og blir stadig undersøkt med tanke på avdekke en eventuell sammenheng med risikoen for å utvikle en kreftsykdom. Rødt kjøtt (mulig økning av risiko) og kostfiber (mulig reduksjon av risiko) er blant de kostkomponentene man har arbeidet mye med uten at man har klart å konkludere endelig. Det er generelt vanskelig å komme fram til sikre konklusjoner om at en kostkomponent påviker risikoen for en kreftsykdom. Dette skyldes blant annet at kreftutvikling vanligvis er en langsom prosess (oftest flere år), og vi vet lite om når i sykdomsprosessen kostholdet er mest relevant.

I tillegg til å undersøke effekten av bestemte matvarer og næringsstoffer har man undersøkt i hvilken grad kontaminanter, pesticider, tilsetningsstoffer og stoffer som dannes ved tillaging av mat kan påvirke kreftrisikoen. Generelt spiller disse faktorene en beskjeden rolle. Enkelte muggsopper danner stoffer som er øker risikoen for kreft, for eksempel aflatoksin som gir økt risiko for leverkreft. Aflatoksinforurensning i matvarer er ikke noe problem i Norge, men er en betydelig utfordring i enkelte afrikanske land. Industrielt framstilte pesticider (for eksempel plantevernmidler) har vært gjenstand for bekymring, men det er ikke belegg for at slike stoffer i den mengden vi finner i matvarer øker kreftfaren vesentlig. Enkelte planter produserer selv giftstoffer som kan virke kreftfremkallende. Tilsetningsstoffer brukt på rett måte og i lovlige mengder synes ikke å påvirke risikoen for kreft i vesentlig grad. Ved grilling og ellers ved steking av mat på høy varme dannes stoffer (blant annet polisykliske aromatiske hydrokarboner og heterosykliske aminer) som i dyreforsøk har vist seg å være kreftfremkallende. Et høyt inntak av kraftig stekt kjøtt og fisk kan tenkes å øke risikoen for kreft blant annet i mage-tarmkanalen. Det samme gjelder inntak av røkte og saltede varer.

Kostrådene som blir gitt for forebygging av kreft samsvarer langt på vei med rådene som blir gitt for et generelt godt sammensatt kosthold og for å forebygge hjerte- og karsykdommer. Et slikt kosthold er også gunstig for kostrelaterte sykdommer og plager som diabetes type II , høyt blodtrykk og forstoppelse.

Det synes klart at kostholdet spiller en større rolle når det gjelder å forebygge kreft enn når det gjelder behandling etter at kreftsykdommen er et faktum. Det finnes lite vitenskapelig belegg for at store doser vitaminer, mineraler eller planteekstrakter har vesentlig effekt på utfallet av en kreftsykdom. Generelt god ernæringstilstand er imidlertid svært viktig, og det er av vesentlig betydning at man arbeider for å oppnå best mulig allmenntilstand både før, under og etter kreftbehandlingen. God ernærings- og allmenntilstand styrker kroppens motstandskraft og helbredelsesevne, og kan bedre den kreftrammedes livskvalitet.

Kreftpasienter har ofte problemer med å opprettholde en tilfredsstillende ernæringstilstand ettersom den gjerne påvirkes både av sykdomsprosessen og av selve behandlingen. Individuelt tilpasset kostrådgivning er nødvendig. De vanligste utfordringen for kreftpasienter er kvalme, dårlig matlyst, mataversjon og anoreksi/kakeksi. Ved underernæring taper pasienten vekt og blir allment svakere, noe som ofte vil medføre økt sykelighet. Toleransen for alle former for kreftbehandling blir dårligere og rehabiliteringstiden forlenget.

Man vet foreløpig lite om hvordan kostholdet påvirker risikoen for å få tilbakefall av en kreftsykdom. Man kan tenke seg at faktorer som spiller en rolle for å utvikle en kreftsykdom også har betyding for sykdomsforløpet, risikoen for tilbakefall og for sjansen for å overleve.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.