lobotomi

Lobotomi, også kalt frontal lobotomi eller leukotomi, er en medisinsk prosedyre som innebærer overskjæring av den hvite substansen i hjernens pannelapper slik at forbindelsene mellom hjernebarken og hypothalamus og thalamus blir avbrutt.

Operasjonen ble brukt ved psykiske lidelser, tvangsnevroser og uutholdelige smerter. Metoden ble i Norge særlig brukt i 1940- og 1950-årene. I 1950-årene ble metoden gradvis mer kritisert.

Hvis medikamentell behandling ikke fører frem, gjøres det i dag i noen tilfeller begrensede lesjoner i visse hjerneområder med såkalt stereotaktisk teknikk, se psyko-kirurgi. Dette gjøres svært sjelden, og ikke i Norge.

Behandlingen ble opprinnelig utviklet av en nevrolog, portugiseren Egaz Moniz, som i 1949 fikk Nobelprisen i medisin for behandlingsmetoden. Fra 1940-årene og frem til ca. 1960 ble det utført omkring 3000 lobotomier i Norge. Mange pasienter ble kvitt en del voldsomme og plagsomme symptomer, men inngrepene medførte i større eller mindre grad intellektuell og følelsesmessig sløvhet. Dødeligheten ved inngrepene var også relativt stor. Behandlingen ble gradvis mindre brukt i løpet av femtiårene, da man fikk bedre kunnskaper om negative følger av lobotomi og man fikk nye effektive behandlingsmetoder hvor man kombinerte nevroleptika med psykososiale tiltak.

Ut fra den behandlingshverdag man stod overfor i 1940- og 1950-årene, før nevroleptika kom i vanlig bruk, anså mange psykiatere at inngrepet   hadde positive virkninger. Men det fantes også psykiatere som hele tiden tok avstand fra metoden. I 1980- og 1990-årene ble det mye debatt om de etiske aspekter ved denne metoden. Debatten førte til at Stortinget i 1996 ga et tilbud om en billighetserstatning til personer som hadde blitt lobotomerte. Flere hundre lobotomerte fikk da økonomisk erstatning.

• psykiatriens historie

• Lobotomi i psykiatrien, artikkel hos Norgeshistorie.no