Luktesans, evne til å oppfatte lukt; sans som påvirkes av kjemiske forbindelser i gassform.

Luktesansen er knyttet til lukteregionen, som finnes øverst i nesehulen på begge sider av neseskilleveggen. Det er et gulbrunt parti i den rødlige slimhinnen hvor flimmerepitelet som ellers bekler luftveiene, er erstattet av et sanseepitel (se epitel) som består av lukteceller omgitt av støtteceller.

Lukteregionen, som har et samlet areal på ca. 4 cm2, er egentlig en del av hjernen, og luktecellene er nerveceller. Hver celle sender en kort utløper (dendritt) utover i epitelets slimlag og en lang utløper (nevritt) innover. Dendrittene er i spissen splittet opp i fine luktehår, som øker deres overflate. Nevrittene forener seg til et snes trådbunter (fila olfactoria), som under ett kalles luktenerven (nervus olfactorius) eller 1. hjernenerve. Trådbuntene passerer gjennom hull i silplaten øverst i den trange nesehulen til luktekolben (bulbus olfactorius), som er en strengformet dannelse på undersiden av hjernens pannelapp. Luktekolben er det primære luktesenteret, hvor impulsene overføres til andre nerveceller i litt mer kompliserte kuleformede synapser, som hver mottar tråder fra mange tusen lukteceller. Fra luktekolben føres impulsene videre gjennom luktebanen (tractus olfactorius), som forgrener seg til hjernebarkens luktoppfattende sentrer foran og innover på tinninglappens underside, til det limbiske system og til luktekolben i den andre hjernehalvdelen.

Luktesansen er liksom smakssansen en kjemisk sans. Luktecellene stimuleres bare av flyktige stoffer, dvs. av stoffer som fordamper og avgir molekyler til luften. Et luktestoff må dessuten være oppløselig i vann for å kunne passere slimlaget over luktehårene og formodentlig også være oppløselig i fett for å kunne trenge inn i celleveggene.

Luktestoffene (odorantene) binder seg til såkalte luktereseptorer på luktecellene. Når odoranten binder seg til sin reseptor, vil den sette i gang en biokjemisk reaksjonskjede som fører til en nerveimpuls, som igjen sendes til hjernen.

Luktereseptoren aktiverer først et G-protein, som igjen aktiverer et enzym som forårsaker dannelsen av stoffet syklisk AMP, syklisk adenosinmonofosfat. Dette fører igjen til at ionekanaler i cellen åpnes, og ladningen over cellens membran endres. Dette gir opphav til en elektrisk impuls som føres til hjernen og registreres som lukt.

Mennesker kan skille mellom opptil 10 000 forskjellige lukter. Det er uklart om vi har én reseptor for hvert luktestoff, eller om lukten føles spesiell fordi flere reseptorer aktiveres samtidig. Det er imidlertid funnet flere hundre ulike luktereseptorer, som antagelig aktiveres av hver sin type luktestoff.

Luktesansen er uhyre følsom for visse lukter. Det sterkest luktende stoffet man kjenner, er metylmerkaptan, som finnes i hvitløk og råtnende kjøtt. Det kan spores i en konsentrasjon på mindre enn et nanogram (en milliarddels gram) per liter luft. Men selv den sterkeste og mest ubehagelige lukt blir umerkelig etter kort tid. Denne tilvenningen (adaptasjonen) kan bero på en eller annen form for utmatting av både luktecellene og av de luktoppfattende cellene i hjernen. Adaptasjonen er spesifikk, dvs. følsomheten for andre lukter bevares usvekket. De stikkende luktefornemmelsene som utløses av stoffer som mentol, klor, ammoniakk og salpetersyre, formidles ikke av luktesansen, men skyldes irritasjon av de smerteførende nerveendene fra ansiktsnerven (nervus trigeminus), som munner ut overalt i neseslimhinnen.

For de aller fleste dyr er luktesansen en livsviktig sans, som leder dem på sporet av føden, advarer dem mot fiender og dessuten spiller en fundamental rolle for de seksuelle reaksjonene. Men hos fugler, aper og mennesker er syn og hørsel de dominerende sansene, og luktesansen er uten vesentlig betydning i kampen for tilværelsen.

Menneskets nese er, sammenlignet med f.eks. hundens, et svært lite effektivt lukteorgan. Nesehulen er delt i tre «etasjer», ved hjelp av tre fremspring, de såkalte nesemuslinger. Ved alminnelig rolig pusting passerer det meste av innåndingsluften gjennom de to nederste etasjene og går ikke opp i øverste etasje, hvor lukteepitelet befinner seg. Det er derfor man snuser når man vil spore en svak lukt. Ved denne refleksen åpnes neseborene, og man puster kraftigere inn, slik at luftstrømmen får større fart og dirigeres opp mot lukteepitelet. Hos hunden danner nesemuslingene en hel labyrint, hvorav ca. halvparten er kledd med et lukteepitel som rommer mellom 100 og 300 millioner lukteceller. Hos mennesket anslås luktecellenes antall til mellom l0 og 20 millioner. Tilsvarende utgjør luktesentrene hos hunden ca. en tredel av hjernen, og hos mennesket mindre enn en tjuedel.

Luktesansen er av betydning for fordøyelsesprosessene, fordi lukten av mat hos den sultne fremkaller sekresjon av spytt og andre fordøyelsessafter. Og den er av største betydning for nytelsen av mat, fordi mange av våre smaksfornemmelser i virkeligheten er lukteinntrykk. For eksempel kan det være vanskelig å smake forskjell på kaffe og te eller poteter og epler når man er forkjølet, og mennesker som har mistet luktesansen, klager ofte over at de ikke kan smake, mens de ikke klager over manglende lukteinntrykk.

Luktesansen kan svekkes eller ødelegges hvis sanseepitelet eller luktenerven blir skadet. Tap av luktesansen, luktehallusinasjoner og forvrengning av lukteinntrykk kan forekomme som symptom ved svulster og andre sykdommer i hjernen, og ved kraniebrudd.

Foreslå endring

Kommentarer

16. mai 2014 svarte Georg Kjøll

Hei Olga!



På grunn av rettighetsspørsmål ble aldri bildene fra papirutgaven av Store medisinske leksikon overført til nettet. Men vi jobber med å få på plass en del av disse, samt noen nye nå, så håper at denne og andre artikler kan atter bli illustrert etterhvert.



Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.