Lumbalpunksjon, spinalpunksjon, innføring av en tynn kanyle i subaraknoidalrommet mellom to ryggvirvler (som regel mellom 3. og 4. eller mellom 4. og 5. lendevirvel). Punkturen utføres eventuelt etter lokalbedøvelse. Gjennom kanylen kan det så tas en prøve av cerebrospinalvæsken til analyse.

Først ser man om væsken har normalt utseende, dvs. ser ut som vann. Ved hjernebetennelse eller hjernehinnebetennelse kan væsken være uklar og blakket, ved blødning kan man ofte se at væsken er rød og blodig. Man bestemmer cerebrospinalvæskens innhold av sukker og protein og eventuelt spesielle immunglobuliner og av celler (hvite blodceller) og bakterier.

Før prøven blir tatt, måler man trykket i ryggmargskanalen. Dette trykket kan være forhøyet, blant annet ved hjerneblødning (se hjerneslag), hjernesvulster og hjernehinnebetennelse. Forhøyet trykk kan også påvises ved øyebunnsundersøkelse (se oftalmoskopi). Dette bør vanligvis gjøres før lumbalpunksjon. Utføring av lumbalpunksjon ved forhøyet intrakranielt trykk kan medføre herniering av den forlengede marg, noe som kan være dødelig.

Undersøkelsen kan bidra til diagnosen av de forskjellige formene av hjernehinnebetennelse (meningitt), hjernesvulster, leukemi, multippel sklerose, hjerneblødning og flere andre sykdommer. Lumbalpunksjon kan også brukes til innsprøyting av anestesimidler (se spinalanestesi), legemidler og røntgenkontrastmidler i ryggmargskanalen.

Lumbalpunksjon er vanligvis en relativt lite plagsom undersøkelse. Noen kan få forbigående hodepine etterpå. Undersøkelsen kan også medføre meningisme. Det er fordelaktig å være sengeliggende det første døgnet etter en spinalpunktur.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.