Lunger, paret organ for respirasjon (åndedrett). Et voksent menneske i hvile trekker pusten 12–16 ganger i minuttet og opptar ved hver innånding (inspirasjon) cirka 500 ml luft. Av dette kommer cirka 350 ml ned i alveolene, og her skjer gassutvekslingen (blodets opptak av oksygen og utskillelse av karbondioksid). 

Hos et voksent menneske veier lungene til sammen 800–1100 gram, den høyre cirka 100 gram mer enn den venstre.

De to lungene ligger i brysthulen (brystkassen), atskilt fra hverandre ved brystskilleveggen (mediastinum). Mediastinum inneholder blant annet hjertet, de store blodkarene, spiserøret og luftrøret. Lungene er dermed en slags avstøpning av det indre thoraxrommet.

På undersiden er de atskilt fra bukhulen ved det kuppelformede mellomgulvet, så lungenes basis (basis pulmonis) blir derfor konkav. På hver side stikker den øvre, runde lungespissen (apex pulmonis) opp gjennom 1. ribbensbue. Vi får dermed én lungeflate som vender ut mot ribbena (facies costalis), én som vender inn mot brystskilleveggen (facies medialis) og én som vender nedover mot mellomgulvet (facies diaphragmatica).

Midt på hver av de indre (mediale) lungeflatene finner vi lungehilus (hilus pulmonis, se hilus) i en fordypning. Her går de to hovedbronkiene (se bronkier) inn i lungene sammen med de store venene, arteriene, lymfekar og nerver. Alle disse inn- og utgående strukturene kalles til sammen for lungeroten (radix pulmonis). Omkring lungeroten er det atskillige lymfeknuter, som hos voksne kan synes godt på røntgenbilder. De mediale lungeflatene er litt konkave, formet av organene i brystskilleveggen (blant annet hjertet).

Hver lunge består av flere lungelapper (lobi pulmonis) som er skilt fra hverandre ved dype spalter eller fissurer (fissurae) nesten inn til hilus.

Den venstre lungen, som er noe mindre enn den høyre, har to lapper: en øvre lapp (lobus superior) og en nedre lapp (lobus inferior). Den høyre lungen har i tillegg til den øvre og nedre også en midtlapp (lobus medius).

Hver av lungene er videre inndelt i 10 segmenter eller underavsnitt, bestemt av den innvendige oppdelingen av bronkiene og blodkarene. Segmentene kan ikke sees på lungeoverflaten. Denne inndelingen har betydning for lungekirurgien, fordi ett eller flere segmenter kan fjernes uten at hele lungen skades.

Hver lunge er overalt kledd med en tynn, gjennomsiktig bindevevshinne (lungehinnen, pleura visceralis). Denne kler også fissurenes overflate og når helt inn til lungehilus, hvor den går over i den tilsvarende brysthinnen (pleura parietalis) som kler brystskilleveggen, innsiden av brysthulen og mellomgulvet.

Lungen er på denne måten omgitt av en lufttett dobbeltvegget sekk, den såkalte lungesekken. Rommet mellom de to pleurahinnene (i virkeligheten bare en smal spalte) inneholder et tynt væskelag, slik at de speilglatte flatene kan henge sammen og gli friksjonsløst mot hverandre ettersom brystkassen beveger seg og forandrer fasong mens vi puster. Fordi rommet er helt lufttett, vil vedhengskraften mellom de to pleurabladene medføre at lungene må følge brystkassens form og utvide seg når vi puster inn.

I høyde med 4. brystvirvel deler luftrøret seg i to hovedbronkier, dannet av uregelmessige plater av hyalin brusk med bindevev mellom.

Delingsstedet kalles bifurkaturen (bifurcatio tracheae), hvor en oppstikkende brusk-kam (carina) skiller den høyre og venstre hovedbronkus. Den høyre er litt kortere og står mer steilt enn den venstre, noe som har betydning ved bronkoskopi eller annen undersøkelse av bronkiene; derfor vil også eventuelle fremmedlegemer lettere havne i høyre bronkus enn i den venstre.

I lungene deler bronkiene seg i lappebronkier, 3 på høyre og 2 på venstre side. Disse deler seg igjen i til sammen 10 segmentbronkier på hver side. Denne oppsplittingen av bronkiene til stadig mindre enheter gir dem en viss likhet med grenene på et tre («bronkialtreet»). De minste rørene, bronkiolene, har ikke bruskkledning, men glatt muskulatur som gjennom det autonome nervesystem kan regulere deres innvendige hulrom (lumen). På samme måte som i luftrøret er bronkiene kledd med respiratorisk epitel med flimmerhår (cilier).

Bronkiolene fortsetter å dele seg i stadig mindre grener. De minste kalles respiratoriske bronkioler fordi de ikke lenger har en sammenhengende glatt vegg, men delvis består av lungeblærer eller alveoler (alveoli pulmonis). Via alveolgangene ender de blindt i ansamlinger av luftholdige lungeblærer – lungenes funksjonelle enheter – hver med en diameter på ca. 0,1 mm.

De tynne blæreveggene danner et gitter som til sammen utgjør en flate på ca. 140 m2. De består av et dobbelt lag plateepitelceller (pneumocytter type I), ett lag fra hver alveole, med et kapillarnett imellom. Kapillarene dannes av grener fra lungearterien som leder oksygenfattig blod.

Gassutvekslingen finner dermed sted ved diffusjon gjennom to svært tynne vegger (under 0,001 mm): en alveolvegg og en kapillarvegg. Det er av største betydning å ha så mange vegger som mulig intakt i lungene, da blodets oksygenopptak er direkte avhengig av dette. Sykdommer som destruerer lungevevet (som emfysem), gir derfor merkbart pustebesvær.

Her og der sitter det andre celler i alveolveggene (pneumocytter type II), de utskiller et stoff (surfaktant) som er en kompleks blanding av glyko-lipoproteiner.

Dette stoffet danner en tynn film over den siden av alveolveggen som vender mot luftrommet, og bidrar til å redusere overflatespenningen i alveolveggen, slik at alveolene holdes konstant utspilt og hindres i å kollabere (falle sammen) under slutt-respirasjonen. Derved blir arbeidet med å utvide lungene under innåndingen betydelig mindre.

Oksygentrykket er større i alveolluften enn i blodet. Derfor vandrer oksygenmolekyler fra alveolene og over i blodet inntil trykkforskjellen er utlignet. Karbondioksidmolekyler vandrer den motsatte veien fordi denne gassen finnes i større konsentrasjon i blodet enn i alveolluften. Innåndingsluften inneholder ca. 21 % oksygen og bare 0,04 % karbondioksid, mens konsentrasjonene i utåndingsluften er henholdsvis 16,3 % og 4,5 %.

Fra alveolenes kapillarer samles nå det oksygenrike blodet i vener; det går to hovedgrener (venae pulmonales) ut fra hver lungehilus og til hjertets venstre forkammer. Dette kretsløpet, fra høyre hjertekammer, gjennom lungene og til venstre forkammer i hjertet, kalles lungekretsløpet eller det lille kretsløp.

Kretsløpet ble først forstått og beskrevet av den engelske legen William Harvey (1578–1657) i 1628. 

Et voksent menneske i hvile trekker pusten 12–16 ganger i minuttet og opptar ved hver innånding (inspirasjon) cirka 500 ml luft. Av dette kommer cirka 350 ml ned i alveolene, hvor gasskiftet finner sted; de resterende 150 ml blir stående i det såkalte «døde rom», det vil si luftveiene (nesehulen, svelget, strupen, luftrøret og bronkiene), hvor det ikke skjer noe oksygenopptak.

Dette volumet som vi puster inn og ut kalles tidevolum. Ved muskelarbeid kan åndedrettet bli sterkere og forseres slik at luftopptaket kan økes fra hvileåndedrettets 6–7 liter per minutt til cirka 100 liter per minutt. Trente unge menn kan ved maksimalt forsert pusting (hyperventilasjon), som riktignok bare kan holdes ved like kort tid, komme opp i cirka 200 liter per min.

Etter en rolig inspirasjon på cirka 500 ml kan det ved forsert inspirasjon opptas ytterligere cirka 3300 ml luft som kalles komplementærluft (inspiratorisk reservevolum). Etter en rolig utånding (ekspirasjon) på 500 ml kan det ytterligere utåndes cirka 1000 ml såkalt reserveluft. Summen av disse tre størrelsene (det vil si tidevolum + komplimentærluft + reserveluft, cirka 4,8 liter) kalles lungenes vitalkapasitet.

Selv etter en forsert ekspirasjon vil lungene imidlertid inneholde cirka 1 liter luft, som ikke kan utåndes. Denne residualluften utgjør sammen med vitalkapasiteten lungenes totalkapasitet, som er cirka 6 liter hos en storvokst mann. Vitalkapasiteten avhenger av kjønn, kroppshøyde og alder og varierer normalt mellom 3 og 6 liter. Vitalkapasiteten er nedsatt ved mange lungelidelser og kan måles ved lungefunksjonsprøver.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.