Lysmikroskope er bygd opp over prinsippet med én lyskilde (oftest vanlig hvitt lys), én kondensor (en linse som samler lysstrålene og sender dem gjennom objektet som skal undersøkes) og (for å forstørre bildet) to samlelinser anbrakt i hver sin ende av et rør (objektiv og okular). Moderne mikroskoper har oftest to okularer, ett for hvert øye. For å få forskjellige forstørrelser varierer man linsen i objektivet (sjeldnere også okularet). En linse som skal gi stor forstørrelse, må være svært krum. Linsen blir da liten, med tilsvarende lite synsfelt. Den samlede forstørrelsen er produktet av forstørrelsen i objektivet og forstørrelsen i okularet.

Grensen for lysmikroskopets oppløsningsevne (at øyet kan skille mellom to punkter) settes av lysets bøyning, som skyldes lysets bølgenatur. Ved å bruke hvitt lys kan man ha en forstørrelse på opptil cirka 1000 ganger (100 × 10 ganger). Ved å anvende lys med kortere bølgelengde (for eksempel ultrafiolett lys) kan lysmikroskopets oppløsningsevne økes slik at man kan få forstørrelser opptil cirka 1400 ganger. Det tilsvarer at man kan skjelne mellom to punkter som har en innbyrdes avstand på 0,2 mikrometer (μm). Forstørres bildet ytterligere, er det en tom forstørrelse, det vil si at man ikke vil se nye detaljer i bildet.

Ultrafiolett lys har en bølgelengde mellom 400 og 100 nanometer (nm) og er usynlig, men det får visse stoffer til å utstråle absorbert lysenergi, som er et mer langbølget og derfor synlig lys, såkalt fluorescenslys. Ved å behandle det mikroskopiske preparatet med spesielle fluorescerende stoffer (fluorokromer) kan man få detaljer i preparatet til å fluorescere med forskjellige farger i spesielt oppbygde «pålys»-mikroskoper, fluorescensmikroskoper.

Fluorescensteknikker benyttes i stor grad i medisinsk og biologisk forskning og i patologisk anatomisk diagnostikk, for eksempel i immuncytologisk og immunhistologisk synliggjøring av antigen-antistoffreaksjoner (immunhistokjemi).

Til undersøkelse av levende vev og celler benyttes i tillegg fasekontrastmikroskoper, som er basert på at lyset brytes forskjellig i forskjellige vevselementer. Ved brytingen forsinkes lysbølgene mer eller mindre, slik at de ikke holder følge med hverandre. Disse såkalte faseforskjellene kan ikke oppfattes av øyet, men man kan ved hjelp av filteranordninger omdanne dem til amplitudeforskjeller. Filtrene vil svekke lys som ikke er blitt avbøyd i preparatet, og forsinker det med en kvart bølgelengde. Etter at lyset har passert filteret, vil det enten være i fase eller i motfase med de brutte strålene. Ved interferens vil det enten øke eller minske de brutte lysstrålenes amplituder (utslag), og kontrastene forsterkes. Fasekontrastmikroskopi brukes mye i biologisk og medisinsk forskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.