Med mishandling av barn, barnemishandling, forstår man i første rekke at barn påføres fysiske skader av foreldre eller de som har omsorg for det. Det er lett å oppdage og fører vanligvis til at barnet bringes til lege eller sykehus, dersom skaden er alvorlig. Også omsorgssvikt er en form for mishandling, som er mye vanligere, og som byr på større problemer både å definere og å komme under vær med når det forekommer. Med omsorgssvikt forstår vi at foreldre eller de som har omsorgen for barnet, påfører det fysisk eller psykisk skade, eller forsømmer det så alvorlig at barnets fysiske og/eller psykiske helse og utvikling er i fare.

Forekomsten av omsorgssvikt og mishandling er det vanskelig å få noen sikker oppgave over, fordi både definisjoner og påvisning i praksis varierer med barnets alder, kulturelle holdninger og type miljø. Likeledes er det vanskelig å bli helt sikker på om forekomsten øker, slik man lett får inntrykk av, eller om dette skyldes at oppmerksomheten om slike forhold er blitt større. Det siste gjelder spesielt seksuell mishandling (jfr. incest).

Fra Norge foreligger det registreringer som indikerer at det forekommer ca. 2500 nye tilfeller av omsorgssvikt og ca. 500 tilfeller av fysisk mishandling per år, eller henholdsvis ca. 500 og ca. 1000 nye tilfeller per 1 million innbyggere. Men langt flere er i faresonen, og økningen av barnevernssaker de senere år er en indikasjon på dette. I 2005 hadde det offentlige tatt over omsorgen for 7100 barn og unge efter vedtak i fylkesnemnda, men langt flere (ca. 32 100 i 2005) krevde mindre drastiske tiltak fra barnevernet slik som besøkshjem, økonomisk hjelp, barnehage eller støttekontakt. I 2005 var vel 10 000 barn nye i barnevernet. Økningen har vært mest markert for tenåringer. I forhold til folketallet var det i 2005 33,8 per 1000 gutter som tok imot ett eller flere tiltak, mot 30,1 per 1000 piker.

Når samlivsproblemene og tendensen til familiesplittelse på foreldresiden stadig blir mer vanlig, kan man ikke undres over at spørsmålet om barns levekår bekymrer vår samtid, all den tid registrert omsorgssvikt sikkert bare er en liten del av det samlede problem. Vi vet også at forekomsten varierer med de største byene på topp, slik at også utviklingen av bosetningen representerer en snikende trussel mot barns levekår.

Verken fysisk mishandling eller omsorgssvikt er noe nytt, heller ikke seksuelle overgrep. Det nye er at helsevesenet langsomt og vel også nølende har erkjent dette som viktige tilstander i sin praksis. Bestemte fysiske skader, blåmerker, brudd og i verste fall hjerneskader, som bortforklares som følger av hendelige ulykker, er etter hvert blitt identifisert som påført skade, ofte på grunnlag av karakteristiske særtrekk både ved skadene og skadeberetningen. Både brannskader og skader mot kjønnsorganene kan vekke mistanke. Vanskeligheten er ofte å reise spørsmålet og iverksette tiltak, fordi både omsorgssvikt og mishandling naturlig nok er temaer som provoserer barnets foresatte. Ofte må man søke støtte for sin mistanke både i barnets, foreldrenes og familiemiljøets spesielle særtrekk. Unge og umodne foreldre, som ofte har vært mishandlet selv, veslevoksne og utrygge barn som også er vaktsomme, og ustabile og problemfylte familieforhold, hvor også rusmiddelbruk og ytre tilpasningsproblemer gjør seg gjeldende, kan styrke mistanken når den først er vakt på grunnlag av mer direkte tegn hos barnet. Spesielle former for omsorgssvikt kan ytre seg som dårlig trivsel og vekst, som kan bero på dårlig følelsesmessig omsorg. Barn kan også påføres symptomer og påstander om å være sykt av engstelige foreldre, som stadig presser på for å få det mer undersøkt.

Tiltak mot mishandling og omsorgssvikt krever først og fremst at en skaffer seg oversikt over familiens situasjon, problemer og resurser. Dernest må man så langt råd er, skaffe familien den praktiske hjelp det er behov for, i samarbeid med barnevernet. Barnet selv må få den hjelp og beskyttelse det trenger, og man må finne løsning på det ømfintlige forhold å balansere hjelp og kontroll. Ved påvist mishandling blir ofte foreldrene skeptiske til sine hjelpere, på grunn av frykten for at barnevernet kan overta omsorgen.

I Norge anbefales at det etableres såkalte ansvarsgrupper i hver enkelt sak der omsorgssvikt og barnemishandling blir erkjent. Disse skal følge utviklingen og registrere behov familien har for hjelp, eventuelt avgjøre når omsorgsovertagelse er aktuelt og forberede denne. Familiene må ofte tilbys egen behandling, der samhandlingene mellom foreldre og barn kan bearbeides.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.