Morkake eller placenta som er en del av fosteret, begynner å dannes umiddelbart etter implantasjonen, dvs. etter at det befruktede egget (blastocysten) har slått seg ned i livmorslimhinnen. Det ytterste cellelaget i blastocysten vokser inn i livmorslimhinnen, samtidig som cellene deler seg og danner det som blir til morkaken (se fosterutvikling). Til å begynne med er det placenta rundt hele embryoet (fosteret), men etter hvert som det vokser, tilbakedannes den delen av placenta som vender ut mot livmorhulen. Placenta vokser i takt med fosteret og er i funksjon gjennom hele svangerskapet.

Placenta består av en rekke totter (villi). Hver tott inneholder forgreninger fra blodårene i navlesnoren og ligger badet i morens blod i det som kalles det intervillære rom. Det eneste som skiller fosterets blod og morens blod, er cellene i fosterets kapillarer og et enlaget cellelag i tottene, med litt tynt vev imellom. Morens og fosterets blod kan derfor ikke bli blandet.

All transport av næringsstoffer og oksygen fra mor til foster skjer over disse cellelagene i tottene, og slaggstoffer og karbondioksid transporteres tilbake til mor fra foster. Noen næringsstoffer transporteres aktivt over cellene ved prosesser som foregår i morkakecellene. Andre strømmer passivt gjennom cellene fordi konsentrasjonen er forskjellig på hver side av cellene (osmose). Oksygen passerer f.eks. fra morens blod over i fosterets fordi oksygentrykket er størst i morens blod. Karbondioksid siver den motsatte veien fordi denne gassen finnes i størst konsentrasjon i fosterets blod.

Placenta produserer en rekke hormoner og andre stoffer. Bare en del av disse stoffene er kjent. Et viktig hormon er progesteron, det svangerskapsbevarende hormonet. Det har mange virkninger i kroppen, en av dem er at glatte muskelceller blir slappere. Blir progesteronet borte, begynner livmoren å trekke seg sammen, og fosteret støtes ut. Et annet hormon, hCG (humant choriongonadotropin), er det hormonet man kan påvise i svangerskapstester i urin eller blod.

I begynnelsen av svangerskapet dekker placenta en forholdsvis stor del av veggen i livmorhulen, men etter hvert som livmoren vokser, dekker den en relativt mindre del. På slutten av svangerskapet kan placenta ligge hvor som helst i livmoren. Vanligvis ligger den øverst i livmoren. Ligger den så langt nede at den helt eller delvis dekker indre mormunn, kalles det placenta previa (forliggende morkake). Dette er en potensielt alvorlig svangerskapskomplikasjon som kan føre til store blødninger i slutten av svangerskapet eller begynnelsen av fødselen. Man må derfor som regel gjøre keisersnitt. Risikoen for å få forliggende morkake øker med antall tidligere svangerskap.

Ved termin veier placenta 500–600 g og ser ut som en blårød skive, 2–3 cm tykk og 15–20 cm i diameter. Den siden som vender mot fosteret, er kledd av fosterhinne og er blank og glatt. Den siden som vender mot moren, er ruglete.

Tredje stadium av fødselen, placentas fødsel, begynner når barnet er født. Livmoren trekker seg kraftig sammen, og det fører til at placenta løsner fra sitt feste i livmorveggen.

I moderne fødselshjelp er det vanlig å gi en sprøyte med stoffet oxytocin like etter at barnet er født. Det bidrar til bedre sammentrekning av livmoren og gjør at det blir mindre blødning når placenta fødes. Jordmoren sjekker at placenta er løs ved å dra forsiktig i navlesnoren. Er morkaken løs, drar hun den varsomt ut samtidig som kvinnen presser. Placenta fødes gjerne i løpet av noen få minutter. Det hender at den ikke vil komme ut av seg selv, og er den ikke kommet i løpet av en time, må fødselshjelperen hente den ut med hånden. Kvinnen må da ha epiduralanestesi eller narkose.

Se også placentabarrieren, placentasvikt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.