multippel endokrin neoplasmi

Multippel endokrin neoplasmi, flere arvelige tilstander som disponerer for utvikling av svulster (neoplasier), både adenomer (godartede svulster) og adenokarsinomer (kreftsvulster) i forskjellige endokrine (hormonproduserende) kjertelorganer. Svulstene kan gi abnorm hormonproduksjon, som gir opphav til en del av de aktuelle symptomkomplekser. Man skiller mellom forskjellige MEN-typer:

MEN type 1 ble tidligere kalt Werners syndrom, senere multippel endokrin adenomatose type 1 og i dag multippel endokrin adenokarsinomi. Syndromet består av hyperplasi (økt vekst og aktivitet, men ikke kreftutvikling) i de parathyreoide kjertler, adenokarsinomer i endokrint kjertelvev i bukspyttkjertelen (pancreas) og tolvfingertarmen (duodenum), adenomer i hypofyse-kjertelvevet, i binyrebarken og/eller i skjoldbruskkjertelen (thyreoidea), med synkende hyppighet i nevnte rekkefølge. Mer enn halvparten av pasientene har affeksjon av mer enn ett av nevnte organer, og 20 % har i tre eller flere. MEN1 skyldes mutasjon i meningenet, som sannsynligvis er et anti-onkogen som normalt regulerer celletilvekst. Tilstanden er dominant arvelig og gir noe tidligere symptomer hos kvinner (gjennomsnittlig i 30-årsalderen) enn hos menn (ca. 40 år).

De kliniske symptomene preges av forhøyet kalsiumnivå i blodet (hyperkalsemi), nyrestein, multiple magesår, lavt blodsukker (hypoglykemi), hodepine, synsfeltutfall, nedsatt hypofysefunksjon, nedsatt melkeproduksjon (galaktoré) og menstruasjonsforstyrrelser hos kvinner og impotens hos menn, akromegali, og en sjelden gang Cushings syndrom, med synkende hyppighet i nevnte rekkefølge.

Behandlingen er først og fremst kirurgisk fjerning av symptomgivende og tilgjengelige svulster, dessuten medikamentell behandling av økt hormonproduksjon eller av de sekundære virkningene av endret hormonproduksjon.

Leveutsiktene er redusert. Halvparten av pasienter med MEN1-syndrom dør før 50-årsalder.

Navnet Werners syndrom etter den tyske legen C. W. Otto Werner (1879–1936).

MEN type 2 deles videre inn i MEN2a og MEN2b, samt non-MEN familiært medullært thyreoideakarsinom (FMTC).

Alle tre tilstander er dominant arvelig. MEN1 og MEN2 skyldes mutasjon i ret-genet, som normalt koder for en vekstfaktor-reseptor. Genmutasjonen kan påvises ved blodprøve (DNA-analyse).

Et fellestrekk er tidlig og multippel forekomst av en spesiell kreftform i skjoldbruskkjertelen, nemlig medullært thyreoideakarsinom (MTC). Ved MEN2a og 2b opptrer det i 70 % av tilfellene spesielle svulster i binyrebarken (dobbeltsidig feokromocytom) og en del andre neoplasier eller påfallende og typiske kroppsforandringer.

MTC og forstadiene til slike svulster produserer hormonet kalsitonin, og blodprøve for kalsitonin spiller stor rolle for primær diagnose (ofte via familieundersøkelser) og oppfølging av pasienter med disse syndromer. Ved gentesting (for mutasjon i RET-proto-onkogenet som koder for et reseptorprotein, reseptor tyrosin kinase, en regulator av cellevekst) og ved kalsitoninprøver kan man finne de familiemedlemmer til kjente indekspasienter med disse syndromene som er disponert for å utvikle MTC.

Behandlingen består i å fjerne skjoldbruskkjertelen og de tilgrensende lymfeknuter for å hindre (videre) utvikling av MTC, samt nøye oppfølging livet ut for å påvise eventuell spredning eller svulstutvikling i andre organer.

MTC vokser ofte langsomt, og man kan oppnå god livsforlengende effekt ved å fjerne metastaser etter hvert som de påvises, slik at sjansene for 10-års overlevelse etter MTC-diagnose er 80–90 %.