Munn-til-munn(-nese)-metoden, kunstig åndedrett som gis ved at hjelperen, uten spesielle hjelpemidler, blåser luft inn i lungene til personer som selv ikke kan puste (f.eks. ved hjertestans), eller som ikke puster tilstrekkelig, f.eks. på grunn av skader eller forgiftning med respirasjonshemmende stoffer.

Oksygeninnholdet i utåndingsluften fra hjelperen, som blir pasientens innåndingsluft, er lavere enn i vanlig luft (15–17 % O2 i stedet for 21 %). Dette er likevel tilstrekkelig til å gi pasientens blod et tilfredsstillende oksygeninnhold, så fremt lungefunksjonen er god.

Ved hjertestans vil munn-til-munn(-nese)-ventilasjon, uten at det samtidig gjøres hjertekompresjon (se hjerte-lunge-redning), ikke gjøre særlig nytte.

1) Knepp eller riv opp klær som dekker pasientens hals og overkropp slik at man kan se at brystkassen hever seg under innblåsing.

2) Fjern eventuelle matrester, slim, oppkast, løse proteser m.m. med fingrene.

Munn-til-munn(nese)-ventilasjon kan noen ganger være uappetittlig på grunn av slim eller oppkast som ikke lar seg fjerne helt. Ved å legge et lommetørkle over pasientens munn kan noe av ubehaget unngås, uten at det går ut over effektiviteten av prosedyren. Det finnes også enkle ansiktsmasker som tar liten plass, og som kan brukes for å unngå all direkte forbindelse mellom hjelperens og pasientens munn.

3) Sørg for fri luftvei ved å bøye hodet bakover samtidig som underkjeven skyves fremover.

4) Legg munnen over pasientens munn, med leppene på utsiden av pasientens lepper, og blås inn. Hos små barn legges munnen over både munn- og neseåpning samtidig. Se at brystkassen hever seg under innblåsing. Hvis ikke, kan det skyldes at man ikke har fri luftpassasje fra svelget og ned i lungene, og at luften i stedet passerer gjennom spiserøret og ned i magen.

5) Fjern munnen fra pasientens munn (eventuelt munn-nese) og se at brystkassen faller sammen igjen.

6) Innblåsingen gjentas 10–12 ganger per minutt (sjeldnere hvis det samtidig utføres hjertekompresjon) inntil pasienten puster på egen hånd, eller hjelpere som kan starte avansert ventilasjon (intubasjon) er kommet.

En vanlig feil er å forsøke å puste luft så raskt og dypt som mulig inn i pasientens lunger. Det kan gi svimmelhet eller besvimelsesanfall hos hjelperen (se hyperventilasjon). Hos små barn er det viktig at man tilpasser innblåsingen til lungenes størrelse. Se på brystkassens bevegelse ved innblåsing.

Se også frie luftveier.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.