Natrium, metallisk grunnstoff (alkalimetall), kjemisk symbol Na. Natrium oksideres raskt i luften og reagerer kraftig med vann, idet det dannes en sterk base, natriumhydroksid (NaOH, natronlut) og hydrogen. Ved reaksjonen utvikles varme, som kan antenne hydrogenet. Metallet må derfor oppbevares under petroleum eller en annen væske som det ikke reagerer med.

Natrium finnes i naturen i form av forskjellige salter, særlig som natriumklorid (NaCl, koksalt). Vanlig sjøvann inneholder omtrent 3,5 % NaCl. Et voksent menneske inneholder ca. 100 g natrium. En tredel av dette er bundet i benvevet, og storparten av det øvrige finnes i blodet og i vevsvæsken. Cellene inneholder bare ubetydelige mengder av stoffet. Natrium opptas i kroppen fra mat og drikkevann, og det forekommer i organismen som det positive ionet Na+.

Natriumionet har mange oppgaver i menneskekroppen:

Det osmotiske trykket er basert på det fenomenet at når to oppløsninger med forskjellig styrke befinner seg på hver sin side av en halvt gjennomtrengelig membran, trekker den sterkeste oppløsningen vann til seg helt til begge oppløsningene har samme styrke. Slik reguleres opptaket og utskillelsen av vann i kroppscellene (se også cellen, diffusjon, osmose). Forholdet mellom mengden av vann og salt i kroppen reguleres av nyrene.

Surhetsgraden er avhengig av mange faktorer, men i den grad den gjelder natriumioner, dreier det seg om natriumhydrogenkarbonat (NaHCO3, natron), som sammen med karbondioksid i vevsvæsken og blodet utgjør et buffersystem. En buffer er et kjemisk reaksjonssystem som tillater forskyvninger ved forandringer i mengdeforholdet mellom de sure og de basiske stoffene (basisk er det motsatte av sur) uten at det skjer noen vesentlig endring av surhetsgraden. Nyrene og leveren har en sentral oppgave når det gjelder å bevare den riktige surhetsgraden i organismen.

Mengden av kaliumioner inne i cellen er vanligvis langt større enn mengden av natriumioner, men utenfor cellen er forholdet normalt omvendt. Cellen holder mengden av natriumioner på et lavt nivå ved å bruke energi til å pumpe ut natriumioner. Denne pumpingen krever en ganske betydelig del av cellens energiforbruk. Når konsentrasjonen av natriumioner utenfor cellen er mye større enn innenfor, fører det til at transporten av natriumioner inn i cellen «går av seg selv» dersom cellen tillater denne transporten. I slike tilfeller kan denne transporten kobles sammen med en transport av stoffer som cellen trenger, f.eks. sukker og aminosyrer. Denne formen for transport er viktig bl.a. i tarmcellene, der næringsstoffer blir tatt opp i kroppen.

Transporten av natriumioner ut av cellen gir opphav til en elektrisk spenningsforskjell mellom innsiden og utsiden av celleveggen (dette gjelder alle celler) på 60–70 millivolt. Særlig for nerveceller gjelder det at celleveggen slipper igjennom natriumioner når cellen skal lede en impuls. Da synker spenningsforskjellen til (nesten) null ved at en god del av energioverskuddet blir tatt opp av celleveggen (se aksjonspotensial).

Konsentrasjonen i kroppsvæskene reguleres meget nøye, og dette er av fundamental betydning for cellenes funksjoner. Reguleringen skjer normalt ved at utskillelsen holder følge med opptaket. Natrium utskilles hovedsakelig med urinen, men mindre mengder forlater organismen også via avføring og svette. Dersom natriumutskillelsen svikter, som ved bl.a. nyre-, lever- og hjertelidelser, vil organismen søke å bevare den normale konsentrasjonen ved å holde tilbake vann. I slike tilfeller kan det utvikles ødemer (på grunn av hypernatriemi). På den annen side vil en altfor stor utskillelse av natrium føre til at også utskillelsen av vann øker, slik at organismen tørker ut, og man risikerer uremi og svikt i kretsløpet (hyponatriemi).

Natriumtap forekommer f.eks. ved Addisons sykdom, diabetes mellitus (sukkersyke) og visse nyrelidelser. Også alvorlige tilfeller av oppkast og diaré og sterk svetting kan føre til at natriumkonsentrasjonen i kroppsvæskene blir for lav, dersom natriumtapet ikke erstattes samtidig med vanntapet.

Stort inntak av natrium i maten fører til økt risiko for forhøyet blodtrykk. Inntak av salt gjennom vanlig norsk kost i dag ligger på 10– 15 gram/døgn. Anbefalt inntak (Food and Drug Adm., USA) bør være 3– 4,5 gram NaCl/døgn

Den lave normale natriumkonsentrasjonen inne i cellene opprettholdes av cellene selv via en mekanisme som kalles natriumpumpen (se også nervesystemet).

Foreslå endring

Kommentarer

14. mai 2014 skrev ingvill brastad

Hei, jeg stusser på innholdet i tekstboksen på denne siden, "hebraisk neter, egypternes navn på kaliumkarbonat (soda)". Er kaliumkarbonat korrekt, eller skulle det stått natriumkarbonat?

21. mai 2014 svarte Georg Kjøll

Hei Ingvill. Bra spørsmål! Det ser ut som det har rett og at natrun betød natriumkarbonat (sodium carbonate) på de semittiske språkene: http://referenceworks.brillonline.com/entries/encyclopaedia-of-islam-2/natrun-SIM_5852?s.num=256&s.start=240.



Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.