Nevroleptika, fellesbetegnelse for legemidler som har effekt på psykotiske symptomer slik som bl.a. vrangforestillinger og hallusinasjoner. Nevroleptika ble oppdaget og introdusert i behandlingen av alvorlige psykiske lidelser i begynnelsen av 1950-årene.

Det finnes ulike typer av nevroleptika. Blant de såkalte førstegenerasjonsnevroleptika eller typiske nevroleptika (utviklet i 1950–60-årene) har man skilt mellom såkalte høydosenevroleptika (f.eks. klorpromazin) og lavdosenevroleptika (f.eks. haloperidol) fordi antall mg som kreves for antipsykotisk effekt, samtidig gav pekepinn om hvor mye nevrologisk-motoriske (lavdose) eller antikolinerge (høydose) bivirkninger man fikk.

Lavdosenevroleptika hadde mindre antikolinerge og mer motoriske («ekstrapyramidale») bivirkninger enn de såkalte høydosenevroleptika.

I løpet av 1970–90-årene er det utviklet en rekke nye nevroleptika. Disse såkalte annengenerasjonsnevroleptika kalles ofte atypiske, fordi de i forhold til de tradisjonelle nevroleptika har en annen reseptorprofil, har mindre tendens til å gi nevrologisk-motoriske bivirkninger og dessuten kan ha bedre effekt på negative symptomer. Eksempler på såkalte atypiske nevroleptika markedsført i Norge (per 2007) er klozapin og risperidon.

Indikasjon for bruk av nevroleptika er spesielt psykoser og manisk oppstemthet, men i lavere doser kan medikamentene også dempe annen angst og uro. Det er ingen absolutte kontraindikasjoner utenom uttalte alkohol- og sovemiddelforgiftninger, men toleransen for midlene kan være redusert ved en del sykdommer og samtidig bruk av andre medikamenter.

Nevroleptika har fire hovedvirkninger:

Uspesifikk sedativ-hypnotisk virkning som medfører at pasienten blir roligere og mer avspent. Virkningen kan eventuelt være søvndyssende. Den inntrer raskt.

Spesifikk-dempende virkning som medfører nedsatt aktivitet. Pasienten bryr seg mindre om indre (psykotiske) eller ytre stimuli. Virkningen demper psykotisk uro og agressivitet.

Psykostimulerende virkning som øker aktivitet.

Antidepressiv effekt som bedrer stemningsleiet.

Det er spesielt den spesifikk-dempende virkningen som er avgjørende for den gode antipsykotiske virkningen av disse stoffene. Effekten muliggjør at personen kan holde sine psykotiske symptomer i sjakk, og dermed også klare å ta imot psykologisk støtte og andre psykososiale tilbud som øker mestringsevnen og dermed stresstoleransen.

Nevrologiske bivirkninger er vanligst, f.eks. nedsatt spontan motorikk (akinetisk syndrom), parkinsonisme, akatisi (uro uten psykisk angst) samt akutt eller sent oppstående ukontrollerte sammentrekninger av enkelte muskelgrupper i kroppen (dystoni). Slike nevrologiske bivirkninger er spesielt vanlig ved bruk av de eldre, typiske (førstegenerasjon) nevroleptika. Ved for høy dosering kan noen også oppleve å bli sløvet. Andre bivirkninger som kan forekomme, er bl.a. vektøkning og redusert seksuell lyst og evne (ejakulasjonshemning, orgasmehemning). Den alvorligste bivirkning er malignt nevroleptikasyndrom.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.