Nomenklatur er en systematisk ordning av fagtermene i en vitenskap eller kunstart. I anatomien utgjør dette en systematisk samling av begreper som gir en entydig, internasjonal betegnelse på organer og organdeler.

Faktaboks

Uttale
nomenklatˈur
Etymologi
av latin nomenclatura, ‘navnefortegnelse’, egentlig 'navn som ropes ut', av latin clamare, 'rope ut'. I antikken kunne en nomenclator være en slave som ledsaget sin herre i Romas gater, og som skulle si navnene til dem de møtte, slik at den fornemme og kanskje nærsynte romeren kunne bestemme seg for hvem han ville hilse på, og hvem han ville unngå å treffe.

Historikk

Allerede i oldtiden hadde man egne betegnelser på forskjellige organdeler i kroppen. Ofte ble de gitt navn etter gjenstander for å lette gjenkjennelsen dersom det var en viss likhet. Eksempelvis var tibia navnet på et fløytelignende instrument, thorax var navnet på de greske krigernes brystpanser, og fibula var navnet på en bøylenål.

De anatomiske navnene på organer var gitt av antikkens greske og romerske leger, og både greske og latinske navn var derfor i bruk, også etter at Vest-Romerriket var gått til grunne på 400-tallet evt. Gjennom påvirkning av arabisk medisin kom den middelalderske nomenklaturen til å bli en underlig blanding av greske, latinske, arabiske, syriske, persiske og hebraiske uttrykk, ofte blandet opp med religiøse antydninger (se korsbeinet) eller gitt poetiske uttrykk. Naturlig nok førte de mange innbyrdes oversettelsene av medisinske verker til misforståelser. Eksempelvis ble den gamle, antikke betegnelsen forlårbeinet (femur) etter hvert erstattet med canna coxae ('hoftens rør'), og ekstremitetenes bøyeside ble kalt pars domestica ('hjemmets del'), mens strekksiden ble kalt pars silvestis ('skogens del'). Fra araberne har vi ennå beholdt navnene på hjernehinnene, som poetisk ble kalt dura mater og pia mater – hjernens 'mødre', fordi de omhyllet og beskyttet hjernen.

Først gjennom den flamske anatomen Andreas Vesalius (1514–1564) ble nomenklaturen utviklet til noe som minner om dagens navnsetting. Han forkastet alle uttrykk som hadde preg av arabisk. I stedet gjennomførte han en latinsk nomenklatur (eller latinisert gresk). Latin var det det språket som universitetene og det lærde Europa brukte som kommunikasjonsspråk på denne tiden. Siden latin var blitt et 'dødt' språk, var dette samtidig en garanti mot språklig utvikling og forandring. Også den tyske anatomen Joseph Hyrtl (1810–1894) må nevnes som en (senere) reformator av anatomisk nomenklatur.

Vår tids nomenklatur

Likevel var det ikke til å unngå at nasjonale språklige særpreg i noen grad kom til å endre nomenklaturen landene imellom. Men fortsatt begynner et anatomisk navn generelt med å angi hva slags organtype det er snakk om (nervus, arteria, musculus). For musklenes vedkommende angis funksjonen (flexor/extensor). Deretter følger en angivelse av organets plassering i kroppen (for eksempel arteria brachialis), og til slutt en nøyaktigere topografisk angivelse (longus/brevis, anterior/superior, lateralis/medialis) dersom det finnes to eller flere organer med samme navn.

En viss 'modernisering' har likevel fått innpass. Eksempelvis er diftongene 'ae' og 'oe' gradvis blitt erstattet med 'e'. På norsk har tendensen vært å erstatte 'x' med 'ks', 'th' uten 'h' og 'ch' med 'k'. Det er også velkjent at engelsk nomenklatur ofte synes å fremstå 'motsatt' av den normal-latinske (eksempelvis femoral artery = arteria femoralis).

Anatomi

For å skape en internasjonal enhet i terminologien, inviterte den tyske anatomiforeningen (Deutsche Anatomische Gesellschaft) i 1889 ni anatomer fra England, USA, Frankrike og Italia, foruten Tyskland, til sammen å skape en internasjonal norm for nomenklaturen. I 1895 hadde arbeidet med dette kommet så langt, at det ble godkjent under et fellesmøte i Basel, under betegnelsen Baseler Nomina Anatomica, forkortet BNA. Det var et omfattende og grundig opprydningsarbeid.

Men i de påfølgende årene hadde det innkommet adskillig kritikk, og det oppsto stadig forslag til endringer. Under et nytt møte ble de nye forslagene vedtatt i 1935, denne gang i Jena som Jenaer Nomina Anatomica, forkortet JNA. Noen av de viktigste endringene var å i større grad erstatte greske betegnelser med latinske, samt at man fjernet personnavn (eponymer) fra nomenklaturen – noe som i ettertid har vist seg vanskelig å gjennomføre konsekvent.

Den siste større revisjon fant sted under den sjette internasjonale anatomkongressen i Paris 1955. Vedtakene fra dette møtet, kalt Pariser Nomina Anatomica (PNA), er fremdeles retningsgivende. I 1960 ble det imidlertid vedtatt å opprette en kommisjon – The International Anatomical Nomenclature Committee (IANC) – som fortløpende overvåker utviklingen og med visse mellomrom har utgitt i bokform den til enhver tid gjeldende nomenklatur-normen (Nomina Anatomica). Siste gjeldende utgave er kalt Terminologia Anatomica (TA) og er fra 1998. Det er også utgitt en Terminologia Histologica (fra 2008) og en Terminologia Embryologica (fra 2009).

Sykdommer

Sykdomsnomenklaturen er yngre enn den anatomiske nomenklatur. Den er ofte satt sammen av til dels konstruerte «latinske» former, og ikke sjelden tilføyet egennavn (etter vedkommende sykdoms «oppdager», for eksempel Calvé-Legg-Perthes' sykdom), i motsetning til den anatomiske nomenklaturen, hvor man har forsøkt å avskaffe dette. Også innen sykdomsnomenklaturen går man i økende grad vekk fra egennavnene. For eksempel heter Bekhterevs sykdom nå ankyloserende spondylitt i fagmiljøene, men egennavnene henger ofte ved i daglig språkbruk.

I dag er det omtrent 8000 internasjonalt fastlagte anatomiske navn av både latinsk og gresk opphav, som uavhengig av herkomst blir bøyd etter latinens grammatikalske regler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg