ikke-kovalente bindinger

Ikke-kovalente bindinger er tiltrekninger mellom molekyler. På tross av navnet, er de ikke kjemiske bindinger i tradisjonell forstand slik som enkeltbindinger (for eksempel C–H) og dobbeltbindinger (for eksempel C=O).

Disse tiltrekningskreftene deles ofte inn i tre hovedtyper:

• London-bindinger (også kalt van der Waals-bindinger; tiltrekninger mellom upolare molekyl)
• dipol-dipol-bindinger (tiltrekninger mellom polare molekyl)
• hydrogenbindinger (en variant av dipol-dipolbindinger mellom polare molekyl som har O–H, N–H eller F–H-binding i seg)

Det er også andre, mindre vanlige tiltrekningskrefter, for eksempel mellom benzenringer, og overgangsformer mellom de ulike tiltrekningskreftene.

IUPAC bruker begrepet van der Waals-binding som fellesbegrep for London-, dipol-dipol- og hydrogenbindinger, mens andre er vant til å bruke begrepet van der Waals-binding i samme betydning som London-bindinger.

I tillegg kommer ionebindinger, tiltrekninger mellom ioner med motsatt ladning.