Obsessiv-kompulsiv lidelse er en samlebetegnelse for psykiske sykdommer kjennetegnet av langvarige tvangstanker (obsesjoner) og/eller tvangshandlinger (kompulsjoner). Sykdommen må skilles fra tvangstanker eller tvangshandlinger som kan forekomme som ledd i andre psykiske sykdommer.
Omtrent 1–2 prosent av alle voksne vil til enhver tid ha en tvangslidelse. Livstidforekomst er 2,5 prosent, og sykdommen er like vanlig hos kvinner og menn.
Sykdommen debuterer oftest i siste halvdel av tenårene, men hos menn kan den debutere allerede i barnealderen (6–15 år). Hos kvinner kommer symptomene ofte noe senere (20–29 år).
Tilstanden utvikler seg gjerne gradvis uten at det man kan påvise noen spesiell utløsende årsak.
Det antas å være flere faktorer som har betydning. Arv spiller sannsynligvis en rolle ettersom det er høyere forekomst av tvangslidelse hos eneggede enn toeggede tvillinger. Det er også høyere forekomst blant nære familiemedlemmer.
Det foreligger ofte lette tegn på nevrologiske sykdommer ved tvangslidelse. En undergruppe tvangslidelse er årsaksmessig knyttet til Tourettes syndrom.
Hos enkelte kan sykdommen komme i kjølvannet av en gjennomgått streptokokkinfeksjon (autoimmun sykdom). Ved tvangslidelse viser hjerneundersøkelser forandringer i forhold til hos friske, samt andre typer lidelser i frontallappenes funksjon, i deler av det limbiske system og basalganglier.
Nyere forskning støtter ikke tidligere antagelser om at psykodynamiske forhold knyttet til renslighet, aggresjon og kontrollbehov («analfase») er den primære årsaken til tvangslidelse, selv om psykologiske forhold hos noen kan ha betydning for symptomenes utforming og alvorlighet.
Tvangstanker er stadig tilbakevendende tanker, impulser til å gjøre noe eller fantasier som oppleves som påtrengende og meningsløse og som gir angst. Tankeinnholdet kan være knyttet til å slå, til å rope ut obskøne ord eller andre upassende utsagn i forsamlinger og til å utføre usømmelig atferd eller annet som personen opplever som ekstremt ubehagelig og angstfremkallende.
Tankeinnholdet er vanskelig å slå bort. Tankene kan ikke forstås som overdreven uro overfor virkelige problemer. Personen forstår at tankene har opphav i eget sinn, og forsøker å undertrykke eller motvirke tankene. Dette fører ofte til at personen får funksjonssvikt og hemning i sosial utfoldelse.
Tvangshandlinger er gjentatte konkrete eller mentale handlinger som personen føler seg tvunget til å utføre som en følge av tvangstanker eller absolutte regler som hen har for seg må følges for enhver pris. Handlingene utføres for å unngå eller redusere angst og uro, eller for å forhindre at en fryktet hendelse eller situasjon skal inntreffe. Eksempler er urimelig hyppig vasking av hender, kontroll av at kraner er lukket eller dører låst eller tvangsmessig berøring av alle vegger når man går gjennom et hus.
Tvangshandlingene opptar unødig tid, noe som går ut over andre oppgaver, og de er som regel forbundet med noen grad av funksjonssvikt. Hos noen kan tvangshandlinger også medføre fysisk skade som for eksempel hudskade på grunn av for mye vasking.
Personer som lider av tvangslidelse, har ofte også andre lidelser som for eksempel fobier og depresjoner. Tvangssymptomer forekommer også ved en rekke andre psykiske sykdommer. Eksempler er schizofreni, dype depresjoner, anoreksi, hypokondri og impulsforstyrrelser. Ved enkelte hjerneskader og -sykdommer kan det også oppstå tvangshandlinger eller -tanker. Diagnosen tvangslidelse krever derfor grundig legevurdering.
Hvis tvangshandlinger dominerer, er atferdsterapi (eksponeringsbehandling) første behandlingsvalg. Personen utsetter seg for noe som fryktes, for eksempel noe skittent, men instrueres i ikke å reagere som vanlig, som for eksempel å vaske seg (responsprevensjon). Derved reduseres angsten over tid.
Hvis det er tvangstanker som dominerer, uten at dette er knyttet til ritualer, har legemidler med effekt på serotonin best virkning (se legemidler mot depresjon). En kombinasjon av begge terapiformer kan også brukes.
Tilstanden er relativt langvarig med gode og dårlige perioder, blant annet avhengig av ytre belastninger og stress. Omtrent 15 prosent har et mer alvorlig kronisk forløp med gradvis forverring av yrkesmessige og sosiale funksjoner. Aktiv behandling hjelper opptil 80 prosent.
I Norge og Sverige finnes det en egen støtteforening, Ananke, for mennesker med tvangslidelser, pårørende og andre interesserte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.