Operasjon, kirurgisk inngrep, se også kirurgi.

Med operasjoner forstår man nå bare større inngrep, som utføres med skarpe instrumenter og som forutsetter total eller omfattende lokal bedøvelse av pasienten. Punksjoner, snitt i byller, fjerning av fremmedlegemer fra øyet o.l. regnes ikke som operasjoner.

Omtrent tilsvarende skjelner man i kirurgien mellom chirurgia major (den store kirurgi), som krever innleggelse av pasienten, og chirurgia minor (den lille kirurgi), som kan utføres poliklinisk (uten innleggelse på sykehus).

Sårbehandling (reparasjon av ytre og indre skader) er fortsatt en av kirurgiens viktigste oppgaver.

Mange operasjoner må utføres akutt. Dette skyldes at pasientens liv er i overhengende fare, f.eks. på grunn av skader eller plutselig sykdom. De fleste operasjonene er imidlertid elektive, det vil si at tidspunktet for operasjon kan planlegges. Ved elektive operasjoner kan forløpet deles i tre faser: den preoperative fasen, selve inngrepet og den postoperative fasen.

Generelt er det viktig at kirurgen forut for enhver operasjon avgjør om en operasjon er det beste behandlingstilbudet for vedkommende pasient. I den preoperative fasen gjennomgår pasienten forskjellige undersøkelser som skal gi diagnosen og avsløre eventuelle sykdommer som kan øke risikoen ved operasjonen og som kanskje må behandles først. Man må f.eks. behandle en lokal infeksjon, kontrollere blodtrykket, styrke hjertet og bedre ernæringstilstanden. Undersøkelsene og behandlingene utføres, så sant det er mulig, ambulant, men i noen tilfeller må imidlertid pasienten legges inn til observasjon i noen dager før operasjonen. Er det tvil om diagnosen, kan det bli nødvendig å foreta en eksplorativ operasjon. Ved et slikt inngrep åpner man pasienten for å undersøke det syke organet direkte før man bestemmer seg for om pasienten er operabel og eventuelt hvilket inngrep som kan gjøres til beste for pasienten.

Ved akutte operasjoner er det mindre tid til å gjøre grundige preoperative undersøkelser. I samarbeid med anestesilege vurderes pasientens allmenntilstand, hjerte-/lungefunksjon og eventuelt blodprøver før operasjonen startes.

De fleste operasjonene er standardoperasjoner. Disse utføres etter en gjennomprøvd rutine, noe som sikrer et ukomplisert forløp.

Et par timer før operasjonen blir pasienten premedisinert, det vil si at han/hun får en sprøyte eller stikkpille med et beroligende middel og med et middel som reduserer sekresjonen fra bl.a. slimkjertlene i luftveiene. Selve bedøvelsen innledes med en innsprøyting av et hurtigvirkende sovemiddel. Deretter fortsetter man med et anestesimiddel i gassform. Se også anestesi.

Inngrepet ledes av operatøren, som ofte har assistanse av én eller to andre leger. Disse underbinder blødende kar, holder operasjonsfeltet rent, holder organer til side osv. Operasjonssykepleieren har ansvaret for instrumentene og gir dem til kirurgen etter hvert som han/hun får bruk for dem. Operasjonssykepleieren fører regnskap med alt som blir brukt under inngrepet, slik at man ikke risikerer at noe blir glemt igjen i pasienten. Anestesilegen eller anestesisykepleieren overvåker uavbrutt pasientens tilstand ved å kontrollere hvor dyp bedøvelsen er, blodtrykk, puls og åndedrett, og sørger for at pasientens blodtap eventuelt blir dekket ved transfusjon.

Når operasjonen er avsluttet, flytter man pasienten til en postoperativ avdeling. Her er han/hun under stadig tilsyn helt til man er sikker på at kretsløp og åndedrett fungerer tilfredsstillende. Er det stor risiko for komplikasjoner, kan man overføre pasienten til en intensivavdeling. På denne avdelingen har man elektronisk utstyr til kontinuerlig kontroll av alle livsfunksjoner, og forverres pasientens tilstand, kan man gripe inn øyeblikkelig.

Den postoperative fasen forløper i de aller fleste tilfellene uten komplikasjoner. I de første dagene etter inngrepet er det normalt en lett temperaturforhøyelse (til ca. 38 °) og hurtig puls. Dette skyldes at pasientens stoffskifte øker etter en operasjon. En operasjon, og enhver annen belastning av organismen som forstyrrer den fine balansen mellom livsprosessene, øker utskillelsen av hormonet kortisol fra binyrebarken. Kortisol har en rekke virkninger som har stor betydning for organismens evne til å gjenopprette balansen. Hormonet fremmer bl.a. nedbrytingen av protein og fett og oppbyggingen av glukose, som leverer energi til cellene, og disse prosessene øker stoffskiftet.

I den postoperative fasen holdes alle pasientens livsfunksjoner (kretsløp og åndedrett, tarm- og nyrefunksjon, væske- og saltbalansens regulering) under nøye observasjon. Dermed kan man gi støttebehandling hvis det opptrer tegn på at organismens ressurser svikter.

Hvilke komplikasjoner som kan oppstå etter en operasjon, avhenger til dels av operasjonens karakter. En av de mest fryktede komplikasjonene er blodpropper i venene i bena. Slike blodpropper kan rive seg løs og nå frem til lungene via hjertet, og i lungene kan de stoppe til en arterie og i verste fall forårsake pasientens død før man har mulighet til å gripe inn. Blodpropper dannes bl.a. i kar hvor blodstrømmen er langsom. Sengeliggende pasienter, som ikke bruker benmusklene, er utsatt for å få blodpropper fordi blodstrømmen i venene særlig holdes i gang av kontraksjonene fra de omgivende musklene. Av denne grunn skal operasjonspasienter opp av sengen og i bevegelse så snart det er mulig. I tillegg benyttes ofte elastiske strømper for å unngå at for mye venøst blod blir stående i leggene. Ved å stå tidlig opp av sengen kan man dessuten bidra til å forebygge alvorlige lungekomplikasjoner, som kan oppstå når det hoper seg opp sekret i bronkiene hos pasienter med svekkede hostereflekser. Blodfortynnende midler benyttes både før, under og etter langvarige eller store operasjoner for å unngå blodpropp.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.