operasjon (kirurgi)

Forut for enhver operasjon avgjør kirurgen om en operasjon er det beste behandlingstilbudet for pasienten. I den preoperative fasen undersøkes pasienten grundig for å avklare diagnosen og avsløre eventuelle sykdommer eller andre risikofaktorer som kan øke risikoen ved operasjonen og som kanskje må behandles først. Man må for eksempel behandle en lokal infeksjon, kontrollere blodtrykket, optimalisere hjertebehandlingen og bedre ernæringstilstanden.

Undersøkelsene og behandlingene utføres helst poliklinisk, men i noen tilfeller må imidlertid pasienten legges inn til observasjon i noen dager før operasjonen. Er det tvil om diagnosen, kan det bli nødvendig å foreta en eksplorativ operasjon. Ved et slikt inngrep åpner man pasienten for å undersøke det syke organet direkte før man bestemmer seg for om man kan operere pasienten og eventuelt hvilket inngrep som er best.

Ved akutte operasjoner er det mindre tid til å gjøre grundige preoperative undersøkelser. I samarbeid med anestesilege vurderes pasientens allmenntilstand, hjerte-/lungefunksjon og eventuelt blodprøver før operasjonen startes.

De fleste operasjonene er standardoperasjoner. Disse utføres etter en gjennomprøvd rutine, noe som sikrer et ukomplisert forløp.

Et par timer før operasjonen får pasienten en sprøyte eller stikkpille med et beroligende middel og med et middel som reduserer sekresjonen fra blant annet slimkjertlene i luftveiene. Selve bedøvelsen innledes med en innsprøyting av et hurtigvirkende sovemiddel. Deretter fortsetter man med et anestesimiddel i gassform.

Inngrepet ledes av en kirurg (operatøren), som ofte blir assistert av én eller to andre leger. Disse underbinder blødende kar, holder operasjonsfeltet rent, holder organer til side og lignende. Operasjonssykepleieren har ansvaret for instrumentene og gir dem til kirurgen etter hvert som hen får bruk for dem. Operasjonssykepleieren fører regnskap med alt som blir brukt under inngrepet, slik at man ikke risikerer at noe blir glemt igjen i pasienten. Anestesilegen eller anestesisykepleieren overvåker hele tiden pasientens tilstand ved å kontrollere hvor dyp bedøvelsen er, blodtrykk, puls og åndedrett, og sørger for at pasientens blodtap eventuelt blir dekket ved transfusjon.

Når operasjonen er avsluttet, flytter man pasienten til en postoperativ avdeling. Her blir pasienten overvåket helt til man er sikker på pasienten er stabil. Er det stor risiko for komplikasjoner, overføres pasienten til en intensivavdeling. På en slik avdeling er det mange elektroniske apparater som sikrer kontinuerlig kontroll av alle livsfunksjoner, og forverres pasientens tilstand, kan man gripe inn øyeblikkelig.

Den postoperative fasen forløper i de aller fleste tilfeller uten komplikasjoner. I de første dagene etter inngrepet har pasienten ofte lett økt kroppstemperatur (rundt 38 °C) og økt hjertefrekvens. Dette skyldes at pasientens stoffskifte øker etter en operasjon. En operasjon utløser en stressrespons hos pasienten og øker utskillelsen av hormonet kortisol fra binyrebarken. Kortisol har en rekke virkninger som har stor betydning for organismens evne til å gjenopprette balansen. Hormonet fremmer blant annet nedbrytingen av protein og fett og oppbyggingen av glukose, som leverer energi til cellene, og disse prosessene øker stoffskiftet.

I den postoperative fasen kontrolleres alle pasientens livsfunksjoner (blodomløp, pusting, tarm- og nyrefunksjon, væske- og saltbalansens regulering). Dermed kan man gi støttebehandling ved behov.