Papillomavirus, virusslekt i familien Papillomaviridae (se papovavirus) som kan forårsake vorter.

Papillomavirus er vidt utbredt blant både mennesker og dyr. Ulike varianter av viruset infiserer mennesker, kveg, hjortedyr, hunder, geiter, hester, rotter og sauer.

Humane papillomavirus deles inn i over 100 typer, kalt HPV-1, HPV-2 og så videre, som kan bli identifisert og klassifisert inn i 16 (A til P) grupper. De faller naturlig i to hovedgrupper, de som infiserer hud og de som infiserer slimhinner. Blant dem som infiserer slimhinner er det en gruppe som gir livmorhalskreft, mens blant dem som infiserer hud, er det 17 typer som nesten utelukkende isoleres fra pasienter med sykdommen epidermodysplasia verruciformis (se nedenfor).

Papillomavirus er nakne virus der proteinkappen er mangekantet med 72 flater. Arvematerialet er dobbelttrådet DNA som består av ca. 8000 basepar. På grunnlag av ulikheter i arvematerialets oppbygning kan papillomavirus deles inn i grupper, såkalte genotyper.

Viruset kan infisere, men ikke dele seg (replikere), i basalcellene av overhuden og slimhinner. Der etablerer det en persisterende infeksjon hvor multiple kopier av virusets arvemateriale finnes i kjernen i form av sirkulære ekstrakromosomale molekyler. Dannelsen av nye viruspartikler kan bare forekomme i de ytterste differensierte plateepitelcellene som ikke deler seg (se huden). Derfor har det hittil (2007) ikke vært mulig å dyrke papillomavirus i cellekultur.

Papillomavirus er strengt vertsspesifikke og cellespesifikke idet de bare deler seg og vokser i plateepitel (se epitel). Sannsynligvis kan papillomavirus ligge latent i tilsynelatende frisk hud og i slimhinner i mange tiår.

Overføringen av HPV fra person til person foregår ved direkte kontakt. Viruset kan ikke trenge inn gjennom hel hud. Det må foreligge en rift eller skade av huden eller slimhinnen slik at virus kan nå frem til basalcellelaget, som er den celletypen de kan infisere. Man kan finne papillomavirus på våte håndklær og baderomsgulv, noe som kan bidra til spredning av virus. Virus overføres også ved seksuell kontakt. Noen av de HPV-typer som infiserer kjønnsorganer (type 6 og 11) og kan gi condyloma acuminata (se kjønnsvorte), kan også infisere barnets luftveier under fødselen.

Andre HPV-typer som infiserer kjønnsorganer (hovedsakelig type 16 og 18, men også type 11, 31, 33, 35, 42-44) kan gi flate vorter som kan være en forløper til livmorhalskreft.

Papillomavirus kan gi opphav til ulike vortetyper: vanlige vorter og flate vorter. Vanlige vorter er selvbegrensende godartede høyt differensierte svulster. De aller fleste forsvinner av seg selv etter en tid. Alle lagene i huden er representert i en vorte. Mye tyder på at cellene i en vorte utgår fra en enkelt celle i basalcellelaget. Hudvorter forekommer oftest hos barn. En viss motstandskraft (immunitet) utvikler seg over tid, slik at en senere infeksjon inntrer uten symptomer. Sannsynligvis forløper de fleste papillomavirusinfeksjoner (antagelig over 90 %) slik (subklinisk). Vorter på ytre kjønnsorganer og rundt endetarmen er oftest spisse vorter (condyloma acuminata), mens flate vorter oftest finnes på livmorhalsen.

Visse varianter av papillomavirus er involvert i utviklingen av ondartede svulster (kreft) i huden og på slimhinnene hos verten. I løpet av 1970–90-årene ble det klart at papillomavirus er en viktig medvirkende faktor i utviklingen av livmorhalskreft hos kvinner og i sjeldne tilfeller av kreft i hud eller luftveienes slimhinner. I de fleste av disse tilfellene er papillomaviruset i seg selv ikke nok til ondartet utvikling, og tilleggsfaktorer av fysisk, kjemisk og/eller biologisk natur er nødvendig for kreftutviklingen. Hos papillomavirus fra kveg er bare en del (69 %) av virusets arvemateriale nødvendig for å forandre celler til kreftceller.

Ved infeksjon av livmorhalsen med humant papillomavirus kan det dannes flate vorter eller det kan oppstå celleområder med moderate forandringer i ondartet retning. Disse celleforandringene opptrer oftest i plateepitel på overgangen til sylinderepitelet i mormunnsåpningen. Senere kan forandringene bli mer uttalt; dette kalles carcinoma in situ. Eventuelt kan det utvikle seg invasiv kreft. Den lette forandringen av cellene kan man se ved alle typer av papillomavirus, mens typene 16 og 18 (samt 11, 31, 33, 35, 42-44) dominerer ved de mer uttalte former for kreftutvikling. Ved kreft i livmorhalsen finner man nesten alltid papillomavirus i kreftcellene. Man finner arvemateriale fra papillomavirustypene 16 og 18 i kreftcellene fra 90 % av svulstene, mens DNA fra andre papillomavirustyper finnes i celler fra ca. 10 % av svulstene. Ofte kan det gå flere tiår fra den primære infeksjonen til den ondartede svulsten viser seg.

Ondartet utvikling ved papillomavirusinfeksjon i huden er svært sjelden bortsett fra ved sykdommen epidermodysplasia verruciformis, der det i ca. 30 % av tilfellene utvikler seg plateepitelkarsinom (se karsinom). Ved denne sykdommen er det oftest de solbelyste vortene som utvikler seg i ondartet retning. Utvikling av kreft fra papilloma-virusinfeksjon i luftveiene forekommer også.

Den celleformidlede immuniteten har stor betydning for å bekjempe papillomavirusinfeksjoner generelt. Vorter forekommer i økt hyppighet hos personer som har nedsatt T-celleimmunitet, for eksempel aidspasienter og organtransplanterte pasienter. Etter hvert utvikler de fleste en viss immunitet mot papillomavirusinfeksjoner. Det at personer som får en ervervet/påført T-cellesvikt kan få multiple vorter, tyder på at latent virus blir reaktivert og at det her ikke dreier seg om nysmitte.

Siden papillomavirus ennå ikke har latt seg dyrke i cellekultur, har diagnostikk og molekylærbiologiske studier av papillomavirus vært avhengig av kloning av gener og direkte påvisning av ulike sekvenstyper. Direkte påvisning av papillomavirus-DNA kan utføres ved oppformering av nukleinsyre, for eksempel polymerase-kjedereaksjon (PCR) og DNA-sekvensering eller oligohybridisering av PCR-produktet.

Spontan tilbakegang av vanlige vorter er det vanligste. Vorter som ikke går bort, kan fjernes kirurgisk eller etses bort. Podofyllinpensling av kjønnsvorter er ofte effektivt. Flate vorter og livmorhalskreft fjernes operativt. En vaksine mot visse typer papillomavirus (HPV 6, 11, 16 og 18) er innført i det norske vaksinasjonsprogrammet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.