pia mater

Pia mater kler hjernens overflate og følger den også ned i furene i hjernen. Sentralnervesystemets arterier og vener går gjennom pia mater for å nå sine forsyningsområder. Videre kler den også hele ryggmargens lengde til den nederst (kaudalt) ender som en tynn fibrøs streng (filum terminale) som strekker seg ned til sitt feste i bakveggen i halebeinet (os coccygis). I ryggmargen gir den også opphav til utløpere, ligamentum denticulatum, på siden av ryggmargen som forankrer denne til dura mater. I den midtre fremre furen i ryggmargen (fissura mediana anterior) blir den fortykket og gir opphav her til en streng som kalles linea splendens.

Over denne hinnen finner vi et rom mellom denne og ovenforliggende spindelvevshinne (arachnoidea mater). Dette er det subarachnoideale rom som er fylt av cerebrospinalvæske.

Den bløte hinnen består av ett til to lag av leptomeningeale celler forbundet til sentralnervesystemets parenkym med rikelige utløpere av astrocytter. Leptomeningeale celler er celler som utgjør pia mater og arachnoidea mater. Disse cellene har lange utløpere som forbinder seg til hverandre ved hjelp av desmosomer og gap junctions. Sammensetningen og anordning av vevet som utgjør pia mater varierer, særlig mellom hjernen og ryggmargen.

Pia mater utgjør også den ytre veggen i det perivaskulare rom i hjernen (Virchow-Robins rom). Nyere forskning har antydet at den har en viktig rolle i utvasking av avfallsstoffer slik som beta-amyloid fra hjernen, særlig under søvn. Dette la grunnlaget for det man i dag kaller «det glymfatiske system». Beta-amyloid hoper seg opp i hjernen ved Alzheimers sykdom.

Hinnen ble først beskrevet av Aristoteles gjennom disseksjon av dyr. Da beskrev han en kraftig utvendig hinne (dura mater) og en finere indre hinne (pia mater). Dette funnet ble bekreftet i mennesket av Herophilos og Erasistratos. Senere oversatte Galenos arbeidet til Herophilos og Erasistratos og brukte da begrepene pacheia og lepte om henholdsvis dura mater og pia mater. Man trodde tidligere at mennesket hadde to hjernehinner, og ikke tre, slik vi vet i dag. Dette fordi dura mater og arachnoideaer tett heftet til hverandre.

Under gullalderen for muslimsk vitenskap ble hjernehinnene anonymt navngitt på arabisk umm al-dimagh (hjernens mor). Fordi man trodde at man hadde kun to hjernehinner ble de delt i umm al-ghalida (den harde moren) og umm al-raqiqah (den skjøre moren). I det tolvte århundret ble disse arabiske navnene oversatt av munken Stefan av Antiokia til latin og fikk da navnene dura mater og pia mater. Dura mater kan oversettes til «den harde mor», og pia mater til «den milde mor».

• hjernehinnene
• hjernen

• Adeeb, N., Mortazavi, M. M., Deep, A., Griessenauer, C. J., Watanabe, K., Shoja, M. M., Loukas, M., & Tubbs, R. S. (2013). The pia mater: a comprehensive review of literature. Child's nervous system : ChNS : official journal of the International Society for Pediatric Neurosurgery, 29(10), 1803–1810. https://doi.org/10.1007/s00381-013-2044-5