plasmocytom

Plasmocytom, lokalisert (ondartet) svulst som består av plasmaceller uten at det er abnorm opphopning av plasmaceller i benmarg slik som ved myelomatose. Noe forenklet kan man si at plasmacytom er en lokalisert form for myelomatose.

Plasmocytomet er oftest lokalisert i benvev, og kalles da ofte solitært myelom. Man kan også se plasmocytom utviklet i lymfevev i bløtdeler som i svelget og andre indre organer. Plasmocytom i benvev vil oftere over tid utvikle seg til myelomatose enn plasmocytom i bløtvev.

Plasmocytomer er sjeldne, anslagsvis 7 % av hyppigheten av myelomatose. Det oppdages 10–20 nye tilfeller av plasmocytom i Norge hvert år. Pasientene er ofte noe yngre enn ved myelomatose. Sykdommen er dobbelt så hyppig hos menn som hos kvinner.

Symptomer vil for plasmocytom i benvev være smerter, eventuelt «spontane» benbrudd, mens plasmocytom i bløtvev vil arte seg som hevelse, eventuelt organforstyrrelse på grunn av lokal vekst.

Diagnosen stilles ved mikroskopi og eventuelt spesialfarging av biopsi (vevsprøve). Man vil alltid gjøre benmargsundersøkelse for å se om plasmocytomet bare er en lokal manifestasjon av myelomatose. Hos ca. 30 % av pasientene kan man påvise en abnorm mengde av immunglobulin i blodserum eller urin, tilsvarende såkalt monoklonalt protein ved myelomatose.

Behandling vil være kirurgisk fjerning (hvis mulig), vanligvis kombinert med lokal strålebehandling omkring plasmocytomet. Hvis det er tegn til spredning (myelomatose), vil pasienten oftest få behandling med cytostatika (cellegift) kombinert med strålebehandling mot plasmocytomet.

Prognosen er god for lokaliserte plasmocytomer i bløtvev. Mer enn 80 % av pasientene er uten tegn til tilbakefall etter 10 år. Ved lokalisert plasmocytom i benvev lever ca. 50 % av pasientene etter 10 år, men de fleste utvikler før eller siden spredning i form av myelomatose, og dør til sist av dette.