plast

Plast er et syntetisk materiale bygget opp av hydrokarbonforbindelser dannet ved raffinering av råolje og naturgass. Grunnelementene i ulike typer plast kalles monomerer. I en kjemisk reaksjon som styres blant annet gjennom temperatur, trykk, lys og ulike tilsetningsstoffer (herdere, akseleratorer med mer) kobles monomerene sammen til meget store nettverks- eller kjedeformede molekyler (polymerer). Denne prosessen kalles polymerisering.

Typen av monomer og tilsetningsstoffer avgjør plastens egenskaper. Plastmonomerer kan være i fast form eller oppløst i løsemidler, som i seg selv kan inngå i prosessen (for eksempel styren som er både løsemiddel og monomer).

Det finnes et meget stort antall forskjellige plastforbindelser som gjennom innblanding av forskjellige tilsetningsstoffer eller ved kombinasjon av andre plasttyper (kopolymerer), får de egenskaper produsenten ønsker. Samme plasttype kan finnes under en rekke handelsnavn.

Plasttypene får ofte navn etter de monomerer som inngår i produksjonen, med forstavelsen poly-, for eksempel polyvinylklorid (PVC), men også etter det ferdige plastprodukt med innhold av alle tilsetningsstoffer, for eksempel PVC-plast, epoksyplast.

Bruksområdene for plaststoffer er nesten ubegrenset, og de finnes overalt i våre daglige omgivelser, for eksempel i malinger (latex-, akryl-, epoksy-, herdelakker), gulvbelegg (gulvlakker med isocyanat, PVC), skumplast, glassfiberarmert umettet polyester (GUP), innredninger, uknuselig glass og bildeler.

Flere plastmonomerer er brukt innen helsevesenet. De kan føre til helserisiko, vanligst er allergiske reaksjoner i hud og luftveier.

Eksempler er akrylatmonomerer for akrylplast brukt av tannleger i lysherdende tannfyllinger som erstatning for amalgam. De herdes med kraftig blått lys, og er i økende grad årsak til allergisk kontakteksem på hendene til tannleger som ikke tar de nødvendige forholdsregler for å hindre direkte hudkontakt med den uherdede monomer.

Cyanoakrylater er brukt i meget hurtig herdende lim som kan brukes til å lime sammen hud så vel som de fleste andre materialer. Metylmetakrylat brukes blant annet til kunstige negler, som bensement ved innsetting av benproteser, og av ortopediteknikere og tannteknikere til produksjon av proteser. Metylmetakrylatmonomer er et løsemiddel (se organiske løsemidler), lukter kraftig og er slimhinneirriterende i lav konsentrasjon. Innånding av slipestøv kan føre til yrkesastma som følge av frigjøring av monomer.

Andre plaststoffer er basert på epoksy, som medfører særlig risiko for kontaktallergi, og isocyanater, som kan gi luftveisallergi ved produksjon, samt akrylamid, som kan gi hud- og nerveskader. De ferdigherdede plastproduktene medfører normalt ingen helserisiko, i motsetning til monomerene i uherdet materiale.

Plast utgjør et betydelig forurensningsproblem, da de fleste plastforbindelser er meget holdbare og nedbrytes langsomt i naturen dersom det ikke tas spesielle hensyn ved produksjonen. Plast er energirikt, og flere plasttyper kan gjenvinnes for resirkulering. Forbrenning under spesielle forhold kan gjenvinne energien fra noen, mens ved andre kan forbrenning medføre forurensningsrisiko på grunn av utslipp av giftstoffer i forbrenningsgassene.

Helserisiko ved plast er vesentlig knyttet til produksjon, oppvarming og forbrenning, og skyldes vesentlig plastmonomerer (reaktive forbindelser), herdere og akseleratorer (reaktive forbindelser), myknere (enkelte avgis til matvarer), andre tilsetningsstoffer (som fargestoffer, brannhemmere, antioksidasjonsmidler) og giftige forbrennings- og spaltningsprodukter.

Helseskade kan opptre ved avdamping og hudkontakt med monomerer under produksjonen, men også ved innånding av forbrenningsgasser fra ferdige plastprodukter (inklusive tilsetningsstoffer) ved brann. Branngassene er ofte særlig giftige, og symptomer fra luftveiene kan opptre så sent som seks timer etter innånding av enkelte typer branngasser. Lokalirritasjon (øyne og luftveier) er vanlig, spesielt ved eksponering av branngasser i selv meget lave konsentrasjoner. Farlige branngasser kommer fra klorholdige forbindelser som PVC-plast, fra polyuretan, som kan avgi blåsyreforbindelser, eller fra epoksyplast, som avgir sterkt allergifremkallende og slimhinneirriterende gasser.

Noen få plaststoffer kan føre til allergi eller luftveisirritasjon ved bearbeidelse også etter produksjonen, for eksempel såkalt kjøttpakker-astma (ftalsyre-anhydrid-damper) ved sveising av myk plast (polyetylen eller PVC som inneholder ftalsyreanhydrid eller ftalater som dominerende mykner). Man mistenker også at ftalater i stoffer og leketøy kan gi astma og allergiproblemer blant barn. Astma kan også fremkalles av metylmetakrylat (inklusive slipestøv) og epoksykomponenter (inklusive slipestøv) og sliping på formaldehydholdige plasttyper. Enkelte epoksyplastprodukter som kan inneholde opptil 20 % uherdede monomerer etter herding ved romtemperatur, kan medføre allergirisiko også ved håndtering av ferdigprodukt (slipestøv og kontaktallergi).

Samtlige organiske forbindelser avgir CO og CO₂ ved forbrenning, men andre gasser kan også dannes i tillegg, formaldehyd, acetaldehyd og akrolein er vanlige og slimhinneirriterende. Flere typer plast kan også kombineres til sammensatte forbindelser, kalt kopolymerer, der forbrenningsproduktene avspeiler sammensetningen av samtlige inngående enkeltstoffer

• plast – polymerkjemi
• forgiftning
• toksikologi